Øst eller vest?
Oslo er Norges mest delte by. Men østkanten er ikke alltid som du tror. Ikke vestkanten heller. A-magasinet har besøkt Hovseter, Trasop, Sogn og Ammerud.
HOVSETER, OSLO VEST
Det ligger en pose baguetter på bakken. Et dekk fylt av sement. En gammel madrass. I 88-blokka på Hovseter er det ikke mange blomsterkasser på balkongene. På en av dem henger et fuglenek. I juni. Malingen flasser, noen har dekket til vinduene med brunt papir. Mellom pizzeriaen og frisøren trilles rullatorer og rullestoler.
– Vi kaller det «østre verstkant», fleiper beboerne.
Omgitt av eneboliger, grønne hager og gutter i shorts og pikéskjorter på Hovseter skole ligger lavblokkene, flere av dem med kommunale leiligheter. Den med dårligst rykte er 88-blokka. På forsiden, ved søppelkassene, har noen satt igjen et kjøleskap og pyntet det med en skistøvel på toppen. Her bor alkoholikere, tidligere rusmisbrukere, innvandrere, psykisk utviklingshemmede og handicappede under samme tak, i en blokk fra 1970-tallet. Noen kaller området et villet politisk og sosiologisk eksperiment.Utenfor 88-blokka prøver Elisabeth Smuk å tenne en røyk. Hun har bodd her i 13 år. Før hun havnet på Hovseter, bodde hun på hospits. Eller på gata.
– Jeg gråt av glede da jeg fikk leilighet her. Jeg er ikke materialist, men jeg hadde fått et hjem! Og fra balkongen ser jeg rett mot Holmenkollhoppet.
«Jeg gråt av glede da jeg fikk leilighet her» — Elisabeth Smuk, 88-blokka, Hovseter
Kameraten Thomas ber om et drag av sigaretten. Han har vokst opp på Slemdal og tar ofte på seg skiene og går til Bogstad.
Før skrev mediene om hærverk, trusler, urinstank, mistenkelige dødsfall og livredde beboere i blokka deres. – Jeg turte nesten ikke flytte hit, jeg, sier Thomas.
Nå synes de alt er blitt mye bedre, og tror at mange rusmisbrukere har flyttet.
– Det er en ro over Hovseter nå, mener Elisabeth. – Og så er det ærlige folk her. Ingen som prøver å være noe de ikke er. Det er godt for oss alle.
Dessuten er det kort vei til Nav. De har fått helsekost og fotklinikk, og det begynner å bli liv på torget. På Hovstua kan man bruke datamaskinene og spise middag for 40 kroner.– Det er kjekt for meg som er trygdet og lat! ler Elisabeth, før hun blir alvorlig igjen.
– Jeg vil gjerne ha frem at det ikke er rasehat her oppe. Innvandrerne er de kuleste folka her. Men det er noen barn som ikke får kos hjemme. De får kos av meg, slår hun fast.
Naboen Rita Jakobsen, med gullfargede tresko, vil alltid være takknemlig for at hun bor en etasje fra Elisabeth. For da hun fikk kols-anfall, uten å vite at hun hadde sykdommen, reddet Elisabeth livet hennes. Venninnen ringte 113 og sørget for at Rita havnet i respirator.
Da hun flyttet til 88-blokka på Hovseter for fem år siden, hadde hun ikke så mye som en gaffel. Nå har Rita en PC hun snart skal lære å bruke, en gammel sykkel på balkongen, to telefoner, en Ellos-katalog å bli inspirert av og to veldig gode naboer.
TRASOP, OSLO ØST
I en stripete sofa i et arkitekttegnet hus med utsikt over hele Oslo sitter Grete Nerdrum og snakker om Rustadjordene. Om Ulsrudvann, Rundtjern og Skøyenputten. Hva Østmarka har betydd for henne.
Ved siden av sitter ektemannen, Johan Bakke. Han snakker om hvor stille og fredelig det er. De hyggelige naboene. Den gode nærskolen, det flotte idrettsmiljøet og de velassorterte matbutikkene. Og hvor kort det er til sentrum med T-banen. – Vi kan skryte uhemmet av østkanten. Jeg kjenner meg så privilegert som kan bo her! utbryter Grete.
For 20 år siden bygde ekteparet en enebolig som forbipasserende fortsatt stopper ved og beundrer. Utenfor inngangsdøren troner en søyle, innenfor preges stuen av en harmoni mellom farger, tapeter og tekstiler – og tidenes panoramautsikt over Oslo. Adressen? Trasopterrassen. Nærmeste naboområder? Tveita. Haugerud. Og Hellerudtoppen – et høyt priset eneboligområde folk bare kaller Beverly Hills.
«Vi tenker aldri på at det er forskjell på øst og vest» — Grete Nerdrum og Johan Bakke, Trasopterrassen
Grete, som tidligere danset ballett ved Operaen, underviser ved Norges Dansehøyskole på Tøyen. Før juristen Johan ble pensjonist, hadde han tilbrakt hele yrkeslivet i det offentlige. Ekteparet har like mange venner på vestkanten som på østkanten, og synes ikke det er noe særlig å sette folk i bås.
– Vi opplever at de stereotype vestkantfolkene er i mindretall. Det er både flotte og arrogante folk overalt. Dem jeg er glad i, er jeg glad i uavhengig av hvor de bor, sier Grete.
Likevel hender det at de opplever at folk i vest snakker som om de er bedre enn andre. Da pleier de å smile litt og tenke at de mangler menneskekunnskap.
Grete har vokst opp på østkanten og Johan er fra Sulitjelma i Nordland. Da han flyttet til Oslo og traff henne, var han fri fra alle fordommer om Oslo. Før de bygde, snuste de litt på vestkanten, men konkluderte med at ingenting kunne danke ut Trasop.– Her har vi sol til klokken 23 om kvelden. Selv vestkantvennene våre misunner oss den, ler Grete. – Nei, har du først hjertet ditt et sted, er det vanskelig å bryte opp.
For mange år siden tenkte hun at det hørtes skummelt ut å gå av T-banen på Tveita etter å ha jobbet sent.
– Men jeg har aldri opplevd noe skremmende. Derimot har jeg drevet en liten ballettskole på Abildsø. På 25 år har det vært to som ikke har betalt for seg. Det synes jeg sier alt om østkantfolk.
SOGN/ULLEVÅL, OSLO VEST
På plenen bak lavblokkene i Nils Bays vei, hvor en gammel mann myser mot solen og en eldre dame henger opp tøy på balkongen, triller en liten jente en dukkevogn. Hun heter Eva og er ett år. Pappaen hennes, som snart skal løfte henne opp på armen og gå inn og gi henne formiddagsmat, heter Jon Trondsen. Han har pappaperm. Et steinkast fra Ullevål hageby, på den andre siden av Ringveien. Det vil si: inntil Ringveien.
Bak lekeplassen og fotballbanen utenfor blokkene går et støygjerde. På den andre siden av det gjerdet kjører en stor del av Oslos daglige trafikk forbi. Det suser i Nils Bays vei. Men Jon Trondsen hører det ikke lenger.– Vi flyttet hit i mars. Fikk bedre plass og balkong i første etasje, og kan gå rett ut på den felles plenen. Men Ringveien som nærmeste nabo gjorde at jeg måtte tenke meg om. Kjøpet sto og falt på om jeg kunne venne meg til den. Men jeg er vant til å bo i by. Du kan ikke få alt. Og nå tenker jeg ikke på den lenger.
«Jeg føler ikke at det er snobbete her» — Jon Trondsen, Nils Bays vei, Sogn
Osteopaten har vokst opp på Hauketo i Søndre Nordstrand. Da han kom på privat visning i Ullevålsletta borettslag, hadde han aldri vært her før. Men for samboeren, som er legestudent og fra Tåsen, var dette drømmeområdet. Nærmest som å komme hjem. Men prisene er høye, tross trafikkstøyen. En fireroms kan gå for 4,6 millioner. Området ligger tross alt nær Sognsvann og Nordmarka, med akebakker, skøytebaner og flere barnehager rett utenfor døren. Det er gangavstand til Nydalen og handlesenteret Ullevaal Stadion. For familien på tre ble 80 kvadratmeter i Nils Bays vei en inngangsbillett til herlighetene.
– Å flytte til vestkanten var greit for meg, så lenge jeg ikke opplevde stedet som snobbete. Jeg liker ikke merkepress og for stort fokus på materielle ting. Men jeg føler ikke at det er sånn her. De nærmeste naboene er enten eldre eller småbarnsfamilier. Noen har til og med flyttet hit fra Sagene, akkurat som oss, forteller Jon.
Drømmen er én gang å bo et sted som er helt stille. Gjerne ved sjøen. Han tror ikke han hadde fått med seg samboeren, men selv kunne han godt flytte tilbake til Hauketo om noen år.– Der har du natur og friluftsliv, det er kort vei til Ingierstrand og fort gjort å komme seg til byen. Dessverre er det en dårlig investering. Boligprisene i Søndre Nordstrand stiger ikke på langt nær så mye som i resten av byen, så du taper nærmest penger på å flytte dit. Det er synd, for det er et flott område.
AMMERUD, OSLO ØST
De hadde vært på 82 visninger på ett år. Hadde støtt på de samme meglerne så mange ganger at de kjente dem igjen når de kom, da Stian Nybru ved et feilsøk på Finn fikk opp et atriumhus. Han ropte på kona. Hun likte det. Og de ville jo ha rekkehus, nå når de var blitt tre. Men på Ammerud?
De hadde kikket på Østensjø og Oppsal. Totalrenoveringsprosjekter til over fire millioner som de ikke hadde råd til, en ung journalist og en fotograf som spiller i rockabillybandet Lucky Bullets og jobber deltid i fengsel. I Groruddalen kunne de få rekkehus for mellom tre og fire millioner.
– Men hit skulle vi ikke flytte! husker Stian.
Helt til de kjørte inn i Ammerudgrenda, Norges største område med atriumhus, tegnet av arkitekten Håkon Mjelva på 1960-tallet. Med stramme linjer, flate tak, innebygde garasjer, alt på én flate og med et usjenert atrium i midten, nærmest som en privat lekegrind for barna. De lave husene står i sterk kontrast til de høye blokkene rett bak.
«Det var som å kjøre inn i en amerikansk forstad fra 60-tallet» — Gina Aakre og Stian Nybru, Ammerudgrenda
– Det var som å trille inn i en amerikansk forstad. Litt sånn Wisteria Lane-følelse, der far står og spyler bilen foran huset, sier Stian.
De første kjøpsforsøkene strandet på forkjøpsretten til Obos-medlemmer. Til slutt skrev Stian en lapp der han spurte om det var noen som kunne tenke seg å selge. 236 hus. 236 lapper. Ett napp. Gina Aakre og Stian Nybru fikk oppfylt boligdrømmen i et hus oppført på Byantikvarens gule liste, etter en privatvisning i april 2012. Siden har de malt veggene i hvitt og turkis, møblert med 50-tallsmøbler, George Nelson-lampe og stringhylle i teak, plantet, sådd, og plassert to pelikaner i rosa plast i blomsterbedet. Samt Stians turkise Plymouth Savoy fra 1955 foran garasjeporten. Familien trives så godt at de har fått et vennepar til å flytte etter.
– Vi hadde hørt mye negativt om Groruddalen, så jeg gjorde litt research før vi kjøpte. Og fant ut at Ammerud skole har godt rykte, at barnehagen lå åtte minutter unna, at det var tre minutter til lysløypa og flere badevann i nærheten. For oss er familielivet blitt mye enklere etter at vi flyttet hit, forteller Gina.
I sommer skal Leonora bli storesøster. Og innvandrerandelen blant barnas kommende venner bekymrer ikke foreldrene.– Vi har aldri tenkt på det som en utfordring for Leonora å gå i barnehage med minoritetsspråklige, sier Gina. – Å ha venner fra en rekke land er bare positivt. Vi tenker at oppvekstmiljøer på vestkanten kan by på vel så store utfordringer.
Hun jobber i Asker og tror hun kunne bodd hvor som helst. Stian trives best på østkanten.
– Det har med verdigrunnlag, livsstil og miljø å gjøre. Vennene mine er herfra. Det er her jeg hører til.
Oslo — den delte byen
- Folk i vest har gjennomgående mindre sykefravær, lavere arbeidsledighet, høyere utdanning, høyere inntekt, færre samlivsbrudd, færre sosialklienter, færre barnevernssaker, færre kommunalboliger, bedre skoleprestasjoner og høyere levealder enn sine naboer i øst.
- Skillet ble svært tydelig da NRK for to år siden studerte over 50 ulike levekårsstatistikker for bydelene i Oslo i perioden 2007-2011. Og forskjellene ser ut til å reprodusere seg.
- Forskjellene innad i byen blir store når det i noen bydeler, som Tøyen, samles grupper som har svært mange levekårsproblemer, mens folk som tjener langt over snittet innen finans, jus og markedsføring samler seg i andre bydeler. Den todelte økonomien gjør at ulikhetene blir større i Oslo enn i andre norske byer.
