A-magasinet

Snåsamannen: «Skriv det jeg sier til deg nå: Dette møtet vil du minnes»

Snåsamannen er blitt gammel. En nisse på sidelinjen, ifølge ham selv. Slik gikk det da vi traff ham.

  • Miriam Lund Knapstad
    Journalist

Dette lørdagsportrettet sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 27.10.2012.

— Ka du trur?

Trønderkjempen puster tungt. Det gamle, alvorlige ansiktet har et matt skjær.

- Om hva?

- Om meg.

- Jeg vet ikke.

Han lener seg fremover, taler som en prest.

- Du kan tvile på det jeg sier, det er helt opp til deg. Men skriv det jeg sier til deg nå. Dette møtet vil du minnes.

En moderne Jesus og klovn

Før møtet: Joralf Gjerstad, 86-åringen som er kjent over hele Norge for sine varme hender, har skrevet bok igjen og reist fra Snåsa til Oslo. Med seg har han kona, Signe. Hun har pakket dressen for ham, hun passer alltid på at det matcher. Vi er hos Gyldendal forlag.

Her ser vi Snåsamannen på avstand gjennom en glassvegg; alene på et rom, ventende. En høvding med lut rygg og buskete øyenbryn. En som skal ha hjulpet mellom 50 000 og 100 000 mennesker. For noen er han en moderne Jesus. For andre en klovn.

Hun som tar imot oss, sier: «Man føler seg alltid så utrolig vel sammen med ham. Det er som om ... som om han ser rett gjennom deg.»

Vi ser på ham gjennom glasset, han sitter urørlig og ser ned i gulvet. Alderen har gjort ham svakere. Bena er dårlige. Hørselen skranter.

- Når er vi ferdige?

Vi går inn. Gjerstad ser opp og rekker frem en stor og kald hånd.

- Hvem er du på denne listen?

Han peker på arket med tidsskjemaet foran seg.

- Og når er vi ferdige?

- Om en times tid.

Han ser fjernt ut i luften.

- Folk spør om alt mulig. Jeg prøver å svare på alt, men det er ikke så lett.

- Hva spør de om?

- Om jeg fortsatt har kreftene mine.

- Har du det?

- Ja, men du vet. Når man blir så gammel, har man nok med å passe seg selv. Jeg går ikke aktivt inn for å stå til tjeneste lenger.

Han kaster i seg en sukkerbit, suger på den og skyller den ned med en slurk kaffe.

- Folk får kritisere meg og tenke hva de vil. De kan kritisere boken min også, det har ingen betydning. Min glede ligger i å bli lest. Så får de taksere meg etter det.

B-løpet-lav-sy27d445.jpg Kallestad, Gorm/Scanpix

Nådegaven

Den nye boken er en blanding av egenkomponerte salmer, brev fra folk han har hjulpet og betraktninger rundt livet og døden. Men også et forsvarsskrift.

- Jeg har skrevet den for å bevise at jeg har varme hender. Jeg kan kurere folk. Og jeg skriver om de kreftene som har gitt meg mulighet til å helbrede folk. Min nådegave.

Det er ikke nødvendig å se med øynene, så lenge du ser med hjertet.

- Hvilke krefter er det?

- En uforståelig styrke som er tilknyttet kristendommen. Det er en kraft alle mennesker har i seg. Men det er bare med hundre prosent tro og styrke at man kan få slike åndelige krefter.

- Ja?

Han brummer. Stemmen er ru og hes.

— Jeg skal ikke ha noe av æren for dette, jeg er bare en medhjelper for noe større som alle mennesker kan nå. Jeg sier som Erling Stordahl, som var musiker og blind: Det er ikke nødvendig å se med øynene, så lenge du ser med hjertet. Synet med hjertet, det har alt å si. Det er der vi har kraft og styrke. Man må bare ha hundre prosent tro og vilje på at det eksisterer.

- Du er 86 år og har skrevet hele denne boken for hånd?

- Alle bøkene mine er skrevet for hånd. Jeg greier ikke å tenke når jeg sitter foran en maskin.

Det tunge ansiktet løftes av et smil.

- Det er som om den kommer imellom meg og tankene mine. Jeg blir for opptatt av maskinen. Internett har jeg heller ikke. Det blir verre og verre for en som er gammel. Alt stopper opp. Snart kan man ikke ta ut penger i banken lenger heller. Men den tid, den sorg.

En nisse på siden

Politiinspektør Hanne Kristin Rohde, Petter Northug, Bjarne Håkon Hanssen, advokat Cato Schiøtz. Alle er de overbevist om Snåsamannens evner.

Gjerstad er kanskje gammelmodig, men så folkelig og «likandes» at han nærmest er blitt et nasjonalklenodium. Da Ingar Sletten Kolloens storselgende biografi utkom for fire år siden, gikk det knapt en dag uten at han dukket opp i offentligheten.

En alternativ behandler som samarbeidet med lokale leger og sykehus, men som aldri tok betalt for tjenestene sine. Som selv ikke skjønte evnene han var i besittelse av, hvordan hendene hans kunne sende varme i andres kropper. Uforklarlige krefter? Eller bare en usedvanlig empatisk og innsiktsfull mann som sier det folk trenger å høre?

Det diskuteres fortsatt.

«Gjerstad ser og forstår mennesker på en måte som vi ikke kan lære oss på medisinsk fakultet», fastslår en fylkeslege i biografien til Kolloen.

Han beskrives som den lille gutten, nest yngst i søskenflokken på syv, som alltid så og følte mer enn han skjønte. Joralf Gjerstads første minne var da han som treåring gråt av synet av fugler som fløy ute i den kalde vinteren. (Han spurte moren om hun ikke kunne strikke noe de kunne varme seg på.)

Han pirker frem et streikende høreapparat fra baksiden av øret.

- Snåsamannen er nesten borte nå, sier han rolig.

- Borte?

- Ja, han sitter på sidelinjen. Som en annen nisse.

Alvoret hos de døende

Han klukkler. Og blir stille igjen.

- Jeg kan tørke tårene til folk, trøste dem som gråter, gi dem håp. Det er ikke helbredelse, men kjærlighetstanker som gir styrke. Jeg kan være et medmenneske til det aller siste.

Jeg tror på en fortsettelse når vi dør. Døden er bare en forflytning.

- Er du opptatt av døden?

- Nei. Jeg tror på en fortsettelse når vi dør. Døden er bare en forflytning. Mange tror jeg kan se hva som skjer etter livet, men det kan jeg ikke. Vi må slutte å tenke på døden. Død er bare sørgelig å tenke på så lenge vi lever.

- Du har vært på mange dødsleier?

- Ja, jeg har sett alvoret i øynene til folk.

— _ Hva skjer med folk som innser at de skal dø?_

- De begynner å ransake seg selv. Det skjer forandringer.

Han blir stille en lang stund.

_- _ Gode forandringer.

Tårer og takketaler på kjøpesenteret

Dagen etter: En lang kø av mennesker vil ta ham i hånden og få en signert bokutgave. Vi er på Sirkus, Trondheims nye kjøpesenter. En liten gutt ser opp på søsteren sin, spør: «Kan han gjøre hendene sine kalde også?»

Bak skrivebordet sitter Gjerstad, han er oppstemt. Han tar dem i hånden, skriver hilsener og smiler mot mobilkameraene. En eldre dame spør om hun kan sende ham et brev. En duknakket mann sier ikke et ord, men tørker en tåre. De forteller historier, takker på vegne av noen, en bestemor, en bror, en venn.

En kvinne snakker om moren sin, som hadde mistet gifteringen og var fortvilet: «Hun ringte Joralf, som ba henne gå ut og bort til et sted hun nettopp hadde slått ut vaskevannet. Der skulle ringen stå, sa han, på kant, under en mosedott, inntil en stor stein. Vi gikk ut, mamma og jeg. Vi lette der han sa. Der sto ringen på høykant.»

En annen historie fra køen på kjøpesenteret: Kvinnen hadde ligget på sofaen i to uker med isjias og klarte ikke å gå. Hun ringte Snåsamannen, og da hun la på røret, kunne hun reise seg fra sofaen, gå inn på kjøkkenet og lage middag.

Det er viktig å være åpen, konkluderer en kjøper - hvem vet hva som finnes mellom himmel og jord?

Vil hjem og låse døren

Også X-Faktor-vinner Chand Torsvik har møtt opp for å få signert en bok. Det var Gjerstad som en gang ba ham skrive sangen «Usynlige krefter». «I ettertid har det gått opp for meg at teksten til den låten er livskartet mitt. Veien i mitt liv», sier Torsvik.

Snåsamannen er i sitt ess nå.

- Det må ha vært minst hundre her nå? Jeg takker for oppmerksomheten.

- Er du glad i oppmerksomhet?

- Det er hyggelig. Men jeg er en beskjeden kar.

Når han snur seg, møter han blikket til Signe. I år er det 60 år siden de forlovet seg. Signe følger ham overalt. Nå som han er så dårlig til bens, «tør hun ikke slippe ham av syne». Men hun holder seg alltid i bakgrunnen, stille og forsiktig.

- Det blir litt mye for ham. Snart er det ferdig. Det blir godt, sier hun med et forsiktig smil.

- Hva skal dere etterpå?

- Hjem og låse døren. Og snart er det jul.

Joralf og Signe. Eirik Hind Sveen

Alderens bekymringer

Tilbake i stolen på forlagshuset i Oslo. Han har drukket opp kaffen. Drar fingrene trett over ansiktet.

- Du sier du er blitt klokere med alderen?

- Jeg er mer forstandig og ser tydeligere.

- Som hva?

— Alt. Problemene som omgir oss. Og det bekymrer meg. Alle som sliter og faller utenfor i samfunnet. Kristendommen som ikke lenger er en del av skolen, at norsk ungdom ikke lenger skal få be Fadervår i skolehverdagen, bekymrer meg. At de som styrer er mer opptatt av millioner og milliarder enn gode verdier. Moralen har de helt glemt.

Han gnir hånden mot det karakteristiske nesegrevet. Grå tuster ligger uryddig på hver sin side av hodet.

- Jeg vokste opp i fattigdom og kjærlighet, jeg fikk næring til å bli et godt menneske. Jeg ble et godt menneske fordi jeg fikk mulighet til å bli det. Vi må bygge vårt samfunn på fred og ærlighet. Stormannsgalskap er dårskap.

Han gliser.

- Ble jeg for høytidelig for deg nå?

- Du tenker for mye

Blikket hans blir undersøkende.

- Du er et godt menneske. Men tankene dine flyr i alle retninger.

— _ Javel? (tenker: Har ikke alle det sånn?)_

- Du må slutte å tenke så mye. Datteren din er fin, du skal aldri bekymre deg for henne. Og du ...

Den rustne stemmen blir stadig mer pågående.

- Du er frisk, veldig frisk. Men augan, dæm slit du med.

- Hva? sier du

- Øynene.

- Jeg er veldig nærsynt, ja. Og kan ha vondt i dem.

- Ja.

- Men jeg har linser på nå, så du kan jo ikke se dette?

Han synker tilbake i stolen igjen.

- Jeg kjenner det.

- Hvordan da?

- Her.

Han retter to fingre mot skallen sin.

- Jeg kan kjenne det på øynene mine. Men du skal ikke bekymre deg for noe. Du er helt frisk, alt går bra med deg. Husk at jeg sa dette.

- Hvorfor sier du dette?

- For at du skal tro meg. Jeg kan ikke bevise kreftene mine, du må erfare det selv. Du kan tvile på det jeg har sagt til deg, men skriv ned alt jeg sa.

Før sa han ja. Nå sier han nei

Han sier han kan merke andres fysiske plager på sin egen kropp. Han kan få en dirring i hendene. Enkelte ganger når han tar på syke mennesker, føler han smerte i sine egne indre organer. Da pleier han å sende dem på sykehus.

- Å føle andres plager hele tiden, det må da være slitsomt?

- Det hadde gjort meg mer sliten ikke å få sagt det jeg skulle si til deg. Det gleder meg å si dette.

- I så fall må du komme i mange dilemmaer. Hadde du sagt det til meg hvis det feilet meg noe svært alvorlig?

- Jeg går rett på.

- Du ser sykdom og sorg, ser du glede også?

- Alle kan se glede. Der er jeg ikke annerledes enn andre.

- Hvor mange sier de er blitt helbredet av deg?

- Vet ikke.

- Mange mener at du lurer folk?

- Ja.

- Blir du såret av det?

— Nei. Men det sårer meg å måtte si nei til dem som vil ha hjelp. Jeg sa alltid ja til alle. Nå sier jeg nei. Det er tungt, men det er min egen avgjørelse. Alderdommen og familien krever sitt. Det tok altfor mye plass i livet vårt. Jeg og Signe har hatt et ekteskap i tjeneste for andre. Fullt ut. Når andre var på ferie, satt vi hjemme. Det var alltid folk som trengte oss. Jeg ga mye, men jeg mistet også mye.

Hendene mine er ikke spesielle. De er gamle.

- Hva mistet du?

- Tid med familien. Jeg skulle vært der mer for dem. Men jeg angrer ikke på å ha stått i gjerning. Vi fikk noe stort tilbake, og dette lever vi på i dag.

— _ Får jeg se på hendene dine?_

Han bretter ut to digre håndflater. Dype linjer ligger som spindelvev i huden.

- De er ikke spesielle. De er gamle.

Eta og drøkk

Trondheim igjen, i en stol på hotellet sammen med Signe. De kom med flyet i går kveld. Snåsamannen virker trett og oppsummerer dagen: «Æ he søvi, bada, hatt på klea og eti».

- Er det noe du fortsatt vil gjøre før du dør?

- Eta og drøkk!

Han knegger.

— Alderdommen krever sitt.

- Hvis du skulle levd et annet liv, hva ville du gjort?

- Da hadde jeg begynt på samme veien på nytt.

- Du er blitt millionær. Har det forandret noe i livet ditt?

— Aldri i verden. Jeg har aldri tenkt på penger. Jeg lever som et enkelt menneske sammen med Signe og vi føler oss hverken rikere eller fattigere enn før. Vi har det godt og varmt, vi unner oss alt. Kunne ikke hatt det bedre.

- I dag står det på førstesiden av Dagbladet at du har mistet kraften?

— Å. Det kan være vanskelig å si noe på et intervju.

- Vanskelig?

— Ja. Å si noe som fenger folket.

- Så kraften er der fortsatt?

- Jaja. Men jeg er gammel nå.

miriam.knapstad@aftenposten.no

  1. Les også

    Har du lyst å lese flere portretter? Her er de mest populære fra i fjor

Les mer om

  1. Portrettet

Portrettet

  1. A-MAGASINET

    Han dro til USA for å finne ut hva som skjedde med den amerikanske drømmen. Han fant et mareritt.

  2. A-MAGASINET

    Da en mor sa at datteren slet psykisk fordi hun ikke ville bære hijab, tok Huma direkte kontakt

  3. A-MAGASINET

    Han regnes som en mester i å skrive om sex. Nå har forfatter Geir Gulliksen fått nok.

  4. A-MAGASINET

    Da hun trodde sønnen skulle dø, arrangerte Christin Kristoffersen fest

  5. A-MAGASINET

    En voldsom forelskelse og en telefon til Frankrike sendte Ingvild Kjerkol inn i politikken

  6. A-MAGASINET

    Sveinung Rotevatn (V) tapte lederstriden: