A-magasinet

Skolesystemet deler Storbritannia

De bor i samme gate, men ingen går på samme skole. Er det dette vår nye regjering drømmer om?

  • Marte Lundby Rekaa (foto)
  • Eirin Hurum
    Europa-korrespondent
Tomas Wood[16]Går i 10. klasse på St. Benedict’s.Det er en privat, katolsk skole i Ealing. Skolen er såkalt mixed, med begge kjønn.Georgie Wood[15]Går i 9. klasse på The Green School.Det er en statlig kristen jenteskole i nærheten av Isleworth.Ingen skolepenger, men betaler 150 .- i måneden som donasjon.Tomas og Georgie er søsken.
Joshua Ingleton (9). Han går i 3. klasse på Falcons.Det er en privat gutteskole som ligger i Richmond.
Polly Burnett[15]Går i 9. klasse på Godolphin &Latymer.Det er en privat jenteskole i nærheten av Hammersmith. Dette er en av de beste privatskolene i London, men harde opptakskrav. Her går også søsteren Lucy.
Jonah Manley(16)Han går i 10. klasse på King’s College.Det er en privat gutteskole som ligger i Wimbledon.
Jasper Hancock[13]Han går i 8. klasse på Chiswick school.Josephine Hancock[17]Hun går i 12. klasse, som er det siste nivået på videregående skole, på Chiswick school.Søskenparet går på den lokale statlige skolen i Chiswick.
Laura Reid(15)Hun går i 10. klasse på Chiswick school.Det er den lokale statlige skolen, som nylig er blitt omgjort til såkalt akademi.
Eoin Murphy[15]Han går i 9. klasse på Cardinal Vaughan Memorial School i Holland Park.Det er en katolsk gutteskole, med statsstøtte. Skolen er en av de beste statsskolene i Storbritannia, helt på topp i den nasjonale resultatrankingen.Niamh Murphy[10]Hun går i 5. klasse på St. Mary’s Roman Catholic Primary School i Chiswick.Det er en katolsk, blandet skole, med statsstøtte.

Les også: Privatskoler er et skolepolitisk konfliktfelt, skriver Aftenpostens kommentator Per Anders Madsen.


Laura (15) tar en siste sjekk i speilet. Ser at skoleuniformen sitter som den skal, rister på plass hestehalen og slenger skolebagen over skulderen.

— Ha det! Sees i ettermiddag, roper hun inn på kjøkkenet til pappa Andy før hun smeller døren bak seg.

Klokken har passert 07.30, og utenfor har gaten våknet til liv. Fra rekkehusene kommer en strøm av barn, men knapt noen skal samme vei som Laura. Hun er, sammen med Jasper og Josephine rundt hjørnet, de eneste i gaten som går på den lokale statlige skolen - en ti minutters spasertur fra hjemmet.

På veien passerer Laura rekken med minibusser som står i gaten, klare til å plukke opp nabovennene som kjøres til privatskoler over hele London.

Les også

Røe Isaksen vil ha forsøk med karakterer fra 5.klasse

Rett over gaten for Laura bor Georgie (15) og Tomas (16). Heller ikke søskenparet går på samme skole. Foreldrene betaler for at Tomas skal få gå på en privatskole til 140 000 kroner i året. Lillesøsteren går på en gratis statlig skole i nabobydelen.

— Det var selvsagt et kjempedilemma å skulle behandle ungene forskjellig, ikke gi dem de samme mulighetene. Både mannen min og jeg har gode jobber. Vi har ikke dårlig råd, men å skulle finansiere privat skolegang for begge barna - i 13 år - er på grensen av hva vi kunne klare. Mamma Caroline Wood sitter ved kjøkkenbordet og forteller om en skolehverdag veldig langt fra den norske.

Tomas Wood (16( går i 10. klasse på St. Benedict’s. Det er en privat, katolsk skole i Ealing. Skolen er såkalt mixed, med begge kjønn. Georgie Wood (15) går i 9. klasse på The Green School. Det er en statlig kristen jenteskole i nærheten av Isleworth. Ingen skolepenger, men betaler 150 .- i måneden som donasjon. Tomas og Georgie er søsken.

FREM OG TILBAKE. Det britiske skolesystemet har vært på politikernes agenda i årevis. Det har vært mange fagre løfter og utallige reformer, men systemet består, til tross for at det knapt finnes noen annen samfunnsinstitusjon som så sterkt bidrar til å opprettholde klasseskillene og hindrer sosial mobilitet i Storbritannia.Det fastslår Den nasjonale likestillings— og diskrimineringskommisjonen i sin rapport «How fair is Britain?» , den mest omfattende levekårsundersøkelsen gjort i Storbritannia de siste årene.

Forfatter og foredragsholder Melissa Benn er enig med kommisjonen:

- Gapet mellom privatskolene, som utdanner de rike, og statsskolene, som utdanner resten, har aldri vært større. Ingenting tyder på at skillet vil bli mindre i fremtiden, sier Benn.

Hun har skrevet boken School Wars: The Battle for Britain’s Education , og er en de varmeste forkjemperne for at Storbritannia skal tilbake til såkalte «comprehensive schools» - lokale statlige skoler for alle. Det synes å være en fjern drøm.

Les lenger nede hva Norges nye kunnskapsminister mener om det britiske systemet

TØFFE VALG. Hverdagen for britiske foreldre synes å være en evig kamp for å få barna inn på de riktige skolene. For dem som har råd til å betale for privat undervisning, starter kampen for alvor når barna er 11 år. Da gjennomføres en såkalt 11pluss eksamen, omfattende kunnskaps- og modenhetstester til alle skolene man ønsker seg inn på. Så velger de private skolene selv hvilke elever de vil ta opp. Penger, trynefaktor og karakterer teller.

Skolepengene utgjør mellom 120 000 og 300 000 kroner i året. De fleste ligger på rundt 150 000. Det er det samme som en vanlig lønn i Storbritannia. Med 13 års skolegang (noen barn begynner i privatskoler allerede første skoledag), og med to eller tre barn i familien, blir totalsummen svimlende.

Å få innpass på de beste statlige skolene er også et rotterace. Alle skoler i England blir rangert og vurdert ut fra en rekke faktorer, så det er lett å sjekke hvilke som er best. Å få barna inn på gode statsskoler er som å vinne i lotto. Foreldrene kan spare en formue i skolepenger fordi skolene både er gode og gratis. Men for å kunne søke på mange av disse må man bo i nærområdet. Desperate foreldre lyver på seg bostedsadresser i nærheten, eller kjøper en liten hybel for å få den riktige adressen.

Eoin Murphy (15) går i 9. klasse på Cardinal Vaughan Memorial School i Holland Park.Det er en katolsk gutteskole, med statsstøtte. Skolen er en av de beste statsskolene i Storbritannia, helt på topp i den nasjonale resultatrankingen. Niamh Murphy (10) går i 5. klasse på St. Mary’s Roman Catholic Primary School i Chiswick.Det er en katolsk, blandet skole, med statsstøtte.

«LIKSOM-RELIGIØS». Det er også rift om å komme inn på de religiøse skolene, som veldig ofte har høy standard og er statsstøttet. Her gjelder det «å spille det katolske kortet», som foreldrene kaller det. Det betyr å gå i kirken hver søndag, selv om man ikke er religiøs. Jo flere kirkebesøk, jo større sjanse for å komme inn.Caroline Wood husker dagen da datteren Georgie fikk valget mellom å fortsette på statsskolen hun hadde begynt på, eller bytte til en privatskole. Hun var blitt 11 år og hadde klart opptakskravene til tre av de beste privatskolene i London. I tillegg hadde hun kommet inn på en velrenommert protestantisk (Church of England) jenteskole, med statlig finansiering.

— Jeg satte meg ned med Georgie og sa: «Hvis du virkelig vil, kan du få gå på en av de tre privatskolene du nå er kommet inn på. Men hvis du velger den statlige skolen, kan vi som familie få bedre råd, og dra på finere ferier. Hvis du ikke skulle like deg, lover jeg at vi kan bytte etter hvert.»

Georgie valgte den statlige skolen. Broren Tomas fikk fortsette på den private skolen.

Caroline avviser at barnas kjønn var avgjørende for valget. I sommer skrev britisk presse at det nå er en økende trend blant middelklassefamilier med presset økonomi at de betaler for sønnens utdanning, mens jentene blir sendt på de statlige gratisskolene for å spare penger.

— Nei, de valgene vi gjorde, hadde ingenting å gjøre med at Tomas var gutt. Det handlet snarere om at det var Georgie som var den flinkeste av de to. Hun vil klare seg uansett hvor hun er, forklarer mamma.

FORDOMMER. I England går cirka 7 prosent av alle skolebarn på privatskole. I London er andelen rundt 20 prosent, og i pengesterke vest-London - som Chiswick, der gaten i vår reportasje ligger - er statsskoler unntaket.

- Det er mange fordommer mot statsskoler i dette strøket. Mye snobberi. Da vi valgte å sende Georgie på en statlig skole, spurte en venn: «Er Georgie ditt sosiale eksperiment?» Det var nok en spøk, men jeg merket at det traff meg, sier Caroline.

Les også

Studentene skremmes vekk fra Storbritannia

Dilemmaene rundt skolevalg plager fortsatt mamma Caroline og pappa Allister. Så når Georgie neste år skal begynne på videregående, vurderer foreldrene igjen å sende henne på privatskole.— Vi har spart masse penger ved å ha henne på statlig skole i 12 år. Kanskje er det et forsøk på å kompensere for det. Hun er kjempeflink på skolen, og drømmer om å studere i USA. Dessuten har hun nå i mange år gått glipp av det broren får - privatlærere, mange ekstra tilbud, flotte sportsfasiliteter - og ikke minst skoleturer til USA og FN og skiturer til Alpene. Slike tilbud finnes ikke på statlige skoler. Dessuten får barn i privatskoler større selvtillit og trygghet. Og et nettverk som hun kan dra nytte av resten av livet, sier Caroline.

NY DEBATT I NORGE. Det er langt fra det britiske skolesystemet og hjem til den norske enhetsskolen. Debatten om privatskoler har imidlertid fått ny aktualitet i Norge etter regjeringsskiftet. Både Høyre og Frp har lovet at private aktører skal få godkjennelse dersom de dekker et samfunnsmessig behov.

I Storbritannia er det så å si ingen debatt om privatskolenes fremtid.

— Det er antagelig fordi nesten hele den politiske eliten, deriblant et flertall av statsråder og statsministre, selv er utdannet på privatskoler, sier Melissa Benn.

Derimot er det en stor debatt om hvordan man skal løfte de dårligste statsskolene. Det er de konservatives, og undervisningsminister Michael Goves, store prosjekt. De konservative mener statsskolene har spilt fallitt. Medisinen er å åpne for såkalte friskoler og akademier. De skal få større makt til å ansette og sparke lærere, dessuten bestemme sitt eget pensum. Pensumet skal bli mer fokusert på læring, færre fag, strengere disiplin.

Dette er en kopi av den svenske modellen, dyrket frem av Moderaterna, Høyres søsterparti i Sverige. Nå diskuteres modellen heftig i Storbritannia. Siden de konservative kom til makten i 2010, har antallet friskoler og akademier økt.

— I stedet for å konsentrere ressursene om å skape større likhet og bedre kvalitet i den offentlige skole, lager man nå enda et semi-privat nivå hvor private aktører kan drive selektiv utvelgelse av elever. Igjen er det de fattigste og ressurssvake som taper, mener forfatteren Melissa Benn.

Laura Reid(15)Hun går i 10. klasse på Chiswick school.Det er den lokale statlige skolen, som nylig er blitt omgjort til såkalt akademi.

IDEOLOGISK VALG. De store ideologiske spørsmålene rundt skolevalg er sjelden et tema når foreldrene i Chiswick møtes. Det blir for privat — og fort et spørsmål om velstand og rikdom.Det merker Lauras pappa, Andy Reid, som valgte å sende datteren til den lokale statlige skolen. Da Laura begynte der, hadde den et dårlig rykte.

Nå er skolen blitt mye bedre, og sist år ble den såkalt akademi. Den er fortsatt statlig finansiert, men har fått større valgfrihet.

- Det viktigste for oss var at vi ønsket å støtte den lokale skolen, og at Laura skulle få venner i lokalmiljøet. Dessuten at vi som familie ble en del av lokalmiljøet. I tillegg likte vi den nye rektoren og ambisjonene han hadde for skolen. Økonomi kom langt ned på listen, selv om vi nok ikke hadde hatt råd til å sende Laura på privatskole.

— For meg var det også en politisk begrunnelse. Jeg er prinsipielt imot privatskoler. Jeg mener vi ville fått høyere standard både på skoler og undervisning om vi kunne konsentrert oss om én god offentlig skole, sier Andy Reid.

Han er ikke i tvil om at skolesystemet er med på å opprettholde klasseforskjellene i Storbritannia.

— Laura er skoleflink, og jeg er sikker på at hun faglig sett ikke ligger bak dem med privat utdanning. Hennes ambisjon er å studere engelsk på Oxford eller Cambridge. Myndighetene har nå et eget program for å fange opp flinke elever fra statsskoler. Det kan Laura dra nytte av, sier faren.

— Men hun kommer aldri til å ha den selvtilliten barn fra private skoler har; den sosiale ballasten, tryggheten og nettverket. Sånn sett vil hun nok alltid stille bak i køen.

Røe Isaksen: -Ingen modell for oss

Regjeringens nye kunnskapsministeren er krystallklar: – Det er alltid noe vi kan lære av andre, enten det er finnene eller britene. Men Storbritannia er definitivt ingen modell for oss.

Den rykende ferske sjefen for norsk skole, Torbjørn Røe Isaksen (H), har lest dagens sak i A-magasinet om det britiske skolesystemet, og mener dette er milevis fra den norske skolemodellen - og milevis fra Høyres skoleideologi.

– Svaret er et soleklart NEI på spørsmålet om det er dette den borgerlige regjeringen drømmer om, sier han.

– Norge avskaffet adelen i 1814. I Storbritannia har de fortsatt et system hvor arv og rikdom bestemmer hvor gode utdanningsmuligheter du får. De har et tydelig todelt utdanningssystem, hvor sosiale, økonomiske og kulturelle faktorer er avgjørende for den enkeltes muligheter til å lykkes.

Røe Isaksen mener det beste vi kan gjøre, er å bygge videre på verdier og tradisjoner fra den norske skolen.

– Jeg er en varm tilhenger av den norske offentlige skolen, men det betyr ikke at den er feilfri og at det ikke er rom for forbedringer. Jeg mener derfor at vi må ha valgfrihet, og at det må finnes tilbud til dem som ønsker å velge noe annet, sier han.

NY UNDERKLASSE

Isaksen utga tidligere i år boken Den onde sirkelen, hvor han skriver om å falle utenfor i verdens rikeste land, og hvordan Norge er i ferd med å få en ny underklasse.

I boken behandler han blant annet fremveksten av den norske likhetsskolen, og kaller det "den vakreste drømmen". Idealet var at alle skulle ha like muligheter - uavhengig av bakgrunn.

– Men for veldig mange bidrar ikke dagens skole til å utjevne sosiale forskjeller. Vi klarer ikke leve opp til idealet. De som starter i 1. klasse med ressurssterke foreldre, kommer bedre ut enn barn som får mindre oppfølging hjemme. Vi reproduserer sosiale problemer, snarere enn å utjevne dem, sier han.

Røe Isaksen mener derfor at det må være rom både for private og for offentlige finansierte friskoler.

– I et liberalt demokrati må det være sikkerhetsventiler og muligheter for å velge ulike typer skoler og ulik pedagogikk.

Les også

Dette er utfordringene som venter de nye statsrådene

– Vi ønsker friskoler velkommen, men under streng kontroll. Dessuten må det være en forutsetning at opprettelsen av nye skoler ikke skal få negative konsekvenser for det eksisterende, lokale skoletilbudet. – I Sverige har det vært et frislipp av friskoler under Høyres søsterparti Moderaterna. I dag går 1/4 av elevene på videregående nivå på friskoler. Hvor vellykket synes du dette har vært?

– Vi ønsker ikke å kopiere svenskene. I motsetning til i Sverige vil vi ikke tillate at eierne tar utbytte – og skolene skal være underlagt gjeldende læreplaner. Men det viktigste for Høyre er at vi ønsker å godkjenne flere friskoler ut fra innhold, ikke bare ut fra hva som er formålet, sier han.

– USA, Storbritannia og Frankrike har noen av verdens beste skoler — og de er private. Burde det ikke være rom for denne type eliteskoler også i Norge?

– Vi har allerede flere foreldrefinansierte privatskoler i Norge - og meg bekjent er det ingen som er imot dette, heller ikke Arbeiderpartiet. Både Otto Treider, Bjørknes og Kristelig Gymnasium i Oslo er private. Vi må gjerne ha skoler som dyrker frem enere og fokuserer på ferdigheter. Vi har allerede toppidrettsgymnasene, og det burde for eksempel være rom for etablering av flere realfaggymnas. Det Høyre ikke ønsker, er skoler som blir ekskluderende og kun for de pengesterke, sier den nye kunnskapsministeren.

FRYKTER FREMTIDEN. Trond Giske, skolepolitisk talsmann for Ap, mener også at Storbritannia er et "worst case scenario" og tror hverken Høyre eller Frp vil dit. Men han advarer likevel mot å åpne privatiseringsporten.

— H/Frp har sagt at de ikke ønsker privatskoler med massiv foreldrebetaling og skolepenger. Så den delen slipper vi foreløpig. Men Regjeringen ønsker å åpne for fritt skolevalg, de ønsker en offentlig rangering av skoler og vil at elevene skal kunne slåss om plasser på de beste skolene. Det kan fort føre til større forskjeller, mer sortering og veien til foreldrebetaling kan bli kort.. Jeg frykter en ond sirkel det kan bli vanskelig å klomme ut av.

— Hvis snøballen først begynner å rulle, kan vi ende opp der britene er. Ukontrollert, og egentlig uten at vi vil det. Det er jeg redd for, sier Giske.