Voksensmerter

Du kjenner det: Etter denne ferien blir din inkompetanse avslørt.

• Notert er et ukentlig skråblikk fra Aftenpostens journalister.

Hjernen din rugger i deg, urytmisk, intenst. Vel er det natt, og fuglene har for lengst stappet nebbet inn under vingen og slukket lyset. Men ditt blinker rødt, sterkt og urytmisk. Det følger hjerteslagene dine.

Du vet det godt, det er bare tull, dette. Det er du som stresser deg selv.

Puste inn, puste ut, puste inn. Laaangt drag. Og uuut.

Du er dyktig. Du har klart dette før. Lett som en plett! I månedsvis, i årevis har du fikset jobben din. Kollegene dine er glad i deg. De trenger deg. Det er jo ingen sak å stå opp tidlig, vekke trynet der i speilet, du har gjort det før. Smurt matpakke. Tatt på skjorte. Gått med raske skritt til bil og bane. Voksenting på høyt nivå.

Sånn. Ja da! Nå kjenner du systemet roe seg her under dynen. Og er det ikke Ole Lukkeøye som kommer listende ...?

Bang!

Hjertet skvetter fra brystet, presser seg opp gjennom halsen, inn i hjernen og ut i ørene. Der ligger det og hamrer. Hardt. Dette går ikke! sier hjertet.

Sier!

Vrøvl.

Hjertet har aldri vanlig stemme. Det har bare to uttrykksmåter.

Det hvisker, det er når det må tømmes så det ikke flommer over av kjærlighet.

Eller det er hjertet før første dag på jobb etter fråtsende feriedager.

Det hjertet skriker, det er utrøstelig. Det er kolikkhjertet.

Hvor ble det av all joggingen du sa du skulle drive med i sommer? skriker hjertet. Og fjellturen? Hvor langt kom du med den? Du vet svaret: til bestilling av fjellsko. De ligger fortsatt uhentet på Joker. Trygt og godt ligger de. Ikke langt fra bestevennene dine. De fra Maarud og Kims. Og de fine feite fra Freia. Ah, lykkepatroner de kveldene når solen synker og skjermen skinner. Også kalt: alle kvelder.

Du kjenner det nå, her du ligger. At det er sånn du er. Får du fri, sklir det ut. Både her og der. Du er ditt eget univers, du ekspanderer.

Det er råkjør i hodet her i sengen, nå slår blodbølger inn i ørene. Ryggsøylen er klam, klokken er mandag.

Innrøm det, det går ikke lenger. Selvfølgelig går det ikke lenger!

I årevis har du gått rundt med rumpa bar. Nå er turen kommet til deg: Du blir avslørt.

Partneren eller ektefellen eller hvem det nå er, har for lengst gitt opp og lagt seg på sofaen, for i dette soverommet er det ingen fred å få. Angsten skyller ut av sengen, opp mot veggene. Alle sjøsykepiller virker omvendt, alarmer fyres av i ditt indre, én etter én, du hører ikke deg selv tenke, du kaller opp verden, men det er ingen der. Det prikker i fingrene, kjenner du det? Prikkefingre. Stopper hjertet nå?

De skulle bare visst, alle sammen. Pokker, tenk om de allerede vet det, at det er sånn du er.

Og så ser du den, der borte ved stålampen. Der inne i mørket reiser alle hverdagers bølge seg. Nå skal Flinkis-Vestens verste vegg mose deg til den farsen av fett og angst du egentlig er.

Men så må det utroligste ha skjedd. I år igjen.
For her sitter du. Med skjorten på. Og snart henter du en kaffe og går i møte.