A-magasinet

Irritasjonsmomentet

Som liten ville Lan Nguyen Berg at de andre barna skulle gjøre som de voksne sa. Hun møtte motbør da og.

  • Foto
  • Tekst Tor Stenersen
  • Per Magnus Nordrum Riseng
    Journalist

Et fall kan endre alt.

Som da en liten gutt sto bakerst på et lasteplan en dag midt på 1960-tallet, mens Vietnamkrigen fortsatt herjet. Begge foreldrene hadde dødd – hun i barsel, han av tuberkulose – så den foreldreløse gutten var blitt adoptert bort til en familie, der han måtte jobbe for føden. Nå hadde krigens ødeleggelser blitt så intense at de måtte flykte, og han hadde fått jobben med å sikre all bagasjen på lasteplanet.

Plutselig bråstoppet bilen og gutten deiset i bakken. Noe gikk i stykker for alltid.

— Jeg tror faren min har vært engasjert hele livet, sier Lan Marie Nguyen Berg.

Det er mandag i Oslo rådhus, noen timer etter den nye, ukentlige vegetarlunsjen (hilsen Miljøpartiet De Grønne). Hun sitter på kontoret mens hun forteller om farens bakgrunn – et forsøk på samtidig å forklare sin egen miljøflamme, hva som ligger bak dette ustanselige gliset som må ergre vettet av norske klimaskeptikere.

Etter hvert ble det klart at faren hadde tatt sine siste skritt. Khanh Thanh Nguyen ble lam etter fallet fra lasteplanet. Etter en stund ble han oppdaget av en veldedig organisasjon som hjalp krigsskadde vietnamesiske barn. De sendte ham til Norge. Han landet på Fornebu i 1968, 13 år gammel, med en melkesjokolade i hånden og et bredt smil om munnen. Han ble plassert på Sunnaas sykehus på Nesoddtangen, fikk pleie, omsorg, opptrening, en ny start.

— Allerede i 1972 var han på stiftelsesmøtet til Framtiden i våre hender, sier Berg.

Bloggeren ble byråd

Fra kontoret i tolvte etasje kan hun se utover fjorden, til farens første stoppested på Nesoddtangen. Hun kan se Astrup Fearnley-museet, der lillesøsteren jobber. Hun kan se alle bilene som fortsatt surrer rundt og virvler eksos og svevestøv opp i byluften.

Jeg er opptatt av at hverdagen skal være så enkel som mulig for folk. Men vi har kanskje ulike tanker om frihet.

Da Berg ble avbildet i Aftenposten 17. april i fjor, var det i en liten artikkel om miljø-bloggkollekivet «Grønne jenter». Mindre enn et år hadde gått siden hun meldte seg inn i Miljøpartiet De Grønne. Så skjedde det: Lan og partifellene fløy til værs på en boom av gode meningsmålinger. Og nå sitter hun altså her, som byråd for miljø og samferdsel i Oslo, i et hjørnekontor på rådhuset, med millionlønn og makt til å forme hverdagen til hovedstadens 650.000 innbyggere. Hun er 29 år gammel, 17 år yngre enn snittalderen til resten av byrådet. Alt sammen føles litt uvirkelig, sier hun.

— Det har vært en helt fantastisk reise. Å forstå hvordan vi kan implementere politikken vår og se at den faktisk har en effekt, sier hun, og nevner vinterbrøyting av sykkelveier og påfølgende dobling av vintersyklister som ett eksempel.

Slik gikk det da Aftenposten portrettintervjuet Snåsamannen:

Les også

«Du er et godt menneske. Men tankene dine flyr i alle retninger»

Irriterende ivrig

Ikke alle er like begeistret. Lans medisin for et grønnere Oslo har fått flere til å rynke på nesen: Bilene skal bort fra sentrum, E18-utbyggingen skrinlegges, dieselbilen er satt i skammekroken. For barnefamilier og andre tidsklemte kan tiltakene se ut som kjepper i hjulene på en hverdag som knapt går rundt.

— Ser du at noen av tiltakene kan gi utfordringer?

— Ja, selvfølgelig. Jeg er opptatt av at hverdagen skal være så enkel som mulig for folk. Men vi har kanskje ulike tanker om frihet. Frihet for meg er at alle kan få frisk luft og bevege seg fritt i byen. Jeg mener det er en viktigere frihet enn at de kan kjøre bil hvor de vil, når de vil, med hvilken som helst bil. Det har store konsekvenser for at syklister og trikken skal komme frem. Og de fleste reiser jo kollektivt.

doc6pacbohu39v109ajhzy[1].jpg

— Skjønner du at du, som er ung og politisk uerfaren, kan irritere enkelte med drastiske miljøforslag?

— Ja. Eller, jeg kan forstå at mange tenker at «Du har aldri hatt barn, så hvordan kan du vite hvordan man skal få tidsklemma til å gå opp hvis en ikke skal kjøre bil?» Jeg har aldri hatt barn. Samtidig er jeg jo opptatt av å finne gode løsninger for alle. Vi skal bygge 3000 barnehageplasser. Og et godt klimatiltak er å redusere transportbehovet. Det er også noe som kan dempe tidspresset i hverdagen til mange barneforeldre, det er jeg helt sikker på.

— Er det noe du ville gjort annerledes det første halvåret, noe du ikke skulle innført?

— Generelt er jeg veldig åpen for at man skal prøve ut tiltak og så gå tilbake hvis det ikke fungerer som forventet. Og det er en regel jeg tror dette byrådet ønsker å leve etter. Vi vet ikke hvordan en fossilfri by vil se ut. Da vil jeg at det skal være en lav terskel for å prøve ut ting man har sett fungere andre steder.

Under De Grønnes landsmøte forrige helg ble det murret og klaget. Noen mente partiet har vokst så fort at det ikke lenger har kontakt med de radikale røttene. Andre var misfornøyd med lederstilen til Rasmus Hansson, som under møtet truet med å trekke seg dersom ikke Una Aina Bastholm ble valgt til talsperson sammen med ham. Sånn vil det alltid kunne være i partier som vokser raskt, mener Berg.

— Jeg tror det her kommer til å gå helt fint. Det er i hvert fall min opplevelse av De Grønne så langt. Det kan gå en kule varmt, og så går det bra.

— Har dere vokst fortere enn dere klarer å henge med selv?

— Det er klart det har gått fort for partiet. Og det er mange nye. Da alle som var nye rakk opp hånden på landsmøtet, var det rundt femti prosent av delegatene som aldri hadde vært på landsmøtet før. I fjor var det omtrent det samme. Det er så mange nye at det er vanskelig å forutse hva som kommer til å skje.

Jeg kan forstå at mange tenker at «Du har aldri hatt barn, så hvordan kan du vite hvordan man skal få tidsklemma til å gå opp hvis en ikke skal kjøre bil?»

Da han møtte henne

En bok kan endre alt.

Som da en ung kvinne gikk ned i vaskekjelleren til Kringsjå studentby i Oslo en dag på 80-tallet. Mens hun ventet på at maskinen skulle bli ferdig, tok hun frem Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway. Snart rullet en ung mann inn og utbrøt:

— Åh, du leser den boken. Den har jeg lest!

Slik møttes Mari Ann Berg og Khanh Thanh Nguyen. Noen år senere ble Lan Marie Nguyen Berg født. Med en far som var statsviter og var med å starte Oppegård-lokallaget til Fremtiden i våre hender, og en mor som var lærer og jobbet for 4H, er det kanskje ikke så rart at datteren også ble engasjert. Begge foreldrene var aktive i SV og den katolske kirken. Lan vokste opp som lesehest og skolelys, gikk på søndagsskole, konfirmerte seg katolsk og jobbet syv somre i spillavdelingen på Tusenfryd.

— Jeg var opptatt av å være flink på skolen, og var sikkert litt veslevoksen og slitsom noen ganger.

— På hvilken måte da?

— Nei, jeg vet ikke, jeg var glad i å lese, og ville at folk skulle gjøre som de fikk beskjed om av de voksne.

doc6pacbnz2j6h7sjwkd0d[1].jpg

Grønn globetrotter

Det var hennes første valg, og Lan hadde ikke trodd hun skulle bli den store overraskelsen. Egentlig hadde hun ikke tenkt til å stille i det hele tatt. Kunne hun bli en leder? Kunne hun sørge for at alle jobbet mot samme mål, både de røde og de blå? I siste liten meldte hun seg som kandidat. Da stemmene var talt opp, var det hun sto igjen som valgets vinner: Lan ble russepresident ved Ski videregående skole.

Siden har det gått én vei.

Etter videregående dro Berg til farens hjemland for å studere utviklingsstuder, der hun opplevde tyfon på nært hold og hvordan den rammet fattige vietnamesiske bønder. Siden bodde hun i Sør-Afrika og Kenya, hvor hun så rasehat og tørke.

Høsten 2009 oppdaget hun at utviklingsorganisasjonen Spire kunne lokke med tur til klimatoppmøtet i København. Hun kastet seg på. Men møtet endte i fiasko og Berg dro skuffet hjem. Et år senere flyttet hun til Tuvalu for å blogge om hvordan den lille øystaten var i ferd med å bukke under for stigende havnivå.

— Jeg trodde det var sånn jeg kunne engasjere folk hjemme; hvis de kunne skjønne hvor fælt det var for folk på noen av de stedene der hvor man blir hardest rammet av klimaendringene.

På øya oppdaget hun en religiøs befolkning som hadde lagt skjebnen i Guds hender. Om de gikk under, var det uansett hans vilje. Det gjorde inntrykk å se hvor viktig kirken var for å hjelpe folk med å forstå at de må tilpasse seg.

— Er du religiøs?

— Nei. Jeg er ikke så veldig religiøs. Men jeg tar med meg det … det mer det kulturelle, tror jeg, som jeg fikk med meg fra kirken, som jeg setter pris på. Det som er fint med den katolske kirken er at liturgien er den samme uansett hvor du er.

Da Lan dro til sitt andre klimatoppmøte i Paris i fjor, som representant for Oslo, hadde mye endret seg siden København. Hun var gått fra aktivist til politiker.

— Jeg begynte å få mer innsikt i hva det vil si å innføre endringer og snu måten vi har levd på til noe som er mer klimavennlig. Hva slags virkemidler vi har lyst til å ta i bruk. Hva det betyr å tenke globalt og handle lokalt. For å ha sagt det, hehe.

Hun bryter ut i en liten latter, som om hun er klar over at hun nok en gang har glidd inn i en miljøtale.

På lag med bedriftene

Skal man få til miljøendring, må man begynne med byene, mener Lan Marie Nguyen Berg. Det er blitt onsdag denne uken, og Lan, ikledd en kongegrønn kjole, haster gjennom rådhuset med den seks år eldre byrådssekretæren Daniel Rees, på vei til et møte de ikke helt vet hvor skal finne sted. Det blir fort fem-seks møter om dagen. Da de endelig finner møterommet, venter lederne for Øyafestivalen, Norsk Design— og Arkitektursenter (DOGA) og Evo Elsykler, klare for lunsj og signering av en avtale om å være med i kommunens nettverk av grønne bedrifter.

I fjor sommer ble Hege Storhaug portrettert i Aftenposten. Det ble et av 2015s mest populære intervjuer:

Les også

-Myndighetene spiller langt på vei russisk rulett med Norge

Lederne lister opp miljøsatsingen sin, før alle signerer og poserer for fotografen. Enda et møte er over, og byråden er ett skritt nærmere grønne Oslo-bedrifter.

— Det har vært veldig mye fokus på at man er misfornøyd med klimapolitikken i Oslo, sier Lan.

— Uten at det har kommet noen svar på hvordan vi faktisk skal løse klimakrisen. Da mener jeg bevisbyrden bør ligge hos dem, og ikke på dem som faktisk prøver å gjøre noe.

For Berg har det første halvåret i maktposisjon ikke bare vært fantastisk. Hun ble latterliggjort i oktober, da hun tok taxi fra en debatt om bilfritt sentrum i oktober. Så ble hun latterliggjort i mars, da hun og samboeren Eivind Trædal droppet flyet og kjørte tog i 60 timer for å komme til Barcelona. De delte togturen på sosiale medier, ettersom de mener nordmenn bør fly mindre.

— Hva har vært verst det første halvåret?

— Å, det er …

Berg sukker. Hun blir stille noen sekunder.

— Det har jo vært tøft noen ganger, når det har vært veldig mye oppmerksomhet rundt meg, eller hvor det er blitt litt sånn kampanjer mot meg … eller ikke kampanjer, men det har vært veldig personfokus på meg, enten det var i valgkampen eller etterpå. At det kan være tøft iblant, tror jeg mange synes, når det er ditt ansikt og en veldig negativ overskrift som verserer på Facebook. Men samtidig, så … Ja … Og det … Jeg skulle til å trekke det til noe positivt, men …

Hun ler en kort latter, henter seg inn igjen.

— Det er jo selvfølgelig uvant å gå fra å være såpass ukjent til å være en person folk kjenner igjen. Men det aller meste av kritikken har jo kommet på nett, enten det har vært på mail eller sosiale medier eller på melding eller hva det har vært. Når jeg møter folk på gaten, har jeg bare hatt positive opplevelser.

— Leser du det som blir skrevet om deg?

— Ikke alt. Jeg leser sakene. Men jeg studerer ikke kommentarfeltene, for å si det sånn.

Ivrig og irriterende

Når jeg møter folk på gaten, har jeg bare hatt positive opplevelser.

Et menneske kan endre alt.

Eller kan man det? Berg dytter alt hun makter for å vri Oslo, Norge og verden over i en mer miljøvennlig kurs. Så får man kanskje på plass en vegetarlunsj i kantinen. Man stopper E18-utbygging og vedtar bilfritt sentrum. I mellomtiden spretter nye kullkraftverk åpnet i Asia og verdens korallrev er blitt enda litt blekere.

«Men mennesket er ikke skapt for nederlag» sier fiskeren i Den gamle mannen og havet når verden går ham imot. Og det kan se ut som om Oslos ferske miljøbyråd har adoptert nettopp det som sitt motto; aldri pessimist, alltid smilende.

— Er det vanskelig å være så glad når du jobber med noe som er så trist?

— Nei, det er ikke det, sier hun og legger ut om hvor motiverende det er å få jobbe med miljøspørsmålet hver dag.

— Samtidig, alvoret tar en iblant. Jeg husker da jeg jobbet i Spire og miljøbevegelsen. Vi som fulgte klimaforhandlingene pleide å snakke om post-forhandlings-depresjon: man kom hjem og var nedtrykt i et par uker, fordi verdens ledere ikke forsto noen ting. Saudi-Arabia var teite, Kina og USA kranglet … Men det går over når man føler at man tar … hva kalles det? … skjeen i egen hånd? Man føler at man bidrar på den beste måten man kan.

Og så må Lan gå. Hun skal ut og møte den pensjonerte faren, som har sendt henne en tekstmelding: «På vei til Stortinget, demo, Oljefondet ut av skatteparadiser. Kom!»

Miljøinteressert? Prøv disse sakene:

Miljøplitikk er som røykeloven, mener biolog Dag O. Hessen.

Les også

Vi må alle redusere CO2-utslippene våre

Kinas store grønne sprang:

Les også

Bli med til en gigantisk solcellepark i landet som kan redde verdens klima

Regnskogfondets leder har bodd lenge med indianerne i Amazonas.

Les også

Men det største kultursjokket fikk Lars Løvold på vestkanten

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!

Les mer om

  1. Irene Ojala