A-magasinet

Hun klager, han skjønner ingenting

Når forholdet begynner å gå skjevt, er det alltid hun som setter ord på problemene.

HUN HAR FORTALT

sin historie eller deres felles historie. Han har kommet med en og annen innvending eller forklaring. I tillegg til at han har svart på mine spørsmål. Men svarene hans har vært korte og famlende: «jeg vet ikke» eller «det har jeg aldri tenkt på». Knapt nok mer enn det. Det er hun som har vært misfornøyd, hun som har hatt noe å fortelle.

Historien deres er typisk.

Jeg har hørt lignende historier mange ganger før. De handler om å ta ansvar for barna, for hus og hjem, og for parforholdet. Barna er som regel det minste problemet. Fedre nå til dags stiller opp for sine barn. Det er utvilsomt på dette punktet mannsrollen har endret seg mest de siste tiårene. Noen vil kanskje si at det bare er på dette punktet det har skjedd en endring. Men selv om dagens fedre tar del i bleieskift og kveldsstell, stiller på foreldremøter, hjelper til med lekser, og følger opp sine barn på mange andre måter, er det fremdeles mor som har ansvaret for at alt blir gjort. Det er hun som bruker tid på, og bekymrer seg, for at kabalen skal gå opp hver eneste dag, hver eneste uke. Det er henne det til syvende og sist faller på. Og det ansvaret tynger i lengden. Særlig når man har mer enn ett barn å ta seg av, påpeker kjønnsforskeren Ulla-Britt Lilleaas som har intervjuet småbarnsforeldre om likestilling i hjemmet.Men barna er altså det minste problemet. Mange ganger er det ikke noe problem i det hele tatt. «Han er en fantastisk far», sier hun gjerne. Og nettopp det gjør at hun strekker seg lenger enn hun føler hun burde på andre felter. Ikke minst i forhold til husarbeid. For her henger rollemønsteret og arbeidsdelingen igjen i gamle spor selv blant par som regner seg som moderne og likestilte. Hun gjør mesteparten av de rutinepregede innendørs oppgavene, slik som å vaske klær, lage mat og rydde, mens han som regel tar seg av alt utenfor huset og det som har med vedlikehold å gjøre. Det er naturligvis mange nyanser i dette bildet, og enkelte par går mot strømmen, men mønsteret er likevel nokså tydelig når man ser det i fugleperspektiv. Og det tydeligste av alt, er nettopp kvinnens hovedansvar for den daglige driften av hjemmet.

En selvfølge.

Hun går stadig i en tilstand av «kroppslig beredskap», for å låne et uttrykk fra Lilleaas, for at alt i familien og i hjemmet skal være på stell og i rute. Mannens beredskap er i langt større grad orientert mot arbeid og karrière. Det er først og fremst jobben han bekymrer seg for. Om han lykkes eller mislykkes her, er bare opp til ham selv. På hjemmebane har han alltid en oppofrende og pliktoppfyllende partner å lene seg til. Og han tar det nærmest for gitt at hun stiller opp for ham i hans yrkesliv. Hvis hun derimot må av gårde på forretningsreise, eller jobbe overtid en periode, føler hun både takknemlighet og behov for å gjøre noe igjen for ham. Mannen opprettholder ikke denne asymmetrien alene. Både kvinner og menn har en sterk tendens til å henfalle til kulturelle vaner og konvensjoner ubevisst innordner man seg slik det alltid har vært. Men vaner blir lett til uvaner. Når kvinnen ikke lenger finner seg til rette med å ha hovedansvaret alene, eller opplever at mannen hverken ser eller verdsetter hennes innsats, da begynner det å butte imot. Og dermed avsløres ulikhetene på enda en arena, nemlig i samlivet. Så lenge man har det bra sammen, opplever kvinner og menn seg som nokså likeverdige kjærester og partnere. Men straks harmonien slår sprekker, er det kvinnen som tar affære. Det er hun som setter ord på problemene. Hans typiske første reaksjon er bagatellisering og benekting for han opplever ikke noe problem selv. Det er også kvinnen som ser at de trenger hjelp. I en undersøkelse jeg og en kollega gjennomførte for en tid siden, gikk det for eksempel frem at syv av ti kvinner kunne tenke seg å delta på samlivskurs, mot bare tre av ti menn. På samme måte er det nesten alltid kvinnene som tar kontakt med meg og andre terapeuter for å begynne i parterapi. Og i terapirommet er det kvinnene som fører ordet, som åpner opp for dialog og tilnærming, mens mannen veksler mellom å stille seg avvisende, uforstående og forurettet i møte med hennes ofte godt begrunnede anklager. Det er hun som strekker seg og leter etter felles løsninger, mens han kryper inn i seg selv og skjønner ikke hvorfor hun må holde på slik.Jeg setter det med vilje litt på spissen. Men bare litt. For bak mannens moderne fasade er mye ved det gamle. Samtidig har kvinnene fått nye forventninger til sine menn, som mange av mennene sliter med å leve opp til. For det er ikke lenger tilstrekkelig å stille opp og være med på alt som handler om hjem og familie. Mannen kommer ikke lenger unna med å late som om han er for likeverd og likestilling. Han må faktisk praktisere det. Og det innebærer å ta ansvar. Og det innebærer å gi slipp på makt og privilegier som menn har tatt for gitt i alle år. Her har alle menn en jobb å gjøre. Jeg også.

  1. Les også

    Tidligere "leve sammen"-artikler

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Hvorfor synes jeg synd på mannen som må stå ved grytene og hente i barnehagen etter jobben

  2. A-MAGASINET

    Frode Thuen: Er det bare mannen som sitter med nøkkelen til et godt forhold?

  3. SID

    Likestilling betyr ikke at du må slutte å være feminin og vakker | Ingrid Jackson

  4. A-MAGASINET

    Jeg er gift, men lever i ufrivillig sølibat

  5. A-MAGASINET

    Han ble far mot sin vilje

  6. A-MAGASINET

    Frode Thuen: Menn opplever mindre anerkjennelse og støtte som foreldre enn kvinner