Foto: Arkivfoto: Martin Slottemo Lyngstad
A-magasinet

Klumpen i magen er der konstant. Jeg venter bare på å bli avslørt. Følelsen har et navn.

Dette er teksten jeg ikke ville skrive. Nå blir jeg tatt.

  • Ingeborg Senneset
    Ingeborg Senneset
    Journalist

«Notert» er et ukentlig skråblikk fra Aftenpostens journalister


Klumpen i magen er der konstant.

Når blir jeg tatt?

Når oppdager de hvor ubrukelig jeg er?

Når skjønner alle at jeg bare later som?

En som «får det til»

En del kjenner meg som en journalist som fortrinnsvis forsøker å forfekte kritisk tenkning på sentrale hold. Som jobber med temaer som antisemittisme, konspirasjonsteorier, menneskerettigheter, vaksineskepsis.

Bedragersyndromet er ikke en sykdom, ikke noe man trenger å bli «frisk» fra, skriver Ingeborg Senneset. Foto: Aftenposten

Andre kjenner meg som blogger, sykepleier eller forfatter. En som blir bedt om å være i radio og TV. Som får nominasjoner og priser. Jeg har snakket i EU-parlamentet, for noen av Europas mektigste lovgivere. Jeg har vært rettsobservatør i Tyrkia, trosset sikkerhetsvakter, autoritære krefter.

Det er slik jeg ønsker at verden skal kjenne meg. Som sterk. Vellykket. Kanskje til og med verdifull. Som en som får det til.

Så jeg tar på meg lua og smilet og sneakersene og pakker Mac-en i sekken. Hver dag. Smiler. Jobber. Brenner. Får til ting. Men for hver en seier, synker steinen i magen. For hver en kompliment øker pulsen på siden av halsen. For under huden ligger angsten.

Når ser de den egentlige meg? Når skjønner de at jeg ikke er så flink som de sier?

Jeg, en bedrager

Jeg føler meg ofte dum og alltid dårligere enn alle andre. Jeg venter på at verden skal se det samme, oppdage at jeg ikke er den de tror jeg er. Se hva jeg virkelig er: en bedrager.

Frem til jeg leste psykolog Peder Kjøs’ bok Angst, trodde jeg at dette var en spesiell svakhet ved meg. Når Kjøs så beskrev hvordan han snakker ned seg selv og sine prestasjoner, hørte jeg ekkoet av egen usikkerhet. Så bladde jeg om, og skjønte at følelsen har et navn.

Det første og tyngste skrittet ut av bedragersyndromet er å innrømme overfor seg selv at man er ganske selvopptatt, mener psykolog Peder Kjøs. Foto: Tor Stenersen

Bedragersyndromet ble først beskrevet av psykologene Pauline Clance og Suzanne Imes i et forskningsarbeid fra 1978. Det er «et resultat av å prøve å leve opp til et idealisert bilde for å kompensere for usikkerhet og tvil på ens egen verdi», forklarte forskerne.

Les hele saken med abonnement