Ni dager som rystet Ida

Karmøy, mars 2014. For første gang legges Ida i håndjern, 15 år gammel. Med makt fraktes hun fra hjemmemiljøet på Karmøy til en institusjon i en fremmed by. Det var starten på min kamp mot barnevernet, sier Ida. Hva skjedde, egentlig? Reporter Thomas Ergo pusler sammen bitene fra journaler, rapporter og øyenvitner. Og fra Idas blogging om livet i barnevernet. Det blir historien om ni rystende dager. Ni dager hvor hun opplever mer frykt, uvisshet og brutalitet enn de fleste av oss opplever i løpet av et liv.

  • Stavanger Aftenblad
  • Rune Vandvik (video)
  • Hans Petter Aass (research)
  • Thomas Ergo

«Jeg husker at jeg våknet og så at jeg lå på et akuttrom og at jeg var omringet av noen leger.»

Fra Idas blogg

Dag 1. Vanskelig mandag

KARMØY, MANDAG 17. MARS 2014. Saksbehandleren avsluttet telefonsamtalen og fant frem Idas journal. «Fostermor i ferd med å gi opp,» skrev hun. «Fostermor har hatt et oppgjør med jenta i dag, der hun har gitt beskjed om at hun ikke kan klare fostermorsrollen dersom Ida ikke vil samarbeide med henne og konsentrere seg om skolen og fremtiden.»

Ida hadde bodd der i halvannen måned. Hun hadde hatt en god følelse da hun flyttet dit. Det var hun som hadde bedt om å få bo hos henne i stedet for å havne et eller annet sted langt unna moren. Fostermoren bodde på Karmøy. Ida kjente henne fra før. Hun ville det beste for Ida. Men hun var mor til tre, drev en egen bedrift og hadde ikke vært klar over hva det skulle komme til å innebære å være fostermor for Ida.

Dagene gikk fint. Om nettene kom Idas reaksjoner. Fostermoren lå ved siden av henne, holdt rundt henne, mens Ida klynket seg gjennom marerittene. Ida hadde betrodd seg til henne om voldtekter, mishandling og valiumtabletter. I flere uker hadde fostermoren etterlyst veiledning og avlastning, uten å nå frem. Barnevernstjeneste og leger var enig i at Ida var traumatisert og hadde et prekært behov for behandling. Men ved Barne— og ungdomspsykiatrisk poliklinikk strakte de hendene i været så lenge Ida ikke ønsket å snakke med dem. De tilbød å ta henne inn til observasjon. Ventetid: To måneder.

Ida angret. Til å begynne med hadde hun fortalt barnevernet negative ting om moren. Hun hadde likt den plutselige oppmerksomheten. Etter noen uker «begynte jeg å kjenne en følelse av tomhet og ensomhet,» skrev hun siden på bloggen, hvor hun delte sine opplevelser med alle som ville lese.

«I tre uker gråt jeg meg i søvn hver natt. Jeg tenkte på hvorfor jeg hadde sagt alt jeg hadde sagt til barnevernet.»

Denne mandagen måtte fostermoren nok en gang slippe alt hun hadde i hendene, kjøre til skolen og hente Ida. Hun pleide å forlate klasserommet, og de fant henne gjerne midt på gulvet på toalettet, lyttende til musikk, surfende på nettet. Hun forsvant mer og mer inn i sin egen verden. Forholdet til fostermoren kjølnet.

«Hun truet flere ganger med at hvis jeg ikke sluttet å være sånn som jeg var, kunne hun ikke ha meg lenger. Da måtte hun si opp avtalen med barnevernet. Den siste gangen jeg var med henne, skrek hun til meg i bilen,» fortalte Ida i retten.

Også forholdet til læreren kjølnet. På et tidspunkt hadde Ida opptatt all hennes tid. Ifølge læreren kunne hun sende opptil 70 meldinger i løpet av en ettermiddag. Det kunne ikke fortsette sånn, sa hun til Ida.

Ida svarte med å kvittere nok en voksen ut av livet sitt.

«Hæ?» svarte hun hvis læreren spurte om noe.

«Hun er avstengt overfor alle. Inkludert fostermor som hun hadde en viss kontakt med tidligere,» het det i journalen.

Hun var 15 år. Hun stolte ikke på, eller avviste, dem som skulle ta seg av henne.

Mandag ettermiddag var hektisk: Time hos legen, møte med advokaten, besøk hos ei gammel dame mens fostermoren var på ansvarsgruppemøte i Haugesund.

Hun ønsket seg hjem. Hun skrev:

«For det hadde alltid vært meg og mamma.»

KLOKKEN 19 SATT HUN PÅ ROMMET og sendte tekstmeldinger til barnevernets bakvakt.

«Skriver at hun ikke har lyst til å leve lenger, men ingen forstår,» noterte vakten.

Hun hadde tatt tre tabletter tidligere på dagen, to nå i kveld. Bakvakten ringte fostermoren. De kjørte henne til legevakten. Legen stilte flere spørsmål.

«Jeg vet ikke,» svarte Ida.

Klokken 23.30 ankom de Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk ved Haugesund sykehus.

«Pasienten er sløv og trøtt, virker medikamentpåvirket,» noterte legen.

«Hun kan klarne til i øyeblikk og snakke mer klart, for deretter å sovne i sofakroken med tommelfingeren i munnen. Innimellom klynker hun seg og krøker seg noe sammen. Hun vil ikke svare på konkrete spørsmål om hvor hun er eller hvilken dag det er. Hun har i starten en periode med flakkende og stirrende blikk, som om hun ser noe vi ikke kan se.»

Ida la seg i sykehussengen. Fostermoren undersøkte lommene hennes. Hun fant et barberblad.

På den venstre underarmen hadde 15-åringen syv ferske arr.

Sykehuspersonalet observerte henne hele natten. Hun vred seg, klynket og hev etter pusten. Ved ett tilfelle våknet hun.

«Jeg er redd,» sa hun.

Dag 2. Bekymret psykolog

HAUGESUND, TIRSDAG 18. MARS. Etter å ha våknet dro hun på seg joggebukse og T-skjorte, takket nei til frokost, spiste ikke noe hele dagen, drakk bare en slurk eplejuice. Hun gikk inn på samtalerommet ved skjermet avdeling, der psykologen ventet på henne.

Nok en voksen som ville snakke med ei jente som ikke ønsket å snakke med flere fremmede.

Etter hvert tødde hun opp, sa at hun fortsatt tenkte på selvmord, men lovet at hun ikke ville gjøre det på sykehuset.

Ida hadde neppe psykose eller alvorlig depresjon, sa psykologen. Hun ville derfor bli skrevet ut dagen etter. Men hva ble hun skrevet ut til? Det bekymret ham.

Fostermoren var ikke frikjøpt fra arbeidet, påpekte han. Hun hadde heller ikke mottatt veiledning. De neste dagene skulle det gå opp for dem alle, fagfolk inkludert: Ida var for mye for henne. Det sto ikke på viljen, men det gikk ikke. Barnevernet måtte forsøke å finne en annen løsning.

Det var en urolig dag. Men utover kvelden begynte hun å finne tonen med sykehuspersonalet.

«Smiler og virker som hun setter pris på humor,» noterte de.

«Hva gjør du på fritiden?»

«Ingenting.»

Hun hadde sluttet med både håndball og fotball. Hun hadde søkt seg til et idrettsgymnas til høsten, men ville ikke komme inn, trodde hun. Karakterene var for dårlige.

«Sier at hun skriver, men at ingen har fått lese det. Sier at hvis folk hadde lest det, hadde de fått sjokk. Hun skriver om hva hun tenker, har gjort og vil gjøre,» sto det i journalen.

Ville hun ha noe å lese?

«Nei. Jeg hater å lese. Hater det meste.»

Dag 3 og 4. Ut av sykehuset. Alt som før.

KARMØY ONSDAG 19. OG TORSDAG 20. MARS. Hun ble skrevet ut av sykehuset, og psykologene ga klar beskjed: «Det er gitt tydelig tilbakemelding til barnevernet om at omsorgssituasjonen rundt pasienten må styrkes betydelig.»

Barnevernets saksbehandler hadde ifølge sykehusets journal sagt at det var uaktuelt å sende Ida tilbake til fostermoren.

Men Ida ble sendt tilbake til fostermoren. Med seg fikk hun tabletter mot angst og depresjon. De ville hun ikke ta. Hun ville ikke gå på skolen. Eller på konfirmasjonsundervisningen. Da det ble kveld, forsøkte hun nok en gang å utsette natten ved å surfe på nettet. Fostermoren sa at dersom Ida ikke samarbeidet, kunne hun ikke bo der lenger. Hun ringte bakvakten og forklarte hvor fortvilet hun var. Hun mistenkte at Ida fortsatte å ta valium. Og hun hadde mottatt en sms fra moren til ei venninne av Ida. Ida hadde visst sagt at hun skulle drikke dagen etter. For hun kjente en mann som kunne skaffe alkohol og tabletter.

«Dette går ikke lenger,» sa fostermoren til bakvakten.

«Du har strukket deg lenger enn de fleste ville ha gjort,» fikk hun til svar. «Dette handler om Idas behov og vansker, ikke at du ikke strekker til.»

Da saksbehandleren kom på jobb torsdag 20. mars, skrev hun i journalen:

«Fostermor har ingenting mer å gi og må fortvilet gi opp.»

Dermed var det bestemt. Ida skulle omplasseres akutt.

Og i bloggen skrev Ida:

«Det kan ikke bli verre enn det er nå.»

Hun hadde ingen atferdsproblemer før barnevernet overtok omsorgen. Så kom de til mars 2014. Barnevernets skulle iverksette sin hemmelige plan for Ida. (Alle bilder fra institusjonen i Indre Troms, ett år senere.)

Dag 5. Hysj-hysj-planenKARMØY-HAUGESUND, FREDAG 21. MARS. Det var en enkel plan. Barnevernet visste nøyaktig hva som skulle skje. Psykologene visste. Politiet visste.

De visste at Ida skulle kjøres til Shell-stasjonen, videre til Haugesund lufthavn, Karmøy og settes på flyet til Bodø, og kjøres til sitt nye hjem.

Alt Ida visste, var at hun skulle på en institusjon. Ingen ville si hvor. Men det var ille nok. For var det noe Ida fryktet, så var det institusjon . Hun visste ikke helt hva det var. Men moren hadde truet med det flere ganger under oppveksten. Oppførte hun seg ikke, havnet hun på institusjon. Hun husket at det brant seg fast i hodet: Jeg skal ikke dit. Jeg skal ikke på noen institusjon.

Hun rømte før de fikk kjørt henne til Shell-stasjonen.

Det var ikke vanskelig å gjette hvor hun hadde rømt.

Kort tid etter parkerte barnevernet og en uniformert politibil utenfor morens hjem på Karmøy. Barnevernet advarte politiet: Moren hadde tidligere satt seg til motverge, og hun hadde trolig en «mannlig venn på besøk».

Barnevernets folk gikk først inn alene. Og slik Ida husket det sa de:

«Du skal på institusjon.»

Ida kjente knapt menneskene som nå sto i morens stue. Hun husket at de sa:

«Du har ikke noe valg, Ida. Du skal være med oss, uansett om det blir med makt eller frivillig. Men det er best om du går med oss frivillig.»

I barnevernets journal sto det bare at Ida «slo seg vrang».

Da politibetjentene kom inn i stua, husket hun at moren reiste seg og sa at de ikke fikk lov til å komme inn i hjemmet hennes uten videre. Ida nektet å bli med dem.

«Og da satte politimannen seg ned i sofaen ved siden av meg, tok på meg håndjern, og så bare dro han meg ut.»

«Jenta har utagert (…) Måtte bruke håndjern,» meldte polititjenestemennene kort tid etter.

Ingen ytterligere beskrivelser.

«De tok meg i armen,» fortalte Ida siden, «og så sa de til meg: «Ja nå går vi.» «Nei, jeg vil ikke,» sa jeg. Da tok de på meg håndjern. For jeg lente meg tilbake for å få ham vekk, for å få ham til å slippe meg, liksom.

Og da tok de det som utagering, og satte på meg håndjern.»

«OG DET VAR DER KAMPEN MED POLITIET begynte,» fortalte Ida meg. «Det var der jeg begynte å hate politiet. Jeg hadde aldri vært i håndjern før. Jeg hadde aldri knust ei rute. Hadde aldri vært i kontakt med politiet. Jeg hadde ikke sagt hei til en politimann en gang. For jeg var så redd politiet før. Jeg hadde så mye respekt for dem.»

Idas advokat var ikke i tvil om hva som var skjedd.

«Idas kamp mot barnevernet startet den dagen,» sa han i retten ett år senere.

Jeg leste Bufetats vurdering av Ida fra mars 2014, like før barnevernets forsøk på å frakte Ida til en institusjon med politiets bistand.

«Jenta har i dag lite adferdsproblemer,» skrev Bufetat.

«Og de dro meg ut med tvang og la meg i en cellebil», skrev Ida i bloggen.

«Det var vondt å se mamma gråte.»

De kjørte henne til legevakten der planen var å «roe henne ned».

«Politiet hadde fortsatt håndjernene på meg da vi gikk inn. Jeg var såret og klarte ikke å snakke med legen. Alt jeg kunne tenke på, var min mor og hva som kom til å skje.»

Legen fryktet at hun var akutt forgiftet og sendte henne til sykehuset. «Får ikke kontakt med henne. Ligger med lukkede øyne,» noterte sykepleieren. Ida kunne bli borte for dem i 15 sekunders tid. Så våknet hun for noen sekunder. «Må ha politi for å holde henne nede på grunn av fysisk utagering.». Så ble hun borte igjen.

Sånn holdt det på en stund, leste jeg i journalene, som stadig beskrev Ida som urolig . Det minnet meg om noe jeg hadde lest i en forskningsrapport fra psykiatrien, det var som hentet fra Idas liv:

«Var urolig i natt,» sa legen til meg at det sto i journalen. «Nei, jeg var ikke urolig, jeg var redd,» svarte jeg.»

IDA VAR IKKE FORGIFTET. Hun fikk angstdempende og beroligende, så ble hun flyttet til Barne— og ungdomspsykiatrisk avdeling.

To fra barnevernet og to fra politiet fulgte henne.

«Pasienten gir i perioder betydelig motstand mot å bli på akuttmottaket,» noterte legen. «Når hun ikke utagerer fysisk og holdes tilbake av politimenn, ligger hun på benken med lukkede øyne og puster tungt. Svarer ikke på tiltale, virker motorisk urolig.»

Det var umulig å gjøre en grundig psykiatrisk vurdering av henne. Men legen noterte at hennes symptomer kunne sees i lys av «tidligere traumatisering».

Han kunne ikke utelukke at Ida var psykotisk. Derfor de angstdempende tablettene.

OM KVELDEN BLE HUN FØRT TIL ungdomspsykiatrisk. Ida ville ikke, men de to politimennene holdt henne fast til de nødvendige papirene var signert. Hun «roet seg etter en stund,» sto det i journalen.

«Jeg vil ikke være her,» sa hun. «Jeg vil hjem til mamma.»

Ida husket en telefonsamtale med moren den kvelden. Moren gråt og sa at Ida skulle flyttes til en institusjon i Bodø.

Bodø? Det var i Nord-Norge et sted. Det var alt Ida visste.

Det hadde vært en enkel plan. Og dersom Ida hadde evnet å ta dårlige nyheter med større ro, kunne den ha lykkes. I stedet hadde hun i åtte timer vekslet mellom å utagere (som de voksne kalte det), hyperventilere og falle ut av bevissthet. I rundt åtte timer hadde hun regelmessig blitt møtt med fysisk makt fra politiets og personalets side.

Risikoen for selvmord var forhøyet, mente legen og våget derfor ikke å la politiet og barnevernet sette henne på flyet nordover.

Da nattskiftet kom, satt den unge pasienten med hodet i hendene og stirret rett frem.

«Jeg skal ikke være her i natt,» sa hun.

Det skulle bli ei urolig natt. Men til slutt lot hun nattevakten få sitte ved sengekanten og holde henne i hånden, slik fostermoren hadde gjort så mange netter.

Det siste Ida sa før hun sovnet, var at hun var redd.

Dag 6. Håndjernreise

HAUGESUND-BERGEN, LØRDAG 22. MARS. Ida ville ikke spise frokost denne morgenen heller. Hun nektet for at hun så ting som andre ikke så. Hun nektet for at hun ville ta livet sitt.

«Jeg vil hjem til mamma,» sa hun.

Legen skrev henne ut. Hun var ikke psykotisk, og selv om selvmordsfaren var økt, var den ikke så stor at legen ville si nei til barnevernets ønske om å kjøre henne til hennes nye hjem. Av ukjente grunner hadde de nærmest over natten funnet en ny institusjon til Ida. Hun skulle ikke til Bodø likevel. Bergen skulle bli hennes nye hjemby.

«Hun motsatte seg dette og måtte dermed føres inn i bilen av politiet,» het det i sykehusjournalen. Så knapt kunne et barns drama sammenfattes i en journal. Ida utdypet senere i bloggen sin:

«Jeg sa at jeg nektet, at jeg kom til å stikke av med en gang jeg kom opp. Men så kom det to sivile politifolk. De tok tak i meg og bar meg ned trappen. Det var der jeg begynte med all utageringen.

Jeg prøvde å gjøre motstand, prøvde å vise at jeg ikke ville være med, at jeg måtte komme meg hjem til min mor. Men som alle vet, så kødder du ikke med politiet.»

Fem timer i bil med hendene i jern. Alt hun kunne tenke på var moren. Hun hadde ikke engang fått tatt farvel.

Det kunne ikke ha vært lett for Ida å bli flyttet til en fremmed by på den måten, erkjente saksbehandleren senere i retten. Hun kunne ønske, sa hun, at Idas flytting hadde foregått på en annen måte.

De hadde kjørt i fem timer, Ida i håndjern hele veien. Sola brøt gjennom skylaget over Bergen.

DE HADDE KJØRT I FEM TIMER, Ida i håndjern hele veien. Sola brøt gjennom skylaget over Bergen. Politibilen parkerte ved en eldre, ærverdig murbygning omgitt av en pent opparbeidet hage. Den åpne omsorgsinstitusjonen Kalfaret lå i et velstående nabolag et kvarters gange fra sentrum.Saksbehandleren fra barnevernet i Karmøy syntes institusjonen hadde en hjemlig og avslappet atmosfære.

«Dette kan gå bra,» tenkte hun.

Men da Ida så sitt nye hjem, begynte hun å gråte.

«Politiet tok da av meg håndjernene. Men de slapp meg ikke. Siden den dagen begynte jeg å forandre meg til noe verre.»

Dag 7. Ny jente i parken

BERGEN, SØNDAG 23. MARS. Ida våknet opp i et lyst rom med utsikt til en fin hage. Men ingenting føltes lyst.

Ei anna jente på huset hadde lagt merke til den nye beboeren. Hun kom inn på rommet hennes, hørte Idas historie og spurte:

«Hva vil du gjøre nå?»

«Jeg svarte at jeg bare ville finne en vei hjem. Og så sa hun at jeg kunne bli med henne og stikke av. Hun skulle vise meg hvor jeg skulle ta bussen og sånn.»

Ida ringte moren, fortalte at hun skulle rømme hjem, og hun husket at moren sa at hun måtte vente. Hun måtte vente til saken hennes kom opp i fylkesnemnda.

«Men jeg hørte jo ikke etter.»

Ved 18-tida, før det begynte å regne, spaserte de to 15 år gamle jentene ut av institusjonen. Siden det var en åpen institusjon, fikk ungdommene på huset komme og gå nesten som de ville. Men det tok ikke lang tid før personalet slo alarm.

Ida svarte ikke når de ringte. Hun hadde solgt mobilen, for å skaffe penger til hjemreisen. Men da de nærmet seg busstasjonen, så de politipatruljen som ventet på dem, og bråsnudde.

Ida husket ikke så mye fra den kvelden og natten, men hun husket at hun havnet i Nygårdsparken sammen med den nye venninnen og kompisen hennes, som var et par og tyve år. Hun visste ikke hva Nygårdsparken var heller.

Ville hun ha hasj?

Ida hadde aldri røykt en sigarett. Hun visste ikke engang hvordan man trakk ned.

«Jeg har aldri røykt før. Men jeg kan jo prøve.»

Så ga de henne Ecstasy. En halv tablett. «De sa at jeg skulle legge den under tungen. Så gjorde jeg det. Og etter det så husker jeg bare at jeg ble båret ut av parken, av han der kompisen til venninnen mi, han er død nå. Han døde av en overdose heroin på høsten.»

Enda mindre husket hun fra natten i Bergen. Men ifølge barnevernets journaler hadde hun trolig narkodebutert med hasj og amfetamin, i tillegg til å ha drukket alkohol og svelget medikamentet Rivotril.

Ida var blitt fortalt at noen hadde satt en sprøyte med amfetamin på henne. Alt hun visste var at hun dagen etter hadde sprøytestikk på armen.

Ville hun ha hasj? Ida hadde aldri røykt en sigarett. Hun visste ikke en gang hvordan man trakk ned. «Jeg har aldri røykt før. Men jeg kan jo prøve,» sa hun.

Dag 8. Politi og ambulanseBERGEN, MANDAG 24. MARS. «Saknet kvinne, 15–16 år.» Etterlysningen ble sendt ut til alle patruljer.

«Ida [ etternavn og personnummer ] er akutt plassert etter lov om barnevernstjenester §4-6, 2. ledd. Hun ble lørdag 22.03.14 plassert i institusjon ved Bergen akuttsenter, avdeling Kalfaret. Hun rømte med en annen jente, [ navn og personnummer ] , ved institusjonen rundt kl. 18.00 søndag 23.02.14.

Ida [ etternavn ] hadde på seg en svart treningsbukse med hvite striper, muligens Adidas. Svart hettegenser med gullelementer/skrift og rosa laksefarget tøysko. Hun er 180–185 cm, er slank med lange lemmer. Hun har brunt langt hår(...)»

På politiets fotografi så Ida rett i kamera, med hodet litt på skakke. Hadde jeg lagt det sammen med fotografier av ni andre tilfeldige jenter på 15 år og spurt hvem som var barnevernsjente på rømmen, ville du neppe pekt på Ida.

«Det er grunn til å tro at Ida [ etternavn ] kan gjøre motstand mot å bli tilbakeført til institusjonen,» sto det i meldingen til politipatruljene. «Hun har jevnlig suicidale tanker, selvskading. Hun har tidligere inntatt valiumpreparater. Ida [ etternavn ] er sterkt traumatisert etter tidligere opplevelser.»

Ida sto på huk og spydde, og så gikk de ned til 7-Eleven på Bryggen. Plutselig var det politifolk overalt. Sliten og fortsatt ruset etter nattens cocktail av stoff, piller og alkohol trådte hun over nok ei grense.

«Og så, uten å tenke meg om, dro jeg frem en kniv. Jeg skadet ikke noen med den. Jeg bare holdt kniven i hånden. Da la politiet meg i bakken. Da de slapp meg, fikk jeg helt panikk og gikk til angrep på politiet. Og så, etter at de hadde satt på meg håndjern, kjørte de meg til Barnevernsvakta. Der satt jeg og lekte meg med en lighter. De tok den fra meg. Jeg hverken sparket eller sa noe,» skrev hun i bloggen.

«Det var der jeg skjønte det: Nei, hva har jeg rotet meg opp i nå?»

«STERKT RUSPÅVIRKET,» noterte politiadvokaten ved Barnevernsvakta. I bagen hennes lå det litt tyvegods, som hun hevdet ikke var hennes, noe hun ble trodd på. I et forsøk på å roe henne ned spurte personalet fra institusjonen om politiet kunne ta av håndjernene.

«Hun ble urolig og fiklet med en lighter, og det kunne synes som hun forsøkte å brenne seg med flammen. Da vi ba henne om å gi fra seg lighteren, gikk hun til angrep på en polititjenestemann. Hun ble holdt og påsatt håndjern igjen,» skrev politiadvokaten.

På tre døgn er Ida blitt lagt i håndjern fire ganger.

«Jenta var under samtalen lite tilgjengelig for dialog, men innrømmet å ha tatt speed i løpet av søndagen og røykt hasj i dag. Hun lyttet da vi beskrev for henne ulike alternativer, men svarte negativt på forslag om tiltak videre.»

Hvilke «tiltak videre» de foreslo, sto det ikke noe om. Var hun – trolig fortsatt ruset på amfetamin, hasj, ecstasy, piller og alkohol – i stand til å føre en samtale? Var hun, narkoruset for første gang i sitt liv, og trolig uten å ha sovet – i stand til å mene noe om viktige veivalg i livet sitt?

Spørsmålene ble hverken stilt eller besvart i rapportene til Barnevernsvakta i Bergen eller barnevernstjenesten i Karmøy.

Men akkurat her ble en svært viktig beslutning i Idas liv i praksis fattet. Og det så ut til at den ble fattet uten at Ida fikk vite om den. Det var en beslutning advokat Sverre Hetland, i rettssal 23 ett år senere, beskrev som dramatisk. Som en krigserklæring. Denne dagen ble det i realiteten besluttet at Ida ikke lenger kunne bo i en åpen omsorgsinstitusjon.

Ett døgn på rømmen. Og Idas sjanser var brukt opp.

Hun trengte nå en institusjon med «sterke rammer». En institusjon som kunne «stå imot hennes utagering».

Mens de forsøkte å finne en slik, ble hun plassert på en akuttinstitusjon. Klokkarlia ble hennes femte hjem på to måneder.

Nytt hus, nye ansikter.

«Da jeg kom til Klokkarlia og politiet slapp meg og tok av meg håndjernene, var jeg så redd at jeg satt meg ned på gulvet og begynte å grine.»

Hun hadde fortsatt noen Rivotril-tabletter i lommen, og stappet alle i munnen. Etter en halvtime var hun borte, og noe senere lå hun i en ambulanse som raste av gårde mot Haukeland sykehus.

Dag 9. «Dette kan vi snakke om senere»

BERGEN, TIRSDAG 25. MARS. Legene på sykehuset fastslo at hun ikke hadde tatt en farlig overdose, og sendte henne tilbake til Klokkarlia.

«Ida er ruset og hardt medtatt når hun våkner,» skrev personalet ved hennes nye hjem.

«Hun klager på vondt i beina, magen, hodet og hendene. Hun ligger i sengen og har spasmer og knyter seg veldig, samt hyperventilerer til tider. Vi er usikker på hvor mye av dette som er skuespill, og vi opplever at hun til en viss grad kan kontrollere dette.»

Da Ida siden blogget om sin første dag på Klokkarlia, husket hun at hun spiste frokost, og deretter møtte en mann som var veldig grei, og som fortalte litt om hva Ida hadde opplevd de siste to døgnene.

«Han nevnte «nesten overdose». Da tenkte jeg, Oh My God ! Jeg begynte å grine og sa at jeg egentlig skulle hjem til min mor, og hadde havnet i feil miljø. Jeg sa dette til ham sånn fire ganger. Han sa bare: Dette kan vi snakke om senere

Ni dager, 106 møter

JEG LESTE HVERT NOTAT, HVER JOURNAL og hver rapport fra de ni dagene i mars 2014. Jeg saumfarte de voksnes versjoner, stemmene til systemet Ida hatet. Jeg leste bloggene hennes, snakket med henne om episodene, puslet bitene sammen én etter én. På de ni dagene hadde hun opplevd mer dramatikk enn de fleste av oss opplever i løpet av et liv. På veien møtte hun en strøm av fremmede, voksne mennesker, og de fleste ville hennes beste. Det var en verden av saksbehandlere, barnevernsterapeuter, foster— og beredskapsmødre, legevaktleger, overleger, psykologer, barnevernspedagoger, sykepleiere, miljøkontakter, lærere, inspektører, politibetjenter, overbetjenter, politiadvokater, dopselgere …

Noen gikk igjen, de fleste var nye ansikter. Noen var åpenbart ikke nevnt i journalene, så følgende regnestykke er trolig en underdrivelse:

Dag 1. Karmøy og Haugesund. Ida møter minst 16 personer. Seks ved sykehuset, én saksbehandler i barnevernet, fostermor, to ansatte ved skolen, advokaten, moren, stefaren, en voksen bekjent, lege ved legevakten, lege ved helsesenter.

Dag 2.Haugesund.Ida er i kontakt med minst 14 personer. Minst 12 ved sykehuset, fostermor og biologisk mor.

Dag 3 og 4. Karmøy. Minst seks personer er involvert. Tre fra sykehuset, én fra barnevernet, fostermor, lærer.

Dag 5. Karmøy og Haugesund. Minst 25 personer: 13 ved sykehuset, fire fra barnevernet, fem fra politiet, legevaktlege, biologisk mor, stefar.

Dag 6. Haugesund og Bergen. Minst 11 personer: Fire fra Haugesund sykehus, to fra barnevernet, besøksmor, to fra institusjonen i Bergen, to polititjenestemenn.

Dag 7. Bergen. Minst 13 personer: Tre fra barnevernet. Jenta ved institusjonen, hennes drøyt 20 år gamle kompis. Anslagsvis tre personer i Bergens rusmiljø. Fem polititjenestemenn.

Dag 8. Bergen. Minst 18 personer: Fem fra Haukeland sykehus, inkludert ambulansepersonell. Tre polititjenestemenn, én politiadvokat ved Barnevernsvakta. Syv barnevernsansatte. Jenta og kompisen hun var på rømmen med.

Dag 9. Bergen. Minst tre personer: To ved den nye institusjonen, én fra barnevernet i Karmøy.

Tilsammen minst 106 mennesker, de fleste fremmede, folk Ida egentlig ikke ønsket å møte. Fremmede mennesker som satte håndjern på henne, transporterte, medisinerte, injiserte og kommanderte henne. Som våket over, kjeftet på, beroliget og trøstet henne.

DET VAR EN ENKEL PLAN. De skulle holde kortene tett til brystet, hente henne på Shell-stasjonen, og noen timer senere skulle hun bli ført ut av flyet og til sitt nye hjem.

Men i Idas verden var ingenting enkelt.