A-magasinet

Opptøyene i Paris ti år etter

For ti år siden satte ungdommer Paris' forsteder i brann. Kan flammene blusse opp igjen?

  • Tekst: Vibeke Knoop Rachline

— Jeg får den ikke til å starte. Det må være tennpluggene, sukker pensjonist Aziz Belkacem.

Tett på. Aziz Belkacem er nærmeste nabo til tranformatorstasjonen der Zyed Benna (17) og Bouna Traroré (15) omkom.

Han står med hodet ned i motorrommet på sønnens bil. Bak ham i den lille blindgaten skimtes elektrisitetsverkets transformatorstasjon i Clichy-sous-Bois, en forstad 12 kilometer nord for Paris. «Høyspenning. Livsfare.» «Adgang forbudt!» står det på skiltene.

For nøyaktig ti år siden brant ungguttene Zyed Benna (17) og Bouna Traroré (15) til døde etter at de fikk elektrisk støt ved denne transformatorstasjonen. De var på flukt fra politiet og forsøkte å gjemme seg her.

Livsfarlig. Her, i denne transformatorstasjonen, søkte tre gutter tilflukt for ti år siden. Plutselig gikk to kraftige støt gjennom dem. Bare én overlevde.

Den tragiske ulykken ble gnisten til de mest omfattende opptøyene i Frankrike og Europa siden mai 1968. 10.000 biler ble brent i protest. Skoler, busser og offentlige bygninger ble påtent. Situasjonen i forstedene virket fullstendig ute av kontroll, og franske myndigheter innførte unntakstilstand i tre uker. Senere oppsto det lignende tilstander i andre land som Tyskland, Sverige og Storbritannia.

Bennas og Trarorés tragiske død utløste opptøyene, men misnøyen hadde ligget latent i mange år. De første som flyttet inn i forstedene på 1960-tallet, var innvandrerarbeidere, oftest fra Frankrikes tidligere kolonier i Nord-Afrika. De tenkte ikke på annet enn å skaffe tak over hodet og kunne brødfø familien.

Deres barn vokste opp under kummerlige forhold. De var født i Frankrike og franske statsborgere, men følte seg ikke så franske som andre ungdommer, ikke som «barn av republikken». Bedre ble det ikke da president Nicolas Sarkozy sommeren 2005 varslet at han ville «spyle forstedene rene for pøbler». Frustrasjonen og raseriet vokste.

Brent til døde

  1. oktober 2005. Tre ungdommer er på vei hjem sammen med venner etter å ha spilt en fotballkamp i nabokommunen. Da de på veien ble stanset av politiet, som spurte om de hadde deltatt i et tyveri på en byggeplass i nærheten, fikk de panikk og rømte i alle retninger. Zyed Benna, Bouna Traouré og Muhittin Altun endte i Rue des Bois, en blindgate.

De så ingen annen utvei enn å klatre over gjerdet til en transformatorstasjon. Der satt de på huk — livredde. Plutselig ble de rammet av voldsomme støt. Zyed og Bouna skal ha omkommet momentant. Muhittin fikk også sjokk og kraftige forbrenninger, men overlevde ved et mirakel og klarte å varsle.

— Jeg var ikke her, sier Aziz Belkacem.

Han bor i det innerste huset i den lille gatestubben, inntil transformatorstasjonen. Dit har han sett folk komme på befaring, av og til med blomster — særlig i begynnelsen.

— Alle mister noen. Jeg har mistet foreldrene mine. Livet går videre. Dessuten er jo alt bygget om og endret nå. Akkurat som resten av Clichy.

Gatebildet. Under opptøyene i 2005 sto det brente bilvrak over alt. Brannstifterne kom fra blokkene rundt. Mange av blokkene står fremdeles.

Alt er ikke endret, men det er riktig at Clichy er i endring. Mange av de styggeste bomaskinene som ble bygget til den store innvandrerbølgen på 60-tallet, er revet og erstattet med vennligere og lavere bebyggelse med balkonger og grøntarealer.

Mye av denne ansiktsløftningen var vedtatt før opptøyene, men ble satt i gang i all hast etterpå. For å dempe frustrasjonen måtte myndighetene vise til konkrete tiltak. Nesten 700 millioner euro ble plutselig frigjort for å skape et bedre liv for dem som bodde her. Digre kraner i høyden og pressbor på bakken vitner fortsatt om intens byggeaktivitet.

I tillegg til hundrevis av nye boliger, har Clichy fått nytt svømmebasseng, ungdomshus og en ny skole oppkalt etter den tidligere borgermesteren Claude Dilain. Han var den første på åstedet for ti år siden, et syn han aldri kunne glemme. Hans etterkommer tror på kontakt og samtale med befolkningen.

Ble politiker

Stemme utad. Mehdi Bigarderne er nå viseborgermester i Clichy. I 2005 bidro han til å dempe gemyttene.

— Det gjelder å formidle vår aksjon, og gi folk ordet tilbake, sier Mehdi Bigaderne, viseborgermester i Clichy.

Han kjente Zyed Benna og Bouna Traroré og gikk sammen med Trarorés bror på skolen. Han var også med på å stifte foreningen ACLEFEU (Nok ild) som forsøkte å dempe gemyttene og gjenopprette dialogen i 2005. Som flere andre i sin generasjon, fortsatte Bigarderne sitt engasjement i politikken, og i 2008 ble han valgt. Han har vært med på å opprette en egen gruppe av politikere med ikke-fransk bakgrunn.

— Jeg synes det var en skam at Clichy, med 94 forskjellige nasjonaliteter, ikke hadde én folkevalgt. Vi vil drive med politikk på en annen måte. Borgerne må fylle hele sin plass i det politiske landskapet og ligne på byen selv. Også her har det skjedd en forandring. Clichy har 300 foreninger. Nå er det ikke lenger bare borgermesteren som bestemmer hvordan den offentlige støtten skal forvaltes.

Men foreløpig har ikke politikerne gjort mye for å forbedre innbyggernes forhold til politiet, det er fortsatt preget av mistro og frykt. Det første løftet regjeringen ga Clichy etter 2005, var at byen skulle få sin egen politistasjon. Det ble innfridd, men stasjonen minner mest av alt om en krigsbunker. Det skal mye mot til å gå inn der frivillig og hente førerkortet.

Familiene til Zyed Benna og Bouna Traroré anla sak mot politimennene som hadde fulgt etter deres sønner. Politimennene ble blant annet beskyldt for å ha unnlatt å melde fra om at guttene befant seg i transformatorstasjonen. Etter ti års utmattende prosedyrer er politiet nå definitivt frikjent.

Aldri anklaget

— Frankrike har ennå ikke et politi som blir stilt for retten, sier Mehdi Bigaderne og vedgår at det er spesielt uheldig i dette tilfellet.

— De ble aldri anklaget, ikke engang suspendert. De har kunnet bygge opp karrièren i løpet av disse ti årene, mens familiene bare ble utslitt. Muhittin er ødelagt for livet, mener han.

Husbyggingen i Clichy har inntil videre delt byen. Den øvre delen har fått nesten alle de nye boligene, politistasjonen og mange nye butikker. Den nedre delen domineres fremdeles av falleferdige boligblokker med elendig standard, heiser som står, og med så høy fuktighet og folketetthet at det for noen år siden brøt ut tuberkuloseepidemi her.

Hjelpemann. Abdelkrim Bordji hjelper innbyggerne med smått og stort. Han skulle ønske noen homser flyttet inn, så Clichy kunne bli mer trendy.

— Man må bare forestille seg at de ikke eksisterer mer, sier Abdelkrim Bordji.

Han er ansatt for å hjelpe huseierne med store eller små administrative problemer, som en del av en offentlig plan vedtatt i 2011.

— På sikt skal alle leilighetene kjøpes opp. I verste fall vil de siste nølerne kastes ut. Først da kan man endelig rive alt. Nå er det på tide å komme videre, sier Bordji.

Homser, kunstnere og kvinner

— Vi trenger noen homser, så Clichy kan bli trendy. Og nye leieboere som kan telle til ti. Enn så lenge er ventingen uutholdelig. Heldigvis er det mange unge her. Det er de som vil redde Clichy, sier Bordji.

ACLEFEU organiserer hver mandag en tur i skogen for byens kvinner så de skal bli bedre kjent.

— Et flott initiativ, sier Ben Brahim.

Hun flyktet fra Algerie i 1998 på grunn av terror. For henne er Algerie mer utviklet enn Clichy. Hun engasjerte seg med kommunistene, mot terror.

Da Benna og Traroré omkom, mistet hun nattesøvnen. Det tok henne tilbake til terrorismen i Algerie. Broren hennes ble torturert. I Clichy snakket hun mye med unge.

— De måtte ikke gi opp. Selv fikk jeg sjokk første gangen jeg deltok på et møte i ACLEFEU.

Gammeldags. Ben Brahim synes hjemlandet Algerie er mer utviklet enn Clichy. De aller fleste kvinnene bærer slør.

Ben Brahim trives likevel godt i Clichy og kunne ikke tenke seg å bo noe annet sted. Særlig ikke Paris.

— Jeg hadde ikke holdt ut å se hjemløse på gaten eller sultne som tømmer søppelkassene hver dag, sier Brahim, som oppfordrer innbyggerne i Clichy til å kjempe.

Flyttet hjem for å hjelpe mor

For mange er det lettere sagt enn gjort. Levestandarden har gått tilbake på ti år. Det vet Igor Vimenyoh. Han vokste opp i Clichy, men flyttet på grunn av en jobb. For tre år siden kom han tilbake.

— Jeg måtte hjelpe mor. Hun er blitt gammel og klarer seg ikke selv.

Selv hadde han først en restaurant, så en bar/tobakksforretning med broren. Til slutt åpnet han en klesbutikk for å gi de unge «litt stil og mote». Men han må stadig sette ned prisene.

— Vi må gå videre. Men mediene har en del av skylden, dere kommer hit, skaper håp og drar igjen. Nå kommer dere vel ikke tilbake før om ti år.

Symbolet for alt som er galt

I disse dager vrimler det av journalister i Clichy, som med stor uvilje er blitt selve symbolet for alt som er galt i forstedene - og ikke bare i Frankrike. Alt som skjer her, granskes av forskere fra hele verden.

De som har vært her før, vil se en forandring, i hvert fall fysisk. Snart (2018) kommer endelig trikken og i 2023 en direkte T-bane til Paris. Men mye har også endret seg til det verre.

— Folks økonomiske vansker har økt betraktelig, særlig for de dårligst stilte. Og selv om vi endelig fikk et arbeidsledighetskontor, skulle jeg ønske de kunne tilby jobber i stedet for bare å registrere arbeidsledighet. Den er på 40 prosent for unge under 25 år. Fortsatt tilhører vi ikke samfunnet, sier Mehdi Bigaderne.

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!