A-magasinet

Da BBC kom for å filme ham, holdt de identiteten hans skjult: – Jeg skjønner at noen ikke liker det vi driver med

På Grimsey på Island fanger verdens siste lundefangere fortsatt fugler med håv. Overfiske og varmere hav har ført til at bestanden er i tilbakegang over store deler av Atlanterhavet.

  • Tom Schandy

Øya Grimsey er en utpost helt nord på Island, 40 kilometer ut i havet. Her er én vei, én butikk, én kafé, én flystripe og rundt 30 fastboende mennesker.

I sommerhalvåret øker innbyggertallet betydelig, for da gjøres øya om til en pulserende storby for fugler fra Atlanterhavet.

Hundretusener av fjærkledde skapninger søker seg til den lille øya, ikke minst lunder, havets sjøpapegøye.

Oppe i ura på nordvestsiden av øya, sitter en far og en sønn med hver sin store håv, en såkalt háfur på islandsk. For 21 år gamle Bjarni Magnússon er dette en del av hans kultur og oppvekst.

Grimsey ligger 40 kilometer nord for Island. Det bor bare rundt 30 fast på øya, men sommerstid fylles den opp med noen hundretusener fugler.

– Jeg startet å fange lunder da jeg var 13 år gammel. Alt jeg kan om lundefangst, har jeg lært av bestefar.

Han er 89 år, og det er det første året han ikke er ute med håven, forteller han.

Lunden er en fantastisk fisker. I overnebbet har lunden små, bakoverliggende tagger som den bruker tungen til å presse fast byttet i. Takket være disse kan den fange nye fisker uten å miste de den allerede har fanget.

Det krever stor presisjon

Over oss kretser fuglene i store flokker. De flyr rundt og rundt i store sirkler utover havet, før de tar motet til seg og lander.

Bjarni forklarer: De som flyr rundt og rundt uten fisk i nebbet, det er ungfugler. Det er de vi helst fanger. De med fisk i nebbet skal mate ungene sine, de skal få leve.

En hel gjeng med lunder med nebbet fulle av fisk sitter på hvilesteinen. Mens bestanden har gått tilbake ellers på Island, gjør Grimsey-lundene det foreløpig bra.

Bjarni setter seg på et strategisk sted og lar den 3,5 meter lange håven hvile på bakken. Ytterst på stangen er det et nett.

Når lundene kommer i full fart, vipper han håven opp i luften. Noen svinger unna i siste liten, andre er ikke så heldige.

Det kan se enkelt ut, men det kreves mye trening for å få det til. Lundefangeren må forutsi fuglens hastighet og avstand til håven. Og så må han være rask, for lundene flyr i 50–60 km/t. Dessuten spiller værforholdene inn.

–Det er best når det er overskyet og litt vind, forteller han.

Bjarni er dreven, tross sine unge alder. Fugl etter fugl havner i håven, og Bjarni griper dem én etter én i halsen, og vrir rundt.

– Vi er nok de siste lundefangere på jord, og jeg er en av verdens yngste, sier Bjarni.

Bjarni Magnússon er 21 år, men har svingt den lange håven siden han var 13 år gammel.

– Om 10–15 år er nok det hele over, spår han.

– Ikke bare fordi motstanden mot fangst øker rundt omkring i verden, men også fordi øya kommer til å bli avfolket. Det er ikke mange jobber igjen her, så folketallet synker for hvert år som går.

Bekymret for drapstrusler

Da BBC kom til Grimsey og filmet Bjarnis lundefangst, ble identiteten hans holdt skjult. De var redde for at han skulle få drapstrusler. Man spøker ikke med britiske dyrevernsaktivister.

– Jeg skjønner at noen ikke liker det vi driver med, men her på Grimsey er ikke lunden truet. Det er mer enn nok fugler på øya, sier han. Ifølge forskerne hekker det 54.000 par på øya.

Det blir en god dag for Bjarni og faren Magnus. I løpet av en fire timers økt har de tilsammen fanget 170 lunder. I løpet av sesongen, som varer fra 1. juli til 15. august, fanger de kanskje et par tusen fugler. Mesteparten av fangsten går til restaurantene som betaler 50–60 norske kroner stykket.

Selger Bjarni 1000 fugler, betyr det 50.000–60.000 norske kroner i fortjeneste. Ikke det store beløpet, men tradisjonen er viktigere enn pengene. Lunde på tallerken regnes som en delikatesse på lik linje med hummer.

– Hjemme spiser vi bare lunde en gang i måneden og ved spesielle anledninger, forteller han.

Lunde serveres på mange restauranter på Island. Det regnes som en delikatesse på lik linje med hummer.

Bestand på lavmål

Høsting av sjøfugl har lange tradisjoner både på Island, Grønland og Færøyene. Antagelig har man høstet sjøfugl så lenge det har vært folk på disse øyene, helt tilbake til 1100-tallet.

Det skal mye til for å bryte århundrelange tradisjoner, men nå mener forskere at nok er nok. Lundene sliter både på Island, Færøyene og i Norge.

Erpur Snær Hansen er lundeforsker og direktør ved South Iceland Nature Research Centre. Han er en sterk talsmann for at fangsten må opphøre, likeledes tradisjonen med å servere lunde på islandske restauranter.

– Jeg er ikke mot jakt som sådan, men jeg er sterk motstander av ikke-bærekraftig høsting av arter. Jakt på bestander som er i tilbakegang, er hverken bærekraftig eller etisk, poengterer han.

Island har verden største lundebestand, og lundefangerne ser ikke på det som et problem å fange fugler.

Forskeren bor på Heimey som er en del av Vestmannaøyene sør på Island.

– Island har verdens største lundebestand, med rundt to millioner hekkende par, og bare på Vestmannaøyene hekker omkring 830.000 par. Norge kommer på annenplass. Resten deles mellom Skottland, Færøyene og Newfoundland, forteller han.

Bestanden på Vestmannaøyene har gått tilbake siden 2003, og i 2005 ble det full kollaps i tobisbestanden, fisken som lunden foretrekker til ungene sine. En rekke år med nullproduksjon fulgte. Selv om de fire siste årene har vært bedre, er situasjonen ikke god, og lunden har skrevet seg inn i kategorien «kritisk» på islendingenes rødliste over truede arter.

Fra 2002 til 2016 er den islandske bestanden redusert med 22,7 prosent. På den internasjonale listen står den oppført som «sårbar». Det gjelder også i Norge.

Hansen er klar på at årsaken til den dramatiske tilbakegangen er varmere hav.

– Havtemperaturen har økt med 1 grad celsius. Det er mye, og har ført til at tobisbestanden rundt Vestmannaøyene har gått kraftig tilbake.

Om det skyldes klimaendringer er han ikke like sikker på, for temperaturen i havet følger sykler på 70 år, såkalt «Atlantic Multidecadel Ocillation» med et fint fagord. Det betyr at det for 70 år siden også var varmt vann.

Bjarni Magnússon viderefører en tradisjon som antagelig startet på 1100-tallet.

– Men selv om varmere hav følger naturlig av disse svingningene, kommer klimaendringene på toppen. Hvor mye de utgjør, vet vi ikke. Med varmere vann kommer også makrellen, og den konkurrerer med de andre fiskeartene som lunden er avhengig av. Men makrellen er neppe hovedårsaken til nedgangen, mener Snær Hansen.


  • Vil du lese flere av A-magasinets saker? Følg oss på Facebook her og Instagram her.

Vil endre lovverket

Fangsten på Island har også gått dramatisk tilbake i takt med oppvarmingen av havet.

– Fra 1995 og frem til 2017 har fangstene gått tilbake med 91 prosent, fra 250 000 til rundt 35 000 i dag. Fangsten har stort opphørt av seg selv over det meste av Island, med unntak av noen øyer på nordkysten av landet hvor bestandssituasjonen er bedre.

– Hvorfor stopper man ikke bare fangsten når situasjonen er så kritisk?

Hansen rister på hodet.

– Det er ikke så enkelt, for nåværende lovverk gir ikke mulighet for å stoppe fangsten. Landeierne bestemmer selv om de vil fange. Men det er ting på gang. Førstkommende vinter skal lovverket opp til ny vurdering.

– Hvis det går som jeg håper, vil lovverket forby fangst av arter som står på rødlisten over truede arter. Men det er mye motstand, så utfallet er ikke gitt, sier han.

Hansen tror imidlertid at turistene vil presse gjennom et forbud, for de vil se levende, ikke døde lunder.

Døde lunder i en haug på Grimsey. Hvis nytt lovverk kommer på plass, vil dette synet være en saga blott.

Røst-lundene

Lundene sliter også i Norge, ikke minst på Røst i Lofoten hvor Tycho Anker-Nilssen ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) har forsket på lunder i snart 40 år.

– Sammenlagt har jeg nok tilbrakt mer enn fem år av mitt liv på øyene, forteller 66-åringen.

– Da bestandsovervåkingen startet i 1979, hekket det rundt 1,4 millioner par på Røst. I sommer estimerte vi bestanden til 274 000 par, altså bare 20 prosent av det opprinnelige, forteller han.

Årsakene til den dystre utviklingen er mangesidig. På 1960-tallet kollapset bestanden av vårgytende sild langs Norskekysten, med god hjelp av et betydelig overfiske.

Førstkommende vinter skal lovverket opp til ny vurdering.

Silden kom tilbake, men produksjonsforholdene i havet endret seg slik at det ikke lenger var en selvfølge at nyklekket sildeyngel fra gyteområdene på Mørekysten overlevde driften nordover med Golfstrømmen og havnet i matfatet til lundene på Røst.

I tillegg kommer de mer langvarige klimaendringene med varmere hav, men ifølge Anker-Nilssen er det vanskelig å skille de ulike klimafaktorene fra hverandre.

– En annen effekt er makrellen. Den trives i varmere vann og er nå påvist helt nord til Svalbard. Den spiser av samme matfat som sildeyngelen, som er viktig føde for lunden, men spiser også sildeyngel og annen småfisk. Hvor stor betydning dette har, er ennå vanskelig å tallfeste, sier Anker-Nilssen.

– Lunden som art forsvinner neppe. Den er ennå en tallrik art i Atlanterhavet, og i Norge har vi fortsatt gode forekomster i Troms og Finnmark. Men det er trist at Røst, som i sin tid var verdens største koloni, sliter med å holde liv i sin bestand, sier Tycho Anker-Nilssen.


A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!

Les mer om

  1. Røst
  2. Island