Foto: Anders Martinsen
A-magasinet

I de troendes leir

A-magasinets ektefødte ateist har vært på jesuscamp for å lære av Norges minst tolererte gruppe: De kristne.

  • Tekst: Kjetil S. Østlifoto: Anders Martinsen

Grimstad, Sarons dal, Stavern

IDRETTSHALLEN i Grimstad

er mørk. Det er sent på kvelden, og de jeg er med, er på vei inn i en tilstand jeg ikke kjenner. De fikler ikke lenger med mobiler, guttene dulter ikke jentene ertende i skulderen, jentene hvisker ikke fnisende, de enser knapt at jeg sitter og ser på dem og noterer hvordan én etter én strekker armene i været som et tegn til Gud på at de overgir seg, ser de lukke øynene for å lukke bort sidemannen. De venter på nærkontakt med Gud, den største rus en kristen kan oppleve. De står på rekke og rad. Synger. Kjenner. Venter. Et par med et nyfødt barn blir rådville. De vil gi seg hen, men samtidig være der for babyen. Hodene deres virrer helt til de finner løsningen: De bytter på å passe ungen.Fra scenen hvisker vokalisten: «Vi vil se mer av deg, Jesus, vi vil ha deg, Jesus.» I dyp konsentrasjon føler flere at Han er på vei, og de som ikke føler noe, smugtitter skuffet på sidemannen. Jeg husker hva pastoren sa til meg, halvveis ironisk fordi han misliker å prakke Gud på folk, men også ekte, fordi det er hans brennende ønske: «Prøv å ta imot litt, selv om du er på jobb.» Og jeg prøver. Jeg gir avkall på stolthet og fordom, på all fornuft, jeg prøver fordi jeg vil, fordi jeg i noen stunder skulle ønske jeg kunne, så jeg synger med. Klapper. Lukker øynene. Kjenner etter. Men plutselig tar jeg meg i å rote i vesken min etter Love Hearts-godteriet som jeg kjøpte med meg.

Helt fri.

Dette handler ikke om meg. Men grunnen til at jeg denne julimorgenen kjørte til Sørlandet, til noen av Norges minst 100 «kristencamper», er at jeg ikke tror, men jeg er nysgjerrig på de troende. Jeg tilhører «ironigenerasjonen», men er ellers så fri som jeg kan, fri fra tradisjon, hjemsted, ideologi, Gud. Jeg er så fri der jeg kjører fort forbi flere leirer langs kysten mens jeg hører på Snoop Dogg, at jeg ringer frie venner og forteller om det. En kristen ville sagt at det er tomheten jeg frykter når jeg dreper stillheten med mobilen. Mulig det, mulig det, men det er de kristne som ifølge statistikker tilhører det synkende skip, og som hvert år oppdager nye hull i skroget. Tidens tann har vært stygg mot dem: KrF er kastet fra makten, kristen forkynnelse er fjernet fra skolen, bordbønnen er borte og ifølge en meningsmåling gjort for A-magasinet tror nå kun hver fjerde nordmann på den kristne Gud. Ikke siden Norge ble kristnet har tallet vært lavere. Og de som tror, sliter: Når de kristne åpner kjeften, stempler de liberale dem som «intolerante mørkemenn», forteller de om Jesus, vil vi høre deres syn på homofili og abort. Skriver mediene noe, er det om en svensk pastor som bruker penis og pistol mer enn Bibelen.Å fortelle venner at jeg skulle til bibelbeltet, var som å si at jeg skulle møte et utvalg med kjønnssykdommer. For meg var Det Norske Misjonsforbunds ungdomsfestival (bønn, foredrag, lovsang, grilling og bading) på bibelskolen i Grimstad eksotisk: Hvordan er de egentlig? Hvorfor trenger de tro når moderne Norge har alt? Og hvorfor tro på Herren når rådende ideologi sier vi skal være vår egen herre?Pastor i menigheten i Oslo, Erik Andreassen (27), nikker veldig: Gode spørsmål. Gode spørsmål. Å, jeg tenker på dette hele tiden! Og mange kristne er bekymret, men jeg ser annerledes på det: Jo mer sekularisert Norge blir, desto større potensial. Jeg er kjempeoptimist på Jesus sine vegne. Overlevde vi keiser Nero, overlever vi Øystein Djupedal, sier han, og blir så snakkesalig at det renner over. Han beklager det, men sier at vi må prates etterpå, for nå holder Siri Thomassen (22), en liten rappkjeftet trønder, talen «Tør å tro!»

Tør å tro!

Siri var 13 år da det skjedde. Hun hadde lest Bibelen for samvittighets skyld, nå ville hun ha mer. En natt sa hun til Jesus at om han fantes, ville hun ha det livet, og hun følte seg sett, som du kan kjenne at noen bak deg skuler på deg, bare at dette føltes godt. Hun kjente en hunger, som mange nyfrelste snakker om, og på ungdomsskolen sto hun opp klokken 04.00 for å lese og be i tre timer, helt til hun fikk kontakt og hjertet boblet. Hun var hekta, og venner sa hun hadde fått noe ekstra. Fra scenen forsøker hun å styrke 50-60 ungdommer i troa. Noen gjesper, én fisker opp en snus, men så fester blondinen grepet, som en rå vekkelsespredikant: Hvorfor er vi så redde for å tro? Hvorfor må vi ha så mange tegn for å tro? Vi må TØRRE å tro, og STÅ for troa, ikke gjemme den bort. Jeg vet mange er redde for å bli mobbet, og jeg kan fortsatt kjenne en følelse av «nei, nei, nå synes kulingene jeg er kjip.» Men hør på meg: Jeg får SYK respekt for troa mi. Jeg opplever oftere at folk digger dem som står for noe. Og det tror jeg, at folk går rundt i hemmelighet og tror. Jeg tror vi blir overraska når vi kommer til himmelen og ser hvor mange vi møter.»Ekslandslagsspilleren i fotball mottar jubel, og så ber hun for dem som ikke tør tro. Sånn er det blitt. Selv de kristne sliter. Men Siri er ikke ferdig: Vi kristne har vært mestere til å bygge opp mønstre, regler, bud og fordommer. Vi har til og med konkurrert med andre menigheter om beste tro. Men det er ingen konkurranse! Politikerne konkurrerer, men er venner etterpå. Vi kristne baksnakker så fælt at man ikke skulle tro vi hadde gått søndagsskolen! Men tro er jo så enkelt! Likevel gjør vi det vanskelig. Jesus må være sånn og sånn, og jeg må slutte å røyke og drikke. Hvorfor regner vi kostnader før vi gjør noe? Hvorfor skal alt være så logisk? Vi skal ha alt forklart. Men Gud er ikke gira på metode. Han tilbyr kjærlighet, fred og svar. E det rart æ e full av energi?

De er OK.

Flere tusen kristne møtes hver sommer i Sarons dal, Aril Edvardsens rike i Kvinesdal. Til dere som lurer på hvordan hardcorekristne ser ut: ganske vanlige. Og de færreste virker rare, kun hun som hadde fått motorstopp i «kanniballand i Afrika» og ba til Gud om å få nok mobildekning til å ringe om hjelp. Det fikk hun, og hun ble ikke spist levende og kunne derfor fortelle dette vitnesbyrdet om Gud videre. En luring står lenge og ser på meg, skraper med foten, vinker, så kommer han. Kjell Inge Råket, den kjøttfulle læreren fra Leksvika, som tok 122 kilo i benkpress og ødela skulderen, men ble helbredet etter å ha blitt bedt for i Oslo.Tror du de milliardene av koblingene i hjernen er skapt av tilfeldigheter? Å nei. Det må en Gud til for å få alle dem til å funke, sier han, og forsvinner flirende. Da kommer en cool jente som kunne vært med i en reklame for Grünerløkka.Hun sier Guds plan for henne er å bryte ned fordommer om at kristne er kjipe. Men det er de kristne selv som har skylden for det elendige imaget: de trangsynte, hyklerske og politisk konservative kristne, og de som snakker om Jesus som om de solgte en støvsuger.Jeg tror Gud er en livsnyter, og jeg vil vise at livet med Jesus er attraktivt. Alle søker etter noe mer enn å jobbe, sove, spise, dø. Vi hungrer etter åndelig mat, det er bare å ta imot, sier hun, idet jeg putter et vaffelhjerte i munnen.Det virker som om all motgangen har ført til selvransakelse blant de kristne, som om de har gått kurs i hvordan unngå å støte ukristne. Snakker de om drikking/banning/sex før ekteskap, sier de raskt: «Men jeg ser ikke ned på dem som gjør det.» De er i forsvar og angrep samtidig: forsvar fordi de frykter hva vi tenker om dem, angrep fordi de er så stolte over det de har. De har ydmyk selvtillit.Sier vi «Du må bli kristen», virker vi bare innpåslitne. Jeg har så lyst til å fortelle folk hva jeg brenner for, men holder det inni meg til de spør, sier Kristin Grimstad (18).Alt vi sier, blir tatt opp i verste mening, sier Elise Stavland (19), som samme natt i Grimstadhallen danser vilt foran flere hundre troende, med selvtillit gitt av Gud.Så er klagingen over. De smiler og ser seg rundt. Der jeg ser en nydelig sommerdag, ser de Guds maskin, en fullkommen verden, der Bibelens tekster blir logiske og magiske, som tegn fra himmelen, fortryllende koder som gjør sorg til glede, tomhet til mening.

Troens kjerne.

Tro er ikke rasjonell, og som forelskelse eller sjarm, kan den ikke forklares. Mariell (20), barnebarnet til Aril Edvardsen, forsøker likevel:Når jeg opplever kontakt med Gud, er det som om alt forsvinner. Jeg får være meg selv, i en strøm, jeg kan slippe alt, men han holder, og all min usikkerhet forsvinner.Kristin Grimstad: Det er netter der jeg ikke får sove, jeg blir så gira, jeg må ut og gå og løpe midt på natten, jeg må gjøre noe for Jesus, for menneskene, jeg brenner så gæli etter å gjøre noe godt at jeg begynner å bake boller til naboen. Tenk deg å våkne opp sånn hver dag! sier hun.Eller. Jeg er faktisk morgengretten. Men så legger jeg dagen i Guds hender. Hvis jeg er stressa eller gruer meg til noe, legger jeg alt på Gud og stoler på at det går. Det er så behagelig. Vi skal være så individualistiske, men det gjør godt å vite at noen er større enn meg selv. På vonde dager er det deilig å legge seg i andres hender, sier Elise Stavland.Jeg tenker etter hvor fint det ville vært: Farvel søvnløse netter! Men så begynner jeg å rote etter Love Hearts igjen. Tro er et moderne hode ikke kan stole på, noe underlivet frykter konsekvensen av og noe hjertet gjennom hele 90-tallet forsøkte å distansere seg fra. Tro er rett og slett umoderne.

Svaret.

Hva baler pastor Erik med? Store ting! Å gjøre gammeldags kristentro moderne og attraktiv i den postmoderne og sekulariserte tid. Stopp meg hvis jeg snakker for fort, jeg vet jeg snakker for fort. Men altså: I moderniteten skulle alt forklares med fornuft. Enkelte av Bibelens undere ble forklart vitenskapelig, andre, som at Jesus gikk på vannet, ble avvist. Den postmoderne tid er mer åpen for det overnaturlige, og at mye ikke kan måles matematisk, sier han.Og det stemmer. Nyreligiøsiteten har vokst i takt med velstanden. Det massive fokuset på lykke og lykkeforskning er tegn på at vi ønsker noe mer. Det er dette «noe» pastor Erik fra Oslo misjonskirke Betlehem tilbyr:Mange har forsøkt å gjøre tro relevant for tiden vi lever i. Menigheter har gjort seg spiselige ved å viske ut grunnen de står på og si at «alt er greit, du trenger ikke engang være kristen». Men se på menigheten til Vålerengapresten Einar Gelius. Nesten ingen går dit. Trenden viser at de liberale kirkene sliter, de teologisk tydelige vokser.Andre menigheter har møtt utfordringen med uforandret teologi, men med hip stil og fancy musikk. Kirker kan ikke bare bruke kulturuttrykk som ligger mer enn 50 år tilbake, men vi må heller ikke bli hippe og desperate. Det blir gjennomskuet. I vår tid er man opptatt av ekthet og det autentiske. Derfor må teologien være tydelig. Vi har prøvd å gjøre Jesus så sykt snill, en kul kompis og sånn. Det er så feil, han gjorde jo ville ting. Jeg tror han er farlig, men meningsfull i tiden vi lever i.Folk i Vesten er så opptatt av å bli lykkelige, suksessfulle, se bra ut og gjøre de perfekte valg. Det er i ferd med å slite oss ut. Vi er på toppen av behovspyramiden, men hva nå? Burde jeg ikke vært lykkeligere? Kristen tro tilbyr en armlengdes avstand til jaget, å leve for noe som er større enn seg selv og selvopptattheten. Noen kristne er så opptatt av Bibelen at de glemmer å hjelpe naboen. Men vi er ikke frelst for å ha det behagelig, men for å gjøre verden litt bedre. Mottoet for kirken vår er «større hjerter, merkbar kjærlighet,» for eksempel å betale maten for dem som ikke har, sier pastor Erik. Snakker jeg for fort? Å, jeg blir for hektisk, beklager, men det er jo dette vi kristne MÅ tenke mye på.

Ydmyk selvtillit.

Flere gjenger vandrer ut på gresset i Grimstad. Vokalisten i bandet, han som hviskende hungret etter Jesus, virker misfornøyd, gitarspillingen har gjort ham senebetent. Jeg foreslår at han bør tøye ut armen, men blir flau siden jeg vet han tror på helbredelse.Så det hjelper? spør han skeptisk, men på glid.Ja, sier jeg.De som bare har møtt gladkristne, har et skjevt bilde. Dagene med tvil føles nesten verre for kristne enn for andre: Det er som om byggverket raser. Mariell Edvardsen: Mange sier da: Les i Bibelen. Men hvor skal jeg slå opp? Lytt til Gud, sier de da. Men hva om man ikke hører noe? Lytt til hjertet, sier de da. Men hvor enkelt er det? Hjertet mitt sier tusen ting.Pastor Erik sier til forsamlingen: Ikke bli lei deg om du ikke kjente Guds nærvær, ikke føl deg dårligere om du ikke føler noe og bare vil på stranden. Du er ikke dårligere. Gud er i deg også.Forelskelsen de frelste føler går over og må fornyes, konstant, som hos ektepar.Alle tar meg hjertelig imot. De brenner etter å gi meg Gode Nyheter, men er redde for hvordan jeg skal reagere. Når jeg spør, brister demningen. Det overraskende er hvor oppriktig eksistensielle de virker. I pausen i en volleyballkamp kan de diskutere hensikten med livet.Silje Farner (28), som selger annonser i Dagbladet, hadde alt. God jobb, utdanning, venner, alt var bra. Men hun manglet noe og pakket opp esken barnetroen lå i. Det var som hun ble kalt på, og hun ble redd for å gi etter, at hun måtte oppgi alt hun hadde og bli misjonær i Kongo eller noe. Så innså hun noe: Hvis hun trodde på Gud, trengte hun ikke frykte. Han har en plan for alle. Plutselig ble hun samfunnsengasjert, nylig var hun i Estland for å bidra på et barnehjem. Troen hennes handler ikke bare om hva hun tenker, men hva hun gjør.Nå nyter jeg livet på en annen måte, en måte som gir mening, sier hun. Det er her min dårlige samvittighet vokser. De fleste jeg snakker med, er ikke selvfornøyde kristne. De vil bryte med gammeldags kristendom , bryte ut av den hedonistiske selvopptattheten og gjøre verden til et bedre sted. I sånne øyeblikk gjemmer jeg VG— sporten.

Rus.

Det er blitt natt på lovsangfesten i Grimstad, de holder ut og holder ut, bandet og publikum, de repeterer refrenget «Navnet Jesus, vi lovsynger navnet Jesus, navnet Jesus» uendelig mange ganger, og kun Gud vet hvor grensen mellom suggesjon og manipulasjon er, men det spiller ingen rolle, for vokalisten sier plutselig det vi alle har ventet på: «Jeg kjenner at Gud er her nå, fyll oss opp, kjære Jesus.»Rusen sprer seg i årene deres, de svaier fra side til side, i dyp konsentrasjon, og jeg tenker: La det skje, la meg føle noe, men jeg analyserer muligheten ihjel, for jeg noterer at festen følger vanlige festers logikk. Først småprat helt til rusen (Den Hellige Ånd) tar tak, så blir musikken høyere, alt blir litt villere, dans oppstår, og nå gjelder det å klare seg selv. Fellesskapet er der kun for at individet skal ha det intenst, livsbejaende og erotisk, som når vokalisten hvisker: «Jeg hungrer etter deg, Jesus, hungrer, jeg vil ha deg, Jesus», og folk stønner JA!Og jeg legger bort blokken og åpner den ene hånden svakt, gjør et nytt forsøk, og mens en dame danser lykkelige piruetter bakover midtgangen (og hvis ikke veggene stoppet henne, ville hun kommet til seg selv i et veikryss på Vegårshei) og mens en mann faller som en stein til gulvet, og to jenter legger seg på kne, romsterer jeg for tredje gang i vesken min etter Love Hearts.I bilen på vei hjem til Oslo slår jeg ihjel tiden i mobilen. Men idet jeg kjører forbi Stavern sent på kvelden, husker jeg at Frikirken har festival der. Jeg kjenner en trang til å dra innom. Jeg legger igjen godteriet i bilen, og en korkonsert begynner da jeg kommer. Det gjør godt å sitte ned. Bare sitte ned. Bare bli noen minutter til. Bare noen minutter til.

Campingvogn: De håpet å komme i sentrum, men foreløpig vil ingen i Grimstad bo nær Daniel L. Larsen (15), Simen Hydal Weber (16) og Andreas Sell Larsen (17). Foto: Anders Martinsen

Millionær: Når jeg gjør forretn-inger, kan jeg ikke bare stole på Gud, jeg må også forvalte mitt pund godt, sier mangemillionær og vaffelselger Kurt Mosvold. Foto: Anders Martinsen

Fyllesyk: Du skulle vært her da bokseren Steffen Tangstad var her og nærmest ble frelst! Det var sterke saker! Sier Arild Tøften, som ble kristen etter å ha vært lei av å være fyllesyk til onsdag. Nå camper han i Sarons dal. Foto: Anders Martinsen

Bibelnatt: Venninnene fra Drammen ligger utenfor teltet og blar i Bibelen. Foreløpig liker Kristine Salamonsen (16), Linn Kolsrud (16) og Silje Gulbrandsen (16) salmene og Salomos ordspråk best. Så røper én av dem at Dan Browns «Engler og demoner» ligger i teltet og venter. Foto: Anders Martinsen

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!