A-magasinet

UDI-sjef: Dagens mottakssystem fungerer ikke 

Norske asylmottak er ikke helsefremmende, innrømmer UDI-topp. Nå vil hun ha slutt på at kommunene selv får bestemme hvor mange de skal bosette.

  • Helle Aarnes
    Helle Aarnes
    Journalist

«Jeg trodde jeg kom hjem da jeg traff ham».

Slik starter boken til Birgitte Lange, assisterende direktør i Utlendingsdirektoratet (UDI). Det er en personlig bok. Den handler om hva et hjem er.

Birgitte Lange har kjent på følelsen av hjemløshet og frykt. Hun har vært redd i boligen hun bodde i. Hun vet at hjemløshet kan ha mange former.

Lange vet godt hva det vil si ikke å kunne kjenne seg hjemme. I jobben bestemmer hun hvem som skal kunne skape seg et hjem i Norge. Hun ville forstå mer om hva som egentlig skaper et hjem. Hun snakket med flyktninger og asylsøkere, nonner og nomader og ulike typer eksperter. Alle hadde de en grunnleggende lengsel etter et sted å komme hjem, forteller hun.

- Så hva er et hjem?

- Det er et sted der man føler seg trygg. For meg har ikke dét stedet alltid vært huset jeg har bodd i. Til tider har det vært jobben, kroppen min, naturen eller venner. Fordi den fysiske boligen ikke var et hjem, ble det utrolig viktig for meg å finne andre måter å være hjemme på.

— Jeg har erfart følelsen av å være hjemløs og redd.

- Du er veldig ærlig i boken?

- Ja. Jeg har erfart følelsen av å være hjemløs og redd. Spurt meg selv om jeg noensinne ville finne frem til et sted som føltes som hjemme, for meg selv og barna. Jeg kunne ikke skrive med troverdighet om dette temaet uten å dele mine egne erfaringer.

- Hvordan artet utryggheten hjemme seg for deg?

- Jeg vil ikke gå så mye inn på det, av ulike årsaker. Men man vet det når man er utrygg. Man kjenner frykt, er i en beredskapstilstand. Man er redd for hva som skal skje. Det er en grunnleggende redsel.

Savn skaper utrygghet

- Du er assisterende direktør i Utlendingsdirektoratet, som bestemmer over norske asylmottak. Tror du asylsøkere flest føler seg trygge i Norge?

- De blir ikke skutt på av militærpolitiet og slikt. Men mange er ensomme eller savner familien sin. Det skaper utrygghet. Og uten trygghet er det vanskelig å føle seg hjemme.

- Du beskriver standarden i norske asylmottak som «stusslig». Hvorfor det?

- Det er stygt der. Veldig stygt. Dagens standard er stusslig. Det står jeg for. Kontrasten er veldig stor mellom de offentlige institusjonene og forventningene vi andre har om et hjem. Vi vet hvor mye det betyr å føle seg vel og kunne hvile hjemme. Det behovet har også de som bor i mottak. Jeg har sett mye stusslighet hos barnevern og asylmottak, som skal ta vare på noen av våre mest sårbare. Vi har et ekstra ansvar for å gi syke og personer som har opplevd mye fælt, et godt tilbud. Det ville vært godt for dem.

- > Tilstanden i asylmottakene er i alle fall ikke helsefremmende

- Er tilstanden i mottakene skadelig, tror du?

- Den er i alle fall ikke helsefremmende.

- Holder asylmottakene en akseptabel standard?

- Jeg er ambivalent til spørsmålet. Folk skal ut av mottakene, bosettes så fort som mulig, ikke inviteres til å bli. Men dagens system fungerer ikke. I realiteten er mottakene botilbud over flere år. Altfor mange bor altfor lenge i mottak. For et barn er ett år veldig lenge, men noen barn har bodd fem år i mottak. Folk blir passivisert der, og passivitet er en oppskrift på fiasko. Det er veldig bekymringsfullt.

— _ Hva skal vi gjøre med dette?_

- Det må bli slutt på at kommunene selv bestemmer hvor mange de skal bosette. Dette må skje på en helt annen måte enn i dag. Bosettingstakten må økes. I Danmark fordeler staten asylsøkere til bosetting etter en fordelingsnøkkel. De som kommer nå, er i all hovedsak reelle flyktninger som vil få opphold. Det er et stort paradoks at folk engasjerer seg så veldig for dem som har misbrukt asylinstituttet eller på annet vis ikke oppfyller kravene til asyl, mens for få bryr seg om dem som har fått innvilget opphold og skal bli en del av befolkningen.

Snakk med flyktningene

— _ Mange ønsker å gjøre noe for dem som kommer nå. Hva kan man gjøre?_

- Vær nysgjerrig på dem. Se på dem som enkeltmennesker. Gå bort på butikken og si «Hei, hvem er du?»

- Her i Oslo ville jeg nok gruet meg for å gå bort til noen og si «Hei, er du asylsøker?». Hva kan jeg ellers gjøre?

—  Ta kontakt med mottakene eller kommunens flyktningkonsulent. Si at du vil bidra. Både Frivillighetssentralen, Redd Barna, Røde Kors, Kirkens Bymisjon og en del menigheter har aktiviteter og tiltak.

  • Er du av dem som ønsker å gjøre noe for flyktningene? I denne artikkelen finner du flere konkrete tips.
    «Ingen er bare den du ser». Birgitte Lange siterer gjerne mottoet til sin tidligere arbeidsplass, Kirkens Bymisjon. Hun kjenner seg igjen i det.

- Dette gjelder også for personer som meg, en ressurssterk, voksen kvinne fra Oslo vest. Det er ikke nok å bo i et utrolig flott hus hvis det ikke er noe på innsiden.

- Nordmenn bruker mye krefter på hjemmene sine. Hvorfor?

- Utrolig mange kaver med enorme forventninger til det å skape et hjem. Det er kjempestrevsomt, og underkommunisert i jungelen av interiørblader. Jeg har skammet meg over at jeg synes det er så krevende å bo og å skape et hjem. Et ressurssterkt, oppegående menneske som meg forventes å kunne skape et hjem som er unikt for meg, men likevel innbydende for andre. Det er skamfullt å ha en så umoden holdning til hjemmet.

- Hvorfor har du skammet deg?

- Det ligger ikke for meg. Jeg følte meg hjemme på hoteller, hos kjærester eller hos venner, for der trengte jeg ikke å ta det ansvaret. Jeg er ekstremt upraktisk. Men så måtte jeg skape et hjem for barna. Og barna trenger tingene. De skaper ro og forutsigbarhet. Barna har opplevd samlivsbrudd og flyttinger og lengter etter rutiner, trygghet, familiefotografier og pledd. Jeg har skjønt at det er avlastning i gjenstander og detaljer. Da står og faller ikke atmosfæren bare på meg.

Har skapt et nytt hjem

Birgitte Lange bestemte seg for å følge lyset, både rent konkret og i overført betydning. I dag bor hun i en sval, men lun leilighet i en nesten uvirkelig vakker bygård i Oslo, langt fra mottak og institusjonsstandard. Pietetsfullt pleiede veggmalerier, kjærlig vedlikeholdt marmor, intakte rosevinduer i brede trappeoppganger fra slutten av 1800-tallet.

Hun har jobbet hardt for å skape sitt nye hjem. Ennå kan nakken låse seg ved tanken på å måtte montere en Get-boks. Men hun har oppdaget at hennes kjære bestemor Inga Meidell i over ti år bodde i akkurat samme bygård, med 13 familiemedlemmer.

Og hun kjenner det nå: Hun er kommet hjem .

↑Arvegods. Birgitte Lange fulgte lyset og fant hjem. Det viste seg at bestemor Inga hadde bodd i akkurat samme bygård. Den blå stolen er etter henne.

- Her er det lys. På alle måter. Her er det godt for meg å bo. Det høres kanskje banalt ut, men jeg føler en enorm trygghet i å vite at uansett hvor mørkt det er, så kommer solen opp hver dag.

Les også

  1. Her reises nye murer for å holde mennesker ute

  2. «Det var spesielt å holde en så liten kropp. Den veide jo ingenting.»

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!

Les mer om

  1. Flyktninger