Skuddene i Dallas
Hvem drepte John F. Kennedy? – Svaret er enkelt. Dessverre, sier mannen som ble øyenvitne for 50 år siden.
Et hvitt kryss er malt på asfalten i Elm Street. Akkurat her skjedde det. Og de vet det, de to unge jentene som denne høstdagen i 2013 går langs den trafikkerte veien. I det bilene stopper for rødt lys, løper den ene jenta ut i veibanen. Hun stiller seg på det hvite krysset, poserer med et stort smil og med hendene på hoften. Venninnen fotograferer før jenta i veien bykser tilbake til fortauet med en trillende latter. Nå har de vært her, de også.
Elm Street, 50 år tidligere: USAs president, den 42 år gamle John F. Kennedy, sitter i baksetet på SS-100-X, den mørkeblå Lincoln-bilen som er blitt omgjort for å frakte landets leder fra sted til sted. Kona, Jaqueline, sitter ved siden av ham iført en rosa drakt med matchende hatt. Foran dem, på lave seter slik at presidenten skal være mest mulig synlig, storkoser Texas-guvernør John Connally og hans kone Nellie seg. Kjøreturen gjennom Dallas har vært en seiersparade, med jublende mennesker som har stimlet til sentrum for å få et glimt av det berømte presidentparet.
Nellie Connally snur seg mot mannen i baksetet og smiler.— Herr president, du kan ikke si at Dallas ikke elsker deg, sier hun til Kennedy.
Og så:
Pang.
Pang.
Pang.
Enkelte sannheter er utvetydige. Vi vet at John F. Kennedy ble drept den dagen, 22. november 1963. De fleste amerikanere over en viss alder vet hvor de var og hva de gjorde da de hørte nyheten om presidentens død. Etter tre år som USAs president endte han sitt liv på Parkland-sykehuset i Dallas. Han ble erklært død klokken ett, en halvtime etter de fatale skuddene på Elm Street.
Men hvem drepte ham?
Bokflom
Over 1000 bøker er blitt skrevet om drapet på John F. Kennedy. Pekefingrene rettes i alle mulige retninger – hovedsakelig mot CIA, KGB, mafiaen eller Cubas president Fidel Castro. Også Kennedys etterfølger, Lyndon B. Johnson, og president George Bush senior er blitt utpekt som ansvarlige for drapet.
Amerikanere flest tror ikke at mannen som raskt ble utpekt som morderen, Lee Harvey Oswald, kan ha gjennomført aksjonen. Og i hvert fall ikke alene. Hele 74 prosent av amerikanerne tror at deler av sannheten er blitt dekket til på en eller annen måte. 66 prosent av dem tror at det fantes en konspirasjon for å drepe Kennedy.
De tar feil, alle sammen, mener 83 år gamle Hugh Aynesworth.
Han er en mann det er verdt å lytte til.
Ikke bare fordi han var der den dagen Kennedy ble skutt og fordi han ble øyenvitne til de dramatiske hendelsene i timene og dagene som fulgte presidentdrapet.
Men også fordi den prisbelønte journalisten har brukt store deler av de siste 50 årene til å forske på saken.— Jeg setter pris på en god konspirasjonsteori like mye som alle andre. Og jeg skjønner hvorfor folk leter etter en større sannhet enn at en ensom taper som Oswald kunne drepe USAs president på en så enkel måte. Men det er dessverre sannheten, sier Aynesworth.
I 1963 var han en ung og lovende reporter i lokalavisen Dallas Morning News. Egentlig dekket han luft- og romfart. NASAs store treningssenter for astronauter var akkurat bygget i nabobyen Houston, og det amerikanske kappløpet med Sovjetunionen i verdensrommet pågikk for fullt. Aynesworth hadde nok å gjøre.
Men ikke denne dagen. Byen sto på hodet på grunn av Kennedys besøk, og journalisten hadde ingen avtaler før på ettermiddagen.
— Jeg tenkte at jeg like gjerne kunne se at han kjørte forbi, så jeg gikk de få hundre meterne fra avisredaksjonen. Hele byen hadde møtt opp for å se Kennedy, sier han.
Paraden gjennom byens største gater var akkurat ferdig da Kennedys kortesje svingte inn på Elm Street. Folkemengdene hadde stort sett samlet seg rundt Main Street, og presidentens bil skulle nå frakte ham til en lunsj med lokale forretningsfolk. Det skulle bare ta noen minutter å kjøre dit.
Reagerte ikke
Aynesworth sto på hjørnet og så den mørkeblå bilen svinge inn på Elm Street.
— Plutselig hørte jeg en lyd. Jeg trodde det var smellet fra en eksospotte, sier Aynesworth.
Vi står på det samme stedet som han sto den gang, to-tre meter fra veien der Kennedy endte sitt liv.
— De fleste reagerte ikke på det første skuddet. Men så kom det to til. Da skjønte vi hva som var i ferd med å skje. Noen ropte: "Presidenten er blitt skutt!" forteller han.
Tankene hans i det øyeblikket? "Gode Gud, dette er virkelig!"”
Karrièren som romfartsreporter tok slutt akkurat der og da. I stedet våknet krimreporteren i Hugh Aynesworth. Han fisket frem noen gamle regninger fra lommen og kjøpte en barneblyant av en liten gutt for 50 cents. Så kastet han seg ut i folkemengden for å hente øyenvitnebeskrivelser fra de sjokkerte tilskuerne i området.— Det var vanskelig å få troverdig informasjon. Ingen visste hvem, om noen, som var skutt bortsett fra Kennedy. Ryktene spredte seg som sopp. Folk snakket om at visepresident Johnson også var skutt, sier 83-åringen.
Hugh Aynesworth hadde teft. Og hell. I timene etter drapet på Kennedy var han først på scenen ved flere av de viktigste hendelsene i Dallas. Han visste at han sto midt oppe i sitt livs største nyhetssak.
— Jeg holdt meg i nærheten av politimotorsyklene slik at jeg kunne høre hva som ble sagt over politiradioen. Og så fulgte jeg bare sporene, sier han i dag.
Mann med rifle
Det tok ikke mer enn et kvarter før en mann i 30-årene ble etterlyst over radioen. Flere øyenvitner hadde sett en mann med en rifle i sjette etasje i skoleboklageret på hjørnet av Elm Street og Houston Street – et sted med perfekt oversikt over gatestrekningen der Kennedy var blitt skutt.
Aynesworth fulgte sporene fra radioen. Da det kom en melding om at en politimann var skutt et lite stykke lenger sør, følte han på seg at det måtte være en forbindelse til attentatet.
Vi kjører med ham til åstedet der politimannen, J.D. Tippit, ble skutt. I 1963 var Aynesworth den første journalisten på stedet, og han fikk snakket med alle som hadde vært vitner til drapet på politimannen.
— Vi tenkte den gang, og tror fortsatt, at Tippit stanset Oswald fordi han så mistenkelig ut og at han passet til beskrivelsen av attentatmannen. Da han gikk ut av bilen for å snakke med Oswald, ble han plaffet ned, sier Aynesworth.
Drapet på Tippit gjorde at Dallas-politiet intensiverte jakten på Oswald. De var ikke sikre på om dette var mannen som hadde skutt presidenten, men de visste at han hadde drept en av deres egne. En halvtimes tid etter at Tippit ble skutt, hørte journalisten en melding på politiradioen: Den mistenkte var blitt observert på Texas Theater, en lokal kino like i nærheten.
Aynesworth fulgte instinktene sine og hastet ned til kinoen.
— Jeg innså plutselig at magen min rumlet og at jeg var skikkelig sulten. Jeg hadde ikke spist frokost fordi kona mi hadde morgenkvalme – hun var gravid med vårt første barn – og jeg hadde bare tatt en kopp kaffe i redaksjonen. Men jeg skyndte meg bort til kinoen. Jeg hadde ikke noe valg, sier Aynesworth.
Han nådde frem omtrent samtidig med den første politibilen. Ingen stanset ham da han gikk inn i kinosalen for å se hva som skjedde.
— Da jeg kom inn, så jeg to eller tre politifolk som beveget seg opp langs de to midtgangene. Jeg visste det ikke da, men jeg sto bare en meter bak Oswald, sier Aynesworth mens vi står utenfor kinoen.
Bygningen har ikke endret seg mye siden den gang. Aynesworth forteller så innlevende at det er som om tiden har stått stille siden den gang. Selv filmplakaten på kinoens fasade tar oss tilbake i tid – i dag vises James Bond-klassikeren Goldfinger , som hadde première året etter at Kennedy ble drept.
Ble overmannet
Aynesworth mimrer: - Politifolkene kom nærmere, og plutselig ropte en av dem til mannen rett foran meg: "Kom deg på beina!" Så ble det kaotisk. Oswald slo til politimannen og dro opp en pistol. Det var bare flaks og en rask reaksjonsevne som gjorde at politimannen ikke ble skutt. Med hånden klarte han å hindre Oswalds finger i å nå avtrekkeren, sier Aynesworth.
Journalisten fikk med seg alt sammen – hvordan Oswald ble overmannet, rundjult og til slutt ført ut av kinosalen i håndjern.
— Han ropte: "Jeg protesterer mot denne politibrutaliteten!" minnes 83-åringen.
Det hadde bare gått halvannen time siden Kennedy var skutt på Elm Street. Aynesworth hadde hentet inn mer enn nok informasjon til neste dags avis.Men han var ikke ferdig. I sin 1961-modell Ford Fairlane begynte han å lete for å finne mer informasjon om Oswald. Etter noen timer sto han inne i rommet Oswald hadde leid for åtte dollar i uken de siste fem ukene. Husvertinnen beskrev ham som en stille og høflig mann som holdt seg for seg selv.
— Heller ikke dette stedet har endret seg. Mye av Dallas er forandret i dag, men disse stedene er som jeg husker dem, sier Aynesworth da vi står foran den lave bygningen der Oswald bodde før han avfyrte skuddene mot presidenten.
Et stort "Til salgs"-skilt er festet til en busk utenfor huset. Det har vært der en stund, sier Aynesworth.
— Hvem har vel lyst til å bo i dette huset? Dessuten er det nok ikke pusset opp på 50 år, så man må pusse opp kraftig, sier 83-åringen før en politimann kommer og jager oss vekk fra den private eiendommen.
Nye detaljer
Aynesworth skrev mye i tiden etter drapet på Kennedy. Det var stadig nye detaljer å hente, stadig nye personer å intervjue som kunne kaste lys over Oswalds bevegelser den dagen.
Og så ble drapsmannen selv drept, to dager etter attentatet mot Kennedy. Selvsagt var den unge journalisten øyenvitne også til dette drapet. Han tar oss med til stedet der det skjedde, på politistasjonen i Dallas sentrum.
— Det var ikke så mange sikkerhetsvakter den gangen. Alt var kaotisk. Vi var masse folk her nede i kjelleren, alle ville få et glimt av drapsmannen og høre om han hadde noe å si.
Og plutselig kom den lyden igjen:
Pang.
— Det var ikke et høyt smell. Bare et lite pang. Det var alt jeg hørte, sier Aynesworth.
Oswald sank sammen. Aynesworth sto tre meter unna. Nattklubbeieren Jack Ruby hadde gjort det mange ønsket – tatt livet av mannen som skjøt presidenten.
Da Oswald ble drept, ble nye konspirasjonsteorier født. Aynesworth hadde fått besøk av en mann som mente han hadde beviser på at russerne sto bak. Drapet på Oswald betød at det ville bli umulig å få hele sannheten om attentatet mot Kennedy. I vakuumet som oppsto, dukket utallige teorier opp.
Aynesworth tror ikke på noen av dem. I 50 år har han ment at Oswald var alene om drapet på Kennedy, og at han ikke sto i ledtog med noen andre. Motivet?
— Han ville ha oppmerksomhet. Han var en fyr som aldri ble akseptert av samfunnet. Jeg tror han bare ville bli lagt merke til, sier Aynesworth.
Kommisjon
Den offisielle granskningskommisjonen, anført av høyesterettsjustitiarius Earl Warren, kom frem til samme konklusjon i september 1964 – Oswald drepte Kennedy alene.
En ny granskningsrapport, anført av en komité i Kongressen, konkluderte også i 1979 med at Oswald var drapsmannen, men la til at han trolig var en del av en konspirasjon. Rapporten sa ingenting om hvem som utgjorde denne konspirasjonen.Hugh Aynesworth har skrevet flere bøker og laget en film om drapet på JFK. I 50 år er han blitt kritisert av konspirasjonsteoretikerne. Flere ganger er han blitt truet på livet.
— Det plager ikke meg, men kona mi blir bekymret, sier journalisten.
En av kritikerne er en annen ekspert på Kennedy-drapet. Gary Mack er kurator ved 6th Floor Museum i bygningen der Oswald avfyrte sine skudd.
— Aynesworth er veldig påvirket av at han bare hørte tre skudd den dagen. Det er mange andre som hørte flere, sier han.
Mack mener at sannheten godt kan være at Oswald var alene, men han nekter å utelukke andre teorier.
— Bare se på Oswalds bakgrunn. Han var kommunistsympatisør og hadde bodd i to år i Sovjetunionen. Hvorfor dro han dit? Hvorfor kom han tilbake til USA? Han kan godt ha vært en spion, enten for dem eller for oss. Hvem vet, sier Mack.
Han synes ikke det er problematisk at han har sterke synspunkter på attentatet samtidig som han er kurator for museet ved siden av stedet der Kennedy ble drept.
— Jobben min er å sørge for at vi kun presenterer fakta. Vi henviser til ulike teorier, og sier bare at det fortsatt er mange ubesvarte spørsmål i denne saken. Det er det som er grunnen til at denne historien fortsatt er så levende: Vi kjenner ikke hele sannheten, sier han.
En industri
Men en sannhet vi ikke kan bestride, er at attentatet mot Kennedy har skapt karrierer og formuer. Oliver Stones film JFK fra 1991 er bare ett av de mange produktene fra industrien som har vokst frem for å imøtekomme folks behov for nye svar.
Og det tar oss tilbake til krysset i veien, der turistene poserer før de løper unna bilene som suser mot dem. Det er faktisk to malte kryss der, på Elm Street. De markerer stedene der Kennedy ble truffet av attentatmannens kuler. I dag er den korte veistrekningen et turistmål.
— Vi måtte jo komme hit, sier Robyn Green og David Gibb, to australiere på vei til Las Vegas.
De får en guidet tur langs Elm Street av Sherman Hopkins, en mann som gir inntrykk av å ha vært ute mang en vinternatt og som mener at USAs myndigheter har lagt et lokk på hele Kennedy-etterforskningen.— JFK var den beste presidenten i vårt lands historie. Og han hadde fiender over alt. Til slutt var det mafiaen som tok seg av ham. De henrettet ham her, med et skudd i hodet, som straff for at han hadde gått til krig mot dem, sier Hopkins.
Han tar oss med til den lille knausen ved åstedet, kjent som gressbakken.
— Ikke tro på myndighetene. Kennedy ble ikke skutt av han fyren der oppe i sjette etasje. Det siste skuddet kom herfra, sier han, og tar oss med bak et stakittgjerde.
Hver dag kommer han hit. Og hver dag tjener han godt med penger på å vise turistene rundt. Hopkins, i likhet med Aynesworth, sier han har sannheten. Men Hopkins var ikke et øyenvitne til historien, og har heller ikke brukt de siste 50 årene på å grave i saken. Likevel er han overbevist, og avslutter turen med et ordvalg som enten er uheldig eller nøye gjennomtenkt – tatt i betraktning hvor det siste skuddet rammet Kennedy 22. November 1963:
— The truth is going to blow your mind.
