Forfatter Monica Isakstuen skriver om det venner ikke snakker om
Gørr. Raseri. Sinne som pipler ut fra et stivt smil. Forfatter Monica Isakstuen pirker i det stygge i mennesker. Forbløffende mange sier de kjenner seg igjen.
Mars 2020. Norge stengte ned. Skoler lukket porten, bedrifter flyttet til hjemmekontor, og hele familier gikk i kjelleren med en eksplosiv miks av stress, uro og raseri over unger som IKKE BARE KUNNE VÆRE STILLE så de voksne fikk fullført videomøtene sine. Eller i det minste fullført en setning. Eller i alle fall en tanke, innimellom.
Om noen hadde hatt overskudd til å løfte blikket forbi egen hageflekk i disse dagene, hadde de kanskje bekymret seg for hvordan Monica Isakstuen og hennes tre barn taklet tumultene. I sin forrige roman Rase beskrev hun tross alt, med urovekkende presisjon, hvordan en mor kan miste besinnelsen av selv de mest hverdagslige krisescenarioer i en familie – få på barna klær, be dem spise maten sin, få dem i seng.
Les hele saken med abonnement
