A-magasinet

Norgesvennene Smokie vender alltid tilbake

Smokie har holdt 600 konserter i Norge. Fortjener de egentlig dette stempelet?

  • Bjørn Egil Halvorsen
    Journalist

— Come on, Norway!

Smokie-vokalist Mike Crafts enkle oppfordring sender halve salen raskt mot scenekanten. Jørn Hoel, Bjøro Håland og Kjell Elvis har varmet dem godt opp. Lenger bak i det gedigne sirkusteltet nikker svette menn med cowboyhatt et «takk» til sine partnere for seneste dans. Bandet som nå skal på scenen, vil alle se.

Ute pisker regnet, her inne skummer ølet, og mange roper på «Alice». Unge, gamle og veldig mange middelaldrende. For noen er bandet 70-tallshelter. For andre er de tidløse. Noen er her kun for én sang. Samme det. Smokie bare guffer på.

- Are you ready for some rock and roll?

fril_amag_Smokie-1671.jpg

13 timer tidligere:

En mann med rufsete manke, flagrende­ frakkeslag og ringer i ørene står i et hjørne ved inngangs­partiet til hotellet Park Inn Oslo Lufthavn og sutter på en ­sigarett. ­Foran ham triller crewmedlemmer i hettegensere og kne­lange shorts kasser med utstyr i høyt tempo.

Alt går på god, gammel rutine i turnémaskineriet.

Det eneste problemet nå er at bagasjen til gitaristen har kommet på avveie, for andre gang på tre dager. Litt surmuling, men ingen totalkrise. Mick McConnell liker å reise i shorts og T-skjorte uansett.

For noen dager siden var de i Liechtenstein. Nå skal de til Sel i Gudbrandsdalen. Deretter Lakselv. Så Litauen. Så Tsjekkia.­ Så til Dokka i Nordre Land, deretter Halden og Allsang på grensen , og så Treungen i Nissedal.

Typisk Smokie. De kommer ­alltid tilbake til Norge.

Smokie har kjørt mye buss i Norge. Det tar noen timer før de kommer i gang om morgenen. F.v. Mick McConnell - gitarist, Martin Bullard – keyboard og Terry Uttley (eneste gjenværende originalmedlem) - bassist/vokalist

Minst 600 konserter i Norge

I 40 år har bandet hatt et solid grep om våre rockeføtter. Smokie har hatt 7 låter og 25 album inne på VG-lista, og deres Greatest Hits -album er lengstlevende i toppen med 23 førsteplasser på rad. Det er én mer enn The Beatles’ Sgt Pepper’s...

Og da Greatest Hits til slutt ble presset ned til 2. plass, var det av albumet Bright Lights and Black Alleys . Av og med: Smokie.

Det finnes ingen offisielle tall på hvor mange konserter de har hatt i Norge, men bandet resonnerer seg selv frem til 600 - minst.

- Vi liker landet deres. Vi liker ivrige publikummere, sier mannen med manken utenfor hotelldøren. Han har ­stumpet sigaretten og klyver nå om bord. Snart skal han finne frem ­reisetøflene og kjøpe seg en liter lettmelk.

Smokie skal til Sel.

Norge — artistenes endestasjon?

«Norgesvenner» er egentlig­ et hyggelig ord. Betydningen er ikke vanskelig å forstå, men Bokmålsordboka forklarer for sikkerhets skyld: ­«Utlendinger som er glad i Norge og nordmenn». Horst ­Tappert, Linda Evans, Earle Hyman, Kofi Annan, Roger ­Whitaker, Eric ­Heiden, Little Steven og Lill-Babs har alle fått merkelappen «norgesvenn». Listen kunne vært mye lengre.

Vi i media bruker stempelet flittig, selv om en VG-anmelder allerede i 1947 skrev: «Det er nesten noe forslitt over ­betegnelsen Norgesvenn.»

Innen musikk brukes begrepet gjerne om artister som selv er over toppen, men kommer til Norge igjen og igjen.

- Ofte er det artister som ikke har et spesielt stort marked i eget hjemland, sier Audun Molde, musikkviter og førstelektor­ ved Westerdals og BI.

- Uten at det er helt alvorlig ment kan man si: Endestasjonen­ for store artister er Las Vegas. For litt mindre artister er det Norge.

Vender alltid tilbake

Programleder, forfatter og journalist Finn Bjelke foreslår følgende definisjon:

- En artist eller et band som synger på siste verset, har ett originalmedlem igjen og ikke har hatt en hit siden 1984. De var kanskje store på 70-tallet, halvstore på 80-tallet og ferdige­ på 90-tallet, men kommer likevel til Norge igjen og igjen.

- Det er et begrep for «has-beens».

På direkte spørsmål trekker han frem Nazareth, Bonnie Tyler og Kim Larsen som eksempler.

Men knapt noen har fått merkelappen oftere enn et ­uslitelig band fra Bradford, West Yorkshire, England, som i morgen spiller på Lavvotunet, Dokka Camping: Smokie.

BACKSTAGE. Klokken er rett før ­ 23, og gitarist Mitch McConnell drar på seg langbukser for første gang denne dagen. Jeans innkjøpt på Amfi Otta sikrer rocka image. Mike Craft (t.h.) dusjer sveisen til ære for bermen som snart møter dem. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

ONE MILK TODAY. Vokalist Mike Craft bare må ha det. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Tragedie og opptur— «Friends of Norway»? Ja, jeg har hørt at vi blir kalt det, sier Smokie-bassist Terry Uttley (64).

Han sitter i restauranten til Norlandia Otta Hotel og ­nipper til en Carlsberg mens han slår i hjel tid. Utenfor står turnébilen til dansebandet Thor Görans, dekorert med et overdimensjonert fotoportrett av bandmedlemmenes smilende ansikt. Norlandia losjerer artistene til danse­festivalen på Sel.

I dag har Smokie reist fire timer i minibuss, spist, hvilt, hatt en helt ekstremt kort lydsjekk (drevne teknikere får æren), spist, hvilt, sjekket e-post og sett på klokken. Det er fortsatt to timer til konsert.

- Da Rolling Stones feiret 40 år, svarte Charlie Watts godt på spørsmål om hvordan det hadde vært: «Jeg har ikke vært i bandet i 40 år. Jeg har vært i bandet i 5 år, og brukt 35 på å henge rundt og vente», sier Uttley, det eneste gjenværende medlemmet av originalbesetningen. Uttley eier varemerket. Uttley er egentlig Smokie.

Han har sett bandkolleger komme og gå, vært gjennom oppløsninger og gjenforeninger, gleder og sorger - det ­aller mørkeste da tidligere vokalist Alan Barton døde i en ­trafikkulykke under en turné i Tyskland i 1995. Uttley ble selv hardt skadet i ulykken, men klarte seg.

- «That’s it», tenkte vi da. Det var slutt. Moroa over, sier Uttley.

fril_amag_Smokie-2761-5IRMoTLAfh.jpg

Skapte fenomenet «Who the f*** is Alice»

Men så begynte brevene og faksene å strømme inn. Fra fans over hele verden, fra andre band, fra management, fra hele musikkbransjen. «Vær så snill og fortsett», lød oppfordringen.

En audition for ny vokalist ble holdt. Valget falt på Mike Craft — en venn av bandet. Han hadde en lignende stemme­ som avdøde Barton, lett rufsete, høyst rockete. Bandet var klar for en ny start.

Omtrent samtidig, ut av intet, kom fenomenet «Who the f*** is Alice» - et publikumsinitiert tilskudd til ­bandets største hit, «Living Next Door to Alice» fra 1976. Smokie skjøt fart på ny.

- Med Alan Barton begynte bandet å få et godt ry. Med dagens besetning har vi bygd det enda større. Vi har jobbet hardt over lang tid, holder flere konserter enn før, og du vet - jungeltelegrafen går, sier Uttley.

Store i Norge, men ...

De siste 20 årene har Smokie fått et massivt publikum i folkerike land som Sør-Afrika, ­Malaysia, Australia og - ikke minst - Russland. Én gang har de fått en privat invitasjon av Boris Jeltsin, to ganger av Vladimir ­Putin - sist på en storslått nyttårsfest.

Spilte for en halv million mennesker

Sin største konsert, målt i antall tilskuere, holdt de i Kiev i 2004, under et jubileum i den ukrainske hovedstaden. En halv million fikk med seg Smokie live den gang.

Under en dobbeltkonsert i Mongolia for noen år siden ­fylte de et fotballstadion med maksplass til 25.000 mennesker to ganger. Ifølge rapportene tok ytterligere 60.000 oppstilling utenfor stadionet i Ulan Bator for å lytte.

Smokie har solgt til gull og platina over hele verden, vært ambassadører for fotball-VM, mottatt et utall medaljer og ­priser, og er æresborgere av Sør-Korea.

Ikke et vondt ord om Sel eller Dokka, men hva gjør de egentlig­ her?

Dette svarer Uttley og de andre på i runde formuleringer:

«Morsomme festivaler».

«Vi har en god promo-ansvarlig her.»

«Norge er jo et fint land».

«Enkelt å komme seg dit fra ­England.»

Bob Walkenhorst er kjent for sine sterke tekster og særegne stemme. Myke ledd har han også. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Ut og tjene penger

Musikkviter Audun Molde legger til, på generelt grunnlag:

— Husk at Norge er et lukrativt land å turnere i. Økonomisk er vi i verdenstoppen, vi har et personlig forbruk som er helt hinsides.­ Her har de fleste råd til å svi av 500 kroner billetten, kjøpe øl og ta taxi hjem etterpå. I en tid hvor artister ­tjener mindre på platesalg, blir det viktig å dra steder hvor man ­virkelig har et publikum, sier Molde.

A-magasinet tilbragte nesten et døgn med bandet, og spurte flere ganger om de husker noen spesielle konsertopplevelser i Norge. De snakket varmt om Nord-Norge og naturen, men det var få konkrete minner.

Vokalist Mike Craft sa det slik:

— Dette er jobben vår. Én konsert, ferdig. Neste. Ferdig. Så videre. Neste. Ferdig, så hjem til hagearbeid og oppussing og sånne ting. Når folk hjemme spør i hvilke land jeg har vært i etter en turné, må jeg ofte tenke meg om. Det høres kanskje rart ut, men vi reiser så mye og holder 80 konserter i året, og du glemmer litt hvor du er når du står midt i det.

Bassist Trevor Uttley bekrefter at bandet har en nedre sum. Tilbyr arrangører for lite i honorar, sier de nei og drar til andre land.

Vi må kanskje lete andre steder etter norgesvenner i ­ordets rette forstand. For eksempel i Østfold.

«The moose conspiracy». «Helt fantastisk. Helt f ... ing fantastic».

Jeff Porter halvt sitter, halvt står på en benk utenfor ­Fredrikstad MC-klubbs lokaler ved Nøysom gård og ­skryter vilt av sitt møte med norsk, offentlig helsevesen.

Dramatisk start på dagen på Sørlandet

Dagen begynte dramatisk for gitaristen i det amerikanske­ bandet Rainmakers. Da han våknet opp i Kristiansand ­denne morgenen, var det som om noen hadde spredt ­ketchup over øynene hans. Han så ikke klart, det var vondt, og han kjente seg svimmel.

Han måtte til en lege, så til en øyespesialist i Arendal. Så fikk han beskjed om at det kunne være et forstadie til netthinneløsning. Porter tenkte: Dette blir dyrt. Slutt­regningen for flere timer med legebehandling. 298 kroner.

- 298 kroner! Er det mulig? Jeg var sikker på det skulle ­koste meg 3000 minst, sier Porter.

De andre bandmedlemmene gliser godt over Porters ­entusiastiske gjenfortelling, men et snev av vemod har likevel seget inn denne fredagen. Snart skal de holde sin nest ­siste konsert på turneen. To deilige uker i Norge er snart over.

- Jeg kjenner melankolien, sier bassist Rich Ruth, som like godt har tatovert det norske riksvåpenet på underarmen.

FORBEREDT. Egentlig skulle Rainmakers spilt i Risør, og de er spent på stunt-konserten i Fredrikstad. Arrangør Fred Hansen (t.v.) har gjort sitt for en knæsj kveld. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

VEMOD. Bassist Rich Ruth innrømmer at melankolien kommer sigende når norgesturneen går mot slutten. Han er for øvrig en svoren Dum Dum Boys-fan. På sin siste plate har bandet en coverversjon av låten «Møkkamann» (Mokkamann). Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Biff Stroganoff til middag

Dette er deres femte norgesturné på seks år. De har spilt foran­ kjente og ukjente i Rjukan, Skoppum, Inderøy og ­Bryne, hengt med venner i Bergen, dratt en halvtimes spontan­konsert på en veranda i Skjolden, innerst i Sognefjorden, og besøkt en gitarmaker i Horten.

Denne kvelden skulle de egentlig spilt i Risør, men scenen råtnet i vinter, og bandet ble booket om til Fredrikstad. Det gjør ingenting. For her sitter de på trebenker i solen og venter på at arrangør Fred Hansen skal servere hjemmelagd Biff Stroganoff.

HJEMMELAGET. Rainmakers-sjef Bob Walkenhorst elsker Norge, Norge elsker ham. Rainmakers turnerer bare her og i Midtvesten i USA. Rikelig med Biff Stroganoff sikrer energi før konserten i Fredrikstad. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

LOKALE HELTER. Rainmakers har ankommet Fredrikstad MC-klubb uten videre oppstuss. Foto: MARTIN SLOTTEMO LYNGSTAD

- Det er bare to ting vi ikke har opplevd i Norge: Nordlys og elg, sier vokalist, gitarist og ubestridt bandsjef, den respekterte musikeren og billedkunstneren Bob ­Walkenhorst. Han ler.- Jeg tror dette med elg er en stor løgn: «The Moose ­Conspiracy». Kanskje det blir tittelen på vår neste plate?

«Et forbanna bra band»

Men dette er ikke en løgn: ­Kansas-baserte Rainmakers turnerer så å si bare to steder — Midtvesten i USA og Norge. I musikalsk uttrykk er de langt unna Smokie. Men sannere norgesvenner enn Rainmakers finnes knapt.

- Det er litt vanskelig, det der, innrømmer Stian Omland, som begynte som blodfan, men som nå selv er nær venn av bandet. Han er også deres turnéleder.

- Man vil jo helst skape distanse til den merkelappen. Det er langt fra Smokie og Bonnie Tyler til Leonard Cohen og Rainmakers, for å si det sånn, mener Omland.

- Men vil du kalle Rainmakers norgesvenner?

- Det kommer an på hva man legger i det. Hvis norges­venner betyr noe som er håpløst bredt og folkelig, som ­musikalsk ­legger seg på et minste felles multiplum, så sier jeg nei. Men hvis man bare mener noen med et spesielt godt forhold til Norge som land, er jeg enig.

I tilfellet Rainmakers velger Finn Bjelke å omformulere­ det til v enner av Norge. Men aller mest: Et forbanna bra band!

Bjelke, som er programleder for Herreavdelingen og Popquiz på NRK P1, får sammen med Tom Skjeklesæther æren for Rainmakers’ spesielle standing i Norge.

Et intenst publikum

De to var henholdsvis journalist og redaktør i musikkavisen Beat på midten av 1980-tallet. ­Etter at debutplaten kom ut, og Rainmakers skulle ­holde sin første konsert i Oslo, var kred-avisens melding til sin sine 20.000 abonnenter: Dra dit!

Sardines-opptredenen i desember 1986 var bandets ­siste konsert på Europa-turneen. Rainmakers gledet seg ikke. ­Responsen i Paris, Amsterdam og de andre byene hadde vært laber, det var rett før jul, bandet var slitne og ville egentlig bare hjem. Men under Sardines’ tak eksploderte det.

- Det var stappfullt, folk veltet opp på scenen, de sang med og kunne tekstene. Vi skjønte ingenting. Endelig visste noen hvem vi var, sier frontmann Bob Walkenhorst.

Slik startet et livslangt forhold til Norge. I likhet med ­Smokie har bandet vært oppløst og byttet besetning flere­ ganger. I 2009 lå bandet nede. Walkenhorst og Porter ga ut en duoplate, med påfølgende turné. Selvsagt dro de innom Norge. Hva skjedde? Publikum begynte å synge ­gamle Rainmakers-låter før konserten i det hele tatt hadde ­startet.

Kort tid etter var Rainmakers reetablert, og nå føler bandet seg friskere og mer kreative enn på lenge. De ­suger energi av sitt publikum.

- Det norske publikumet er alltid mer intenst. Det er akkurat som det føler musikken dypere, sier Jeff Porter, og legger til:

«Norwegians love their music, man!»

Publikum på Smokies konsert på Dansefestivalen i Sel.

Musikkjåleri

Vår musikk. Hva er egentlig det?

Audun Molde mener det går sosiologiske skiller i ­musikksmaken. En slik grense går veldig grovt sett ­mellom by og land:

- Mange av artistene som er store fenomener på landsbygda, spiller ikke på Youngstorget eller Grünerløkka, hvor ­«riktig» musikksmak er viktig. Musikk i byen brukes mye som markør for sosial identitet. Man kler på seg en smak.

- Hvorfor spiller Smokie så ofte i Norge, tror du?

- Fordi markedet er der, publikum har lyst til å høre dem. Det er mye nostalgi der ute. Det handler ikke så mye om et band er «bra» eller «dårlig», men om hvilke minner og følelser det fremkaller, sier han.

- Jeg tror mange liker «Living Next Door to Alice» uten at de vil innrømme det.

Går aldri av moten

Klokken er rett over midnatt, og i ­mørket bak scenen bøyer svette overkropper seg over en halv kvadratmeter stor aluminiumsbakke med grill­pølser i brød og pommes frites.

Noen drikker boksvin fra plastglass, andre koser seg med en klunk scotch. Smokie er tålelig fornøyd med kvelden. Den ble — som vanlig - avsluttet med «Alice». Smokie er forutsigbare. Akkurat slik folk liker det.

Blant campingvognene på sletten høres fortsatt etterdønninger av allsangen. Hva er X-faktoren? Smokie har ikke peling. De vil ikke vite det, for da er det fort gjort å miste det, tror de. Vokalist Mike Craft oppsumerer:

- Noen sa en gang: Bandet går aldri av moten av én ­enkel grunn. Bandet var aldri moderne.

DREVNE. Smokie gir dansefestivaldeltagerene det de vil ha. En serie kjente sanger, med «Alice» til dessert. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

  • Mer leselyst? Her finner du flere saker fra A-magasinet!

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Historie: 40 år siden punken kom til Norge

  2. A-MAGASINET

    For to år siden gjorde Nord-Norges best bevarte musikk-hemmelighet et etterlengtet comeback. Onsdag døde han.

  3. A-MAGASINET

    Gammeldags værsyke

  4. A-MAGASINET

    - Vi er bare sammen og koser oss. Er ikke det god nok ferie, da?

  5. A-MAGASINET

    «Rosenborg var et nitrist lag å komme til»

  6. A-MAGASINET

    Er vi blitt en nasjon av mathysterikere?