Foto: Audestad, Paal
A-magasinet

En suksesshistorie?

I syv år har Maria Amelie (25) bodd ulovlig i Norge. Tiden har hun brukt til å klatre mot toppen.

  • Kristin Stoltenberg
    Journalist

Hvor viktig er det å være ærlig? Hvor viktig er det å gjøre «det eneste riktige»? Maria Amelie (25) vet ikke hvor mange ganger hun har stilt seg de spørsmålene. Er det viktig hvis konsekvensen av at hun nå står frem med navn og bilde, er at foreldrene skades? At både hun og de blir oppdaget og sendt tilbake til Russland? Og hva er egentlig alternativet? Å fortsette å leve ulovlig? Å kjøpe falskt pass eller leke katt og mus med politiet til hun dør?

Maria tegner en strek midt på arket. Hun sitter på kafé en januardag i år. På den ene siden av streken lister hun opp argumenter mot å fortelle sin historie. På den andre siden skriver hun ned dem som taler for. Det er en mye kortere liste. Men det er en ærlig liste, og det er den som vinner.

Som en moderne Anne Frank utgir hun derfor boken Ulovlig norsk, basert på dagbøker, blogger og minner fra et liv som illegal innvandrer. Det er en historie som aldri tidligere er blitt fortalt. Og strengt tatt skulle den ikke være mulig – siden papirløse ikke har rett til utdanning. Men Maria Amelie har greid å fullføre videregående skole med gode karakterer, hun har fått en mastergrad i teknologi og vitenskap og en bachelorgrad i sosialantropologi. Hun har vært turnéleder for rocke-bandet Bigbang og ansvarlig for tusen frivillige på Slottsfjellfestivalen gjennom flere år. Hun har også skrevet masteroppgave for Statoil. Alt dette uten personnummer, studielån, bankkonto eller minibankkort. Nå kjemper hun for sin selvrespekt.

9. februar 2002.

Den gamle Opelen skrangler over grensen til Norge. I løpet av noen år på flukt har Maria, moren og faren tilbakelagt mange tusen kilometer gjennom flere land. De har reist fra et sted i Kaukasus, via Moskva og til Finland. I løpet av 16 måneder i Finland har Maria rukket å lære seg språket. Hun har fått venner og begynt å håpe på en fremtid der. I stedet får familien beskjed om at politiet vil deportere dem til Russland på en bestemt dato.

De drar om natten. Maria (16) skjelver av kulde. Hun skriver i dagboken sin at øynene brenner, men at det ikke kommer noen tårer. Hun orker ikke bli opprørt. Orker ikke snakke. Hun forstår at de risikerer livet hvis de blir. Foreldrene snakker aldri om hva som egentlig skjedde i Kaukasus. Men Maria ser på øynene deres at de er redde og har vært det lenge. Når hun tenker tilbake på livet i landområdet som omfatter deler av Russland, Aserbajdsjan, Georgia og Armenia, er de første minnene gode. Det er minner om hunden, katten og papegøyen hennes. Minner om alle lekene og at hun likte sjokoladen på kinderegget bedre enn overraskelsen inni.

Etter hvert blir minnene fylt av sikkerhetsvakter. Av ufrihet. Av frykt for kidnapping. En frykt så sterk at foreld-rene sendte henne alene til slektninger i Moskva i ett år. Hvor i Kaukasus de bodde og hvem foreldrene flyktet fra, vil ikke Maria snakke om i dag, men hun presiserer at moren og faren var lovlydige mennesker. Hun mener det er en annen historie. En historie som tilhører rettsvesenet og foreldrene hennes. En historie som hun i 2002 mener ikke blir riktig fremstilt i møte med norske myndigheter.

Ingen av vennene vet hvor hun bor

Ifølge Maria er det tolker som misforstår. Asyladvokater som ikke har tid til å møte dem. Det er Utlendingsdirektoratet (UDI) som etter seks timers avhør av moren bare sitter igjen med et to siders notat som moren ikke kjenner seg igjen i. Det er norske myndigheters vurdering av at Russland generelt ikke er et farlig land å bo i. UDI finner også ulikheter i forklaringene.

Søknaden om opphold blir avslått. Men da utreisedatoen kommer, går Maria og familien under jorden.

November 2003.

«Jeg er 18 år, går i siste klasse på videregående. Det er åtte måneder til neste Slottsfjellfestival, fire måneder til jeg skal stå på scenen på russerevyen, det er to måneder til jul, det er halvannen måned til russeballet, og jeg har nettopp fått en sekser i norsk. UDI har bestemt at livet mitt skal ende 10. november 2003,» skriver Maria i dagboken den dagen de flykter til kjellerleiligheten i Tønsberg.

Ingen av vennene vet hvor hun bor. Når hun går til butikken for å kjøpe mat, surrer hun et skjerf rundt ansiktet. Sim-kort og mobilnummer er byttet ut, og hun går ikke lenger på skolen. Tankene spinner: Så dum hun har vært. Tenk å tro at hun kunne få bli i Norge. Hun visste jo at hun ikke burde knytte seg til mennesker. Ikke føle. Ikke håpe. Ikke kjenne lykke. For all del ikke lykke. Etter lykken kommer alltid ulykken. Det er som en knivsegg, og hun balanserer hårfint. Jo mindre følelser, jo bedre er det. Da blir det lettere å reise og forlate. Lettere å leve i skjul. Men veggene i kjelleren er så brutale, og foreldrene så forvirrede og tomme. Etter hvert som ukene går, kjenner Maria det som hun er begravd levende. Hun tenker på hvordan det ville føles hvis hun tok livet av seg og ble borte for alltid. Hva ville foreldrene si? Eller hvis alt det positive tok slutt. Hvordan skulle hun leve da?

I mars det året taper familien en rettssak de har anlagt mot norske myndigheter. Ett av poengene som hentes frem, er at foreldrene ikke hadde fortalt at de først søkte opphold i Finland. Reglene er slik at man skal sendes tilbake dit. Ifølge Maria var det en rasjonell løgn; valget sto mellom å leve eller å dra til Russland og dø.

Men nå er hun lei av løgner. Hun vil delta i samfunnet, og hun vil studere. Livet kan ikke leves på vent. Derfor skriver hun etter hvert et brev til NTNU hvor hun forteller sannheten om hvem hun er og at hun vil begynne på høyskolen. Hun legger ved vitnemålet fra videregående med 5,2 i snitt. Ledelsen ved skolen har latt henne følge undervisningen og gitt henne vitnemål selv om det var i strid med reglene. Resultatet er at Maria kommer inn ved NTNU.

August 2004.

Køen av mennesker foran studentkontoret i Trondheim er så lang at Maria først ikke orker å stille seg i den. Dessuten har hun jo ikke noen papirer på hvem hun er, og da er et studentbevis langt unna rekkevidde. Kortet gir adgang til en rekke arrangementer, og også mulighet for rabatter. Men da klokken passerer fem om ettermiddagen, tar hun sjansen. Den slitne personen i skranken ber henne si navnet og fødselsdatoen sin. Han stirrer inn i skjermen. «Så rart personnummer du har fått,» sier han. Maria ser på tallene som har dukket opp, som fra ingensteds. Hun prøver å memorere dem. «Ja, ja, det er sikkert utenlandsk,» sier mannen – og gir henne kortet. Det eneste beviset på hennes eksistens.

Maria merker at det er vanskelig å manøvrere moralsk når hele eksistensgrunnlaget er tuftet på ulovlighet. Hun begynner å vaske i private hjem. Det er svart, men Maria har inntrykk av at folk synes det er greit. Hun hadde drømt om å gjøre ting riktig og tjene penger på lovlig måte. Men uten personnummer har hun ikke mulighet til å få studielån, og noe må hun leve av. Hybelen skal betales, og hun trenger mat. Hun hører at enkelte mennesker synes hun er mystisk. Hun sier så lite om seg selv. Maria kjenner seg kvalm av løgnen.

Samtidig kjenner hun på en annen følelse. Det er en intens følelse av frihet. Det er kjærligheten fra venner og mennesker som for eksempel låner henne bankkontoen sin så hun får overført husleien. Det er leger og tannlege som setter det å være medmenneske over norsk lov. Det er kvinnen som lar foreldrene få bo i villaen sin. Takket være disse menneskene og et pulserende studentliv kjenner Maria på lykken. Hun nekter å klage. Gleden overskygger frykten for å bli sendt ut av landet. Her i Trondheim har hun et liv, og sammenlignet med hvordan det var å bo i Russland, føler hun seg fri.

Maria blir arrangør av forfatterkveldene i Studentersamfundet, og hun gleder seg over møter med mennesker hun setter høyt. Det er Thomas Hylland Eriksen, som hun har brevvekslet med. Hun møter Jan Kjærstad og drikker vin med Henning Mankell. Hun lytter til Jonas Gahr Støre og hilser på Odd Einar Dørum. Hver sommer kjenner hun takknemligheten og gleden over å lede tusen frivillige på Slottsfjellfestivalen. Og da hun kan fortelle vennene at hun er blitt turnéleder for det kjente norske rockebandet Bigbang, spør de om hun skjønner hvor kult det er.

Hva nå?

Hvis det er riktig at lykke og ulykke følger hverandre, må Maria balansere bedre enn noen gang på knivseggen. Masteroppgaven om teknologi i Statoil er levert og presentert. Men da hun ble bedt om å søke en jobb i selskapet, måtte hun takke nei. Hun kan ikke jobbe uten skattekort. Hverken der eller andre steder. Alternativet er å fortsette å vaske. Fortsette å skjule seg, eller å reise videre og leve ulovlig i et annet land. Tusenvis av mennesker bor allerede på den måten i Norge. Aftenposten har tidligere omtalt dem som en sosial underklasse. Flere livnærer seg av jobber hvor de tjener mellom ti og tyve kroner timen. Maria orker ikke tanken. Gjør hun som norske myndigheter vil, er det Russland neste. Så langt i år har Politiets utlendingsenhet tvangsreturnert 34 personer dit.

– Hadde det vært så enkelt, ville vi satt oss på første fly hjem etter at vi fikk avslaget, for å ordne arbeidsvisum og tillatelser slik at vi kunne reist tilbake til Oslo. Men det at vi valgte å gå under jorden i syv år, forklarer vel at det er en reell fare for livet for oss i Russland, sier Maria.

Hun sitter med bena godt trukket oppunder seg i sengen på hybelen sin et sted i Oslo. «Nyt sommeren!» har en venninne skrevet på en tavle på veggen. På døren har hun tapet opp utklipp fra motemagasiner. Maria er motstander av klesskap, så alle de fargerike kjolene hun blant annet har kjøpt på loppemarked, henger fremme. Hun har få minner fra landet hun forlot som barn. Da hun flyktet fra Moskva, rakk hun å ta med seg dagbøkene og et kort med autografen til en russisk popsanger. Kortet ligger fortsatt et eller annet sted i eskene under sengen.

Skrinlagt hevn.

Opprinnelig begynte hun på boken sin med et ønske om hevn over UDI. Men etter hvert som hun skrev, skjønte hun at historien ikke handlet om det. Den skulle bli hennes tale til Norge, og noe som sto igjen etter henne. Maria skriver den med støtte fra foreldrene. Selv om hun lever på skjult adresse, vil bokutgivelsen og medieomtalen gjøre jobben mye enk-lere for politiet – hvis de vil finne henne. Den belastningen er hun klar for å ta.

– Jeg har et ønske om å gjøre en forskjell, om å bidra. Møtene med nordmenn har fått meg til å tenke over hva det vil si å være et godt menneske. De har gitt meg tilbake troen på menneskeheten, på meg selv, og på ærligheten. Jeg er ingen politiker eller talskvinne for alle illegale innvandrere. Jeg er bare en jente som forteller en historie, sier Maria.

På spørsmål om hvorfor akkurat hun skal få bli, henviser hun til advokaten sin, Brynjulf Risnes. Han har nettopp sendt inn en ny søknad om opphold for henne. Der legger han vekt på at hun bør få bli fordi hun kom hit som barn, og fordi hun har sin klart sterkeste tilknytning til Norge. Senere skal det mest sannsynlig søkes for foreldrene.

Nylig ble det klart at Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), Norsk Folkehjelp og Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) mener det burde være en grense for hvor lenge mennesker skal bo i landet uten lovlig opphold. De vil ha en makstid på fem år for voksne og tre år for barn. Også Utlendingsdirektoratet foreslo i 2003 en lignende tanke. Andre land, som Sverige, Spania og Nederland, har hatt amnestiordninger for papirløse. I løpet av ti år har tre millioner papirløse fått opphold i EU som følge av ulike slike ordninger. Men amnesti er avvist av norske myndigheter. De vil jobbe for retur, ifølge statssekretær Pål K. Lønseth i Justisdepartementet. Han ønsker imidlertid ikke å kommentere Marias sak direkte.

– Livet mitt har vekslet mellom eventyr og brutal virkelighet, men det er blant annet fordi jeg har vært en optimist at jeg har overlevd. Jeg har ønsket at jeg på tross av alt, virkelig på tross av alt, skulle beholde min verdighet og integritet. Da jeg ikke lenger kunne klare det, var boken den eneste utveien til å leve med integriteten i behold, sier Maria Amelie.

Optimist: Jeg er blitt norsk og naiv. Jeg har en tro på at ting ordner seg og at jeg får bli i Norge, sier Maria Amelie, her med en av de mange dagbøkene sine. ALLE FOTO: PAAL AUDESTAD Foto: Audestad, Paal

Loppejakt: Lykken kan være et loppemarkedkupp. Maria Amelie opplever at pengene varer lenger når hun kjøper kjoler på marked og leser pensum på biblioteket. Foto: Audestad, Paal

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!