Som barn forsto jeg virkelig aldri poenget med rosenkål. De så morsomme ut, javel, men servert i en klassisk norsk, minimalistisk kulinarisk drakt (rettere sagt: Kokt. Punktum.) var de helt meningsløse. Kanskje til og med litt vonde.

Så fort jeg begynte å lage min egen mat, glemte jeg hele grønnsaken i mange år. Helt til jeg, ute på en ferdig høstet rosenkålåker, oppdaget den fantastiske konstruksjonen som denne planten er. Som en ekte bygutt har jeg aldri reflektert over hvordan rosenkål vokser.