A-magasinet

Lyden av fortiden

I 1879 sto en musikkhandler på Klingenberg og sang inn Norges første lydopptak. Nå kan du høre ham.

  • Ingrid Synnøve Torp

ENDELIG! DET ER tidlig i juni 2009, og det er mandag, så Teknisk Museum er stengt. En gjeng spente og høytidsstemte mennesker har samlet seg bak et svart forheng inne i museets ene fløy. De skal lytte til en aldri så liten verdensnyhet: Norges, og et av verdens, aller første lydopptak.For drøyt hundre år siden eksisterte bare levende musikk. Ingen gikk med syngende propper i ørene, ingen hadde CD-samlinger. Ville du høre musikk, måtte du oppsøke den, eller lage den. Og det var nettopp det musikkhandler Peder Larsen Dieseth gjorde under et besøk i Kristiania Tivoli.Forlystelsesområdet på Klingenberg i Oslo var stedet for nyheter og sensasjoner. Her fant Norges første offentlige filmvisning sted, her ble røntgenstrålene presentert og det samme ble fonografen: En maskin som kunne ta opp lyd.I 1879, bare to år etter at Thomas Alva Edison hadde funnet opp sin fonograf, var maskinen i Norge. Peder Larsen Dieseth var blant dem som fikk teste den. Antagelig kunne publikum betale for å få sin stemme foreviget. En tinnfolie lå klar rundt fonografens sylinderformede valse. Dieseth stilte seg opp med munnen tett inntil fonografens trakt, datidens mikrofon, og sang en salme. Mens han sang dreide noen valsen i jevnt tempo, slik at tinnfolien flyttet seg sakte bortover. Dieseths stemme forplantet seg gjennom trakten og ut til en stift som trykket mot tinnfolien. Kraftig lyd fikk tinnfolien til å trykke hardere og ga dype furer i folien, mens svak lyd ga grunne furer. Dette mønsteret kunne siden leses av igjen ved hjelp av nok en stift, som så kunne gjenskape lyden og sende den ut gjennom trakten til stor glede for lytterne. Kvaliteten på opptaket var ikke spesielt bra, men ideen var god. Snart erstattet voksvalser tinnfolien, og etter hvert kom grammofonplatene. Musikken var på vei til å bli allemannseie.

Lyd fra folie.

En kald januardag 130 år senere bærer Ingrid Louise Flatval andektig en grå eske med seg inn på Gardermoen flyplass. Museumskonservatoren ville ikke ha med seg pakken hjem over natten, så hun har vært innom jobben på morgenkvisten. I dag jobber hun som kurér. Flatval skal til England for å forsøke å hente hjem tapt lyd. Når tollerne undersøker den uvanlige lasten, vil Flatval gjerne forevige øyeblikket. – Kan jeg få ta et bilde? spør hun. For henne er dette en historisk reise. Men for tollerne er det en vanlig dag på jobben, med strenge sikkerhetsrutiner. Her skal ingenting dokumenteres av andre enn dem. Inni pakken ligger et papirark pålimt et stykke slitt folie – det ser ut som et sjokoladepapir. Nederst på arket kan tollerne lese: «Dette staniolstykke er en av de første «fonografplater» som ble optat av en Edisonfonograf i Norge. Platen er salme innsunget av undertegnede på en demonstrasjon som ble avholdt på Tivoli i Kristiania 1879.» Undertegnede er Peder Larsen Dieseth. I 1934, to år før han døde, leverte musikkforhandleren sitt gamle lydopptak i glass og ramme til Teknisk Museum. Dieseth var en pådriver innen lydopptak. Sammen med sine kolleger tok han også initiativ til innspillingen av de første norske grammofonplatene i 1904. Han visste nok at det lille sølvfargede papiret han leverte fra seg, var historisk verdifullt. Men i forsøket på å bevare det, gjorde han også tinnfolieopptaket uspillelig idet han limte det til et papirark. Kanskje gjorde han det med hensikt. For med datidens teknologi ville en avspilling også kunne skade eller ødelegge folien. Men i de senere årene har museet fått nyss om at universitetet i Southampton har eksperter som kan hente frem lyden fra gamle folier med ny teknologi. Så nå er altså Ingrid Louise Flatval på vei for å se om drømmen kan la seg realisere. Kanskje man igjen kan få høre stemmen fra Norges første lydopptak.

Varsom kartlegging.

På et lite kontor ved Universitetet i Southampton tar professor John McBride bilder mens Ingrid Louise Flatval bretter papp til side med hanskekledde hender. McBrides kollega doktor Peter Boltryk tar et skritt tilbake, men strekker hodet frem. – Den er liten, er den ikke? utbryter McBride, idet arket med folien kommer til syne. – Jo, den er ganske liten, og den har noen skader som kanskje kan by på problemer, medgir Flatval, men McBride beroliger henne: Den ser ut til å være i mye bedre stand enn den tilsvarende folien vi har jobbet med. McBride og Boltryk har allerede hentet ut lyden fra en tinnfolie med den nye metoden. Den var fra 1877, altså eldre enn den norske, men den var i dårlig stand, revet i to, nesten tre deler. Resultatet var sprakende lyd, som om vinden blåser inn i en mikrofon, med ujevne innslag av en diffus, fjern kvinnestemme. Håpet er at den norske tinnfolien skal gi noe bedre lyd. McBride viser vei inn i underetasjen til en av universitetets bygninger. Her står den tunge og superstabile maskinen som kan gi oss eldgamle sanger om igjen. Folien skal flyte på en pute av luft mens den studeres ved hjelp av en avansert skanner. Et lys sendes mot overflaten og leser av hver minste grop, horisontalt og vertikalt. Etter dager med skanning – og dobbeltarbeid dersom folien forskyver seg underveis i prosessen, noe den gjerne gjør – er resultatet klart: Et svært detaljert tredimensjonalt kart over alle innspillingens lydgroper. Hvert minste avtrykk av Dieseths stemme.I gamle dager måtte man bruke en fysisk stift for å spille av dette kartet som lyd igjen. Men slike stifter kunne slite på og ødelegge innspillingene. I dag kan man la en virtuell stift fange opp humpene, og uten å legge det minste trykk på en skjør, gammel levning kan lyden gjenskapes.

Tubagrynt.

Den grundige kartleggingen tar uker, men i midten av mars kan konservator Flatval endelig reise tilbake til Southampton for å hente hjem Norges lydskatt. Kartet er klart, avspillingen er ikke ferdig ennå. Men hun får en forsmak på lyden. – Det høres mest ut som små grynt, slår hun fast. Tubagrynt!Siste dag i mai kommer lyden omsider til Norge. I en e-post. De små gropene som Dieseth sang inn i den skrøpelige tinnfolien, er omgjort til datafiler for evigheten. Ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana sitter seniorrådgiver Lars Gaustad klar til å finpusse dem. Foruten å bidra til å finansiere prosjektet har biblioteket utstyret og kompetansen som trengs for å gjøre lydfilene mer lyttervennlige. De fjerner støy og forsøker å finne riktig avspillingshastighet. Det er ikke alltid så lett å gjette på hvor lys eller mørk en stemme skal være, særlig hvis stemmen er svært utydelig. Men etter noen dager er også denne jobben fullført, og Gaustad tar turen til Oslo for å følge første avspilling hos sine samarbeidspartnere.

Sannhetens time.

De samler seg rundt et bord. Lars Gaustad fra Nasjonalbiblioteket og en hel liten delegasjon fra Teknisk Museum. Dette er en høytidsdag. De småprater og ler litt nervøst, med smilende, spente ansikter. – Forhåpningene våre er moderate, sier prosjektleder Frode Weium.De har hørt på lyden fra den første tinnfolien som ble kartlagt i Southampton. For alt de vet, kan kvaliteten på denne være tilsvarende dårlig. Men uansett er det Norges første lydopptak, man må ti år frem i tid for å finne neste opptak. Så bare de får noe...Ingrid Louise Flatval klemmer seg nærmere PC-en, som for å være forberedt når lyden strømmer ut av de to høyttalerne på bordet.Lars Gaustad velger det første sporet av i alt seks. Dette er lyden før rensing. Han trykker på play. Gjennom sprakingen låter noen spredte toner. Som litt tilfeldig saksofonspill i svært kraftig regnvær. Ingrid Louise Flatval stirrer tomt ut i luften mens avspillingen pågår. Det er ørene som jobber nå. Og det er lyd! Mye bedre lyd enn hun hadde forventet.– Her kommer det vi har renset, sier Lars Gaustad, og henter opp spor nummer to. Regnværet er tonet ned, tonene er tydelige. Dette er det beste av de seks sporene, en tydelig melodisnutt. Et annet spor har innslag av rytme, og hodene rundt bordet vugger umiddelbart med. Flere mener noe høres ut som et piano, ved siden av stemmen. Ja, for der er jo en stemme?Gaustad beskriver den som en slags «hmm-ing», han har forsøkt å lytte etter ord, en oppgave han mener andre er bedre rustet til. – Det er jo et åpenbart forskningsprosjekt for en lingvist! Hvis opptaket virkelig inneholder en salme, slik Peder Larsen Dieseth skrev med sirlig skrift, vil noen kanskje kunne kjenne den igjen. Selv om den lille snutten av fortiden er begrenset både i lengde og kvalitet, er den der. Lyden fra Tivoli anno 1879 er tilbake.

KILDEN: Peder Larsen Dieseth var en kjent musikkforhandler i Oslo tidlig på 1900-tallet.

SKJØRE SAKER: Folieopptak kunne bare spilles av et par, tre ganger før det ble ødelagt. Stein Bjørge

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Før Stein P. Aasheim ble jeger, kunne han ikke forstå hvilken glede han kom til å få av å gå på leting etter dyr å drepe.

  2. A-MAGASINET

    Forskerne kaller det en «spedbarnsrevolusjon». Vi trodde hjernene deres var helt blanke. Vi tok feil.

  3. A-MAGASINET

    Notert: Det er en epidemi under utvikling: Jeg-ønsker-meg-en-opplevelse-epidemien.

  4. A-MAGASINET

    Glad i fårikål? Da må du vite hvorfor du bør tenke helt nytt når du velger vin til.

  5. A-MAGASINET

    «Barn i dag hever skuldrene helt til de klapper sammen på videregående»

  6. A-MAGASINET

    Notert: Ikke hørt om den belgiske moteuken? Den er til å spise opp!