Nevzat Arikan har bygget opp noen av Oslos mest populære utesteder
Nå topper Oslos ukjente restaurantkonge med en herregård.
(Dette intervjuet ble publisert i juni 2015. Onsdag kveld ble store deler av Nedre Foss gård på Grünerløkka totalskadet i brann.)
Ankara 1978: En kurdisk 15 åring sluker en tynn roman av en forfatter han aldri har hørt om. Unggutten er radikaler og har for det meste lest russiske klassikere og revolusjonær litteratur. Denne boken, Sult av norske Knut Hamsun, griper ham på en helt annen måte. Språket er så fint. Den vakre, mystiske drømmekvinnen Ylajali, som bor på St. Olavs plass i Oslo, en fjern by han aldri har hørt om, vekker pirrende fantasier.
Hvordan skulle han ane at når han ble voksen, ville han møte kvinnen han skulle gifte seg med og få to barn med nettopp i huset der Ylajali bodde? Og senere starte restaurant oppkalt etter henne samme sted?— Moren min var litt overtroisk og ville sagt det var bestemt av skjebnen, ler bokleseren.
Han er blitt 52 år. Gråsprengt i skjegget, og overhode for et blomstrende restaurantrike i Oslo med steder som Olympen, Arakataka, Trattoria Popolare og - Ylajali.
Total forvandling
Det er mandag morgen på Nedre Foss gård på Grünerløkka. Nevzat Arikan har akkurat spylt gårdsplassen og kan lett forveksles med vaktmesteren der han sitter med en kaffe ved den blankpolerte bardisken i arbeidsbukser og slitt brun t-skjorte med Schouskjelleren-logo.
Men det er liten tvil om høvdingstatusen etter en guidet tur i det som for to år siden var en pill råtten ruin. Arikan gir en utførlig innføring i håndmalte kinesiske tapeter, håndbankede tyrkiske lamper, spesialdesignede vinkjølere, tappekraner, møbler og gulvlister. Og en forsøksvis forklaring på hvorfor det overdådige resultatet har kostet 50 millioner for ham og huseier Christian Ringnes.
— Vi måtte gjøre alt. Alt! Da vi så hvor råtne etasjeskillerne var, begynte jeg nesten å gråte.
Han klapper rett under Schouskjeller-logoen.
— For første gang i mitt liv kjenner jeg det litt i magen. Alt vi har spart gjennom mange, mange år har gått med her.
Blikket vandrer over de ferdig dekkede bordene.— Da det var på det villeste, med graving, problemer med kommunen – alt - kunne jeg tenke, hva om alt raser? Men i denne bransjen må du følge med og fornye deg. Så nå må vi bare glede oss. Og gjøre dette til Oslos beste sted.
Han er fortsatt både såret og forbannet over at en riksavis nærmest slaktet stedet, rett etter åpning, uten å ta høyde for innkjøringsproblemer. Og ifølge ham med en rekke konkrete feil.
— Det er så gjennomført dårlig. Men hva kan vi gjøre?
Toalett-tempel
Han svelger irritasjonen og kommer på én ting til han må vise frem. Spretter opp og småløper ned i kjelleren og inn på herretoalettet. De fire høyreiste engelske pissoirene i kritthvitt porselen står som skulpturer mot marmorflisene.
— Er det ikke fint, stråler han og forteller om den enorme moskeen ved siden av restauranten faren drev i Ankara. Den uutholdelige stanken fra toalettene som lå tungt over strøket. At han kort sagt ikke kunne fordra toaletter.
Helt til en ny, skinnende verden for fordøyelsen åpenbarte seg i London: Pissoarene på de gamle togstasjonene.— Jeg kunne sitte der og bare se, minnes han og løfter et smykke av en håndlaget såpedispenser i messing.
— Dessverre blir disse stjålet. Men vi skal ha dem. Det skal være en opplevelse i seg selv å gå på toalettet.
Klare seg selv
Mannen som har gjort det til sin livsoppgave å gi nordmenn bedre restaurantopplevelser – inkludert toalettbesøk - kom til Oslo med danskebåten en bitende vinterdag i 1981. To søsken hadde reist i forveien, moren kom senere. Etter militærkuppet ble livet i Tyrkia for vanskelig for revolusjonære kurdere.
Fem dager etter ankomst sto 17-åringen hos Jens Evensen på Alnabru og pakket frosne karbonader.
— Familien vår var velstående, men jeg var vant il å jobbe. Hjemme lærte jeg at det aller viktigste er å klare seg, sier han tilbake ved bardisken.
På egenhånd sørget han også for å lære norsk. Gikk på kurs. Begynte på voksengym ved siden av vaskejobber. Sugde til seg kunnskap.
Og ble den første og kanskje eneste kurderen som kunne uttale Dælenenga korrekt.
Frelst av rock
Da den samme kurderen ikke hadde helt dreis på den tyrkiske uttalen på barneskolen, ble han til gjengjeld straffet hardt. Medelevene mobbet ham fra første dag. Lærerinnens metode var å tvinge ham til å reise seg og lese høyt hver eneste uke. Etterpå banket hun ham foran klassen.
— Det er et av mine aller verste minner. Da vi sluttet i syvende klasse, lovte jeg henne at jeg kom til å slå henne rett ned hvis jeg så henne alene på gaten.
Språktalentet var uansett så godt at han utdannet seg til tolk, med medisin og psykiatri som spesialitet – noe som trolig har kommet godt med i møte med både byråkrater og kunder i restaurantbransjen. I tillegg rakk han å fullføre Sosialhøyskolen før restaurantgenet brøt gjennom.
Men ikke minst ryddet han ølglass, overvar utallige slåsskamper og fikk en unik innnføring i musikkens verden på rockeklubben Sardines. 30 år senere strever han fortsatt med å sette ord på sitt første møte med Thåstrøm og bandet Imperiet.
— Åhhhhh… Det var helt sykt, altså. Når man har en slags revolusjonær bakgrunn, og så opplever at budskapet kan uttrykkes på en helt annen måte, gjennom rocken, lyrikken… Thåstrøm er guddommelig på scenen rett og slett.
Pause.
— Jeg var helt uforberedt… Det har preget livet mitt.
Mange dyr i Arken
Det preget til de grader også livet hans at enda en bror flyttet til Norge og ville ha søsknene med på å åpne en pub. Året var 1990, og da familien fikk tilbud om å kjøpe et lokale øverst på Grünerløkka, besto utelivet i bydelen av den såkalte ”Videokafeen”, en salatbar og noen gamle ølbuler.
Noahs Ark, populært kalt Syden på grunn av de billige manilamøblene, var noe helt nytt. Stedet tiltrakk seg tre grupper av stamgjester: Sosialarbeidere, samer og lesbiske.— Vi visste jo ingen ting om samer, ler Arikan og minnes den unike stemningen med opptil 50 høylytte samer, 30 – 40 damer oppe på det såkalte ”lesbeplatået” og resten fylt opp med håndverkere og sosialarbeidere. Som alle drakk øl mens de stappet i seg tyrkisk grillmat og bulgur.
— Fantastiske kunder, aldri noen problemer. En fin tid, sier han, og fastslår nøkternt at han etter hvert ”gjorde sine egne ting utenfor familien”.
Mors offer
Familien for Nevzat Arikan, betyr først og fremst moren. Hun som bare kunne kurdisk – et språk faren nektet barna å snakke hjemme - og aldri lærte å lese og skrive. Som ble forlatt av sin mann. Og som flyttet etter barna til et land hun aldri forsto og alltid lengtet bort fra. Men likevel valgte å bli gravlagt i.
— Mor hadde ikke noe håp her. Håpet hennes var oss. Hun betalte en høy pris.
- Det minner om Mustafa Cans bok "Tett inntil dagene" om hans mor i Sverige?
— Mustafa er en god venn av meg. Jeg gråt og gråt da jeg leste den. Han satte ord på sorgen og ensomheten vi påførte henne ved å ta henne hit.
Man snakker om integrasjon av disse kvinnene, at de skal inn i samfunnet ved hjelp av symaskiner. Det er bare tull. La dem være i fred og invester heller i barna så de lykkes. Mine barn går på Lakkegata skole, og vi ser at trøbbelet kommer når man ikke gjør noe.
- Men du selv, du ville jo forandre verden?
Han løfter hodet.
— Ja. Og jeg vil jo ikke leve i en verden der 3500 mennesker dør på vei til Europa, eller der man lager konsentrasjonsleire for å hjelpe folk der de er. Det jeg kan gjøre nå er å bidra økonomisk. Og å si det jeg mener. Jeg kan ikke bare være en politisk korrekt, god gutt for ikke å skade stedene mine. Som menneske må jeg bare si fra at dette er galt.
— Så du er ikke imponert over at vi skal motta 8000 flyktninger fra Syria?
Et fnys.
— Mens Tyrkia snart har tatt i mot to millioner? Den norske debatten er rett og slett stusslig.
Ekteskap på tvers
Talestrømmen blir avbrutt av en rapport fra elektrikeren som prøver å reparere den spesialproduserte grillviften som svært ubeleilig har takket for seg. Så gløtter han på klokken. Snart må Arikan sjekke ombyggingen på Arakataka, restauranten som virkelig gjorde ham kjent – på godt og vondt.
Men først, tilbake til St. Olavs plass, der ingen hadde klart å få sving på kafédriften i Rikshospitalets gamle apotek, huset der Hamsuns Ylajali bodde. Arikan hadde vanket der en periode, alltid likt lokalene, og ble altså sjekket opp av sin kone, Marianne Rugkåsa, der.
— Hun var sosionom og jeg hadde faktisk tolket for henne en gang. Det var naturlig at vi snakket sammen, forklarer han, 25 års samliv og to sønner senere.
Ekteskapet skapte i utgangspunktet minimal begeistring både på norsk og kurdisk side. Hans mor hadde lenge prøvd å friste ham med hele album med vakre kurdiske jenter. Hennes familie hadde regnet med en kjekk, kristen norsk svigersønn.
— Så fikk de det de fikk. Hehe. Vi har ordnet opp i det, men det har vært slitsomt. Kanskje enklest for meg som alltid har tilhørt en minoritet.
Han tenker litt.
— Jeg tar hensyn og er høflig, men et sted setter vi grensen. Barna er våre og er hverken døpt eller omskåret.
Måtte videre
Slitsomt i slekta var det også da han og tre venner fikk tilbud om å leie på St. Olavs plass, og han mot familiens vilje, hoppet av familiebedriften Noahs Ark.
— Det var et bånd jeg måtte bryte. Men jeg måtte bare ta steget videre.
I dag er familiefreden gjenopprettet og søsknene medeiere i eierselskapet til restaurantimperiet, Rodeløkka Invest.
— Vi hadde ikke penger og bygget alt med våre egne hender. Jeg elsker det huset. Og nå har det jo fått en ny vår med Even Ramsvik ved roret, sier gründeren.
I det hele tatt er det bare et sted han aldri har fått dreisen på: Hans første og eneste fremstøt på vestkanten, Kastanjen i Bygdøy allé.
Riktig nok var han ikke den eneste som hadde slitt, og før åpningen hentet han inn en sjaman for å jage bort det onde.
— Men det gikk ikke så bra. Vi klarte ikke helt å knekke koden på vestkanten. På et tidspunkt merket jeg at jeg ikke ønsket å fighte for stedet. Da solgte jeg. Hva jeg tapte spilte ingen rolle. Når gleden er borte kan jeg ikke drive et sted.
Han avgjør at det er på tide å dra.
Mathall til folket
I grushaugen som en gang skal bli park ned mot Akerselva, står hans slitne Jeep Cherokee. Arvet etter broren.
— Jeg liker ikke at man demonstrerer rikdommen. Hvite BMW’er har aldri fascinert meg, sier han, og styrer hjemmevant over Grünerløkka og inn på gamle Schous bryggeri. Ved de gamle stallene saktner han farten.
— Her planlegger vi en minimathall. Folk skal få ferske, gode råvarer til en rimelig penge, så det ikke bare blir snobberi. Det er jeg veldig opptatt av.
- Har det blitt mye snobberi blant restaurantkundene?
Vi runder stedet han kanskje liker aller best, Trattoria Popolare på Grünerløkkas sydpol. Her har han et kontor som stort sett står tomt.
— Rikdommen og tilgangen til god mat gjør jo at kunnskapen og forventningene øker, og det kan være positivt. Det jeg ikke forstår er folk som må fortelle hva de spiste sist de var på Bagatelle, mens de sitter og spiser et nydelig måltid hos oss. Hvorfor kan de ikke nyte gjerningsøyeblikket? En del sånne folk snobber. Men vi tilpasser oss gjestene.
Idet vi stanser utenfor Arakataka, vegg i vegg med Torggata bad, passer det bra å minne om at ikke alle er enig i at Nevzat Arikan nødvendigvis har tilpasset seg gjestene.
Nettopp her på Arakataka – hvor han gjorde dundrende suksess med sitt slagord ”Gourmet til folket”, og uhørt billige treretters menyer – kom også historiene om nådeløs kundebehandling.Han sukker lett. Mener hendelsene er blåst ut av proporsjoner.
— La meg si det sånn. Som gjest behandler jeg deg som en konge eller dronning. Hvis du ikke er mottakelig for servicen og spyr tilbake, kanskje slenger på et ”jævla utlending” eller ”jævla homse”, må jeg markere en grense. Gjesten har ikke alltid rett.
For lang kø
Gjestene har i hvert fall strømmet til Arakataka. En dag da personalet satt og spiste, halvannen time før åpning, så de køen vokse seg stadig lengre utenfor vinduene. Da 60 gjester slanget utenfor, brast det for dessertkokken.
— Han orket ikke mer, trakk av seg forkleet og sa opp der og da, mimrer sjefen og leder an inn i et inferno av vinkelslipere og støv i et fullstendig strippet lokale. På gulvet står stabler med spesialproduserte fliser fra Vietnam.
De skal legges i et intrikat mønster og matche de opprinnelige veggmaleriene til ”huskunstner” Benjamin Bergman.
— Vi åpner igjen i august. Med et litt annet uttrykk, forklarer Arikan, i litt stillere omgivelser ute på gaten.
- Faren din nektet dere å snakke kurdisk, forlot dere og giftet seg med en ny kvinne. Hvordan har det påvirket deg?
Arikan krysser armene over brystet.
— Jeg kan bli sentimental og gråte over fars svik. Men først og fremst sitter det i meg at jeg må gjøre det bedre enn ham. Bli en bedre far, en bedre ektemann og en bedre restauranteier.
- En bedre sjef?
— Ja. Jeg kjenner alle mine ansatte, ikke minst lærlingene. Det er viktig for meg. Og jeg står gjerne i oppvasken med dem når det trengs.
- Hva med mobbingen?
— Det preger jo livet ditt. Ikke alle klarer å håndtere sårene fra barndommen. Men jeg er en sterk person.
Han ser nedover Badstugata. Forbi gråpapiret i vinduene på Arakataka. En bit av livsverket.
— Men hadde jeg møtt lærerinnen fra barneskolen på gaten i dag, hadde jeg spyttet på henne.
LES OGSÅ:
