A-magasinet

Lykken ved å vinne OL-gull var over på en dag

OL-vinner Kristian Blummenfelt (27) føler seg litt som seriemorderen Dexter. Ekstremt opptatt av det han gjør, men helt på siden av samfunnet.

  • Per Christian Selmer-Anderssen
  • Martin Slottemo Lyngstad
    Fotograf

Alle vet hvordan Kristian Blummenfelts seier ser ut. Grimasen som ser ut som et stille skrik. Hodet som snur seg etter konkurrentene igjen og igjen. Båndet som brytes. Kroppen som faller.

Magesekken som vrenges. Det er så man lukter dammen av matløst oppkast helt fra Japan.

Briten Alex Yee sakker ut idet han passerer mål. Han er blitt nummer to og rekker en hånd mot sin norske konkurrent. Kristian Blummenfelt tar den imot, griner, spyr og av bronsevinner Hayden Wilde fra New Zealand bæres han vekk og mot en rullestol.

Alle vet hvordan det ser ut å vinne gull i triatlon i Tokyo, men bare Kristian Blummenfelt vet hvordan det føles.

Kristian Blummenfelt hjelpes bort fra målområdet etter triatlon-seieren i Tokyo.

– Du er så sliten at du har vondt for å se. Det er altfor lyst rundt deg. Du tar deg til øynene, men det hjelper ikke. Du lukker øynene, og det er fremdeles lyst.

Kristian Blummenfelt ser på smartklokken i kjøpesenterkafeen i Bergen. Snart er det ett døgn siden han vant OL i triatlon som første nordmann noensinne.

– Du var euforisk, lykkelig?

– Ja, veldig lykkelig. Etter løpet har jeg ikke behov for å drikke meg drita eller gå på fest. Det er det å vinne som gir glede.

OL-medaljen ble fraktet i sure sokker hjem til Norge. Gullmedaljer kommer ikke med etui, så glansen etter konkurransen er på utøverens skuldre.

Kampen mot sulten

Det tok tid å komme seg tilbake til hotellet. Dopingkontroll, intervjuer, telefoner fra dem hjemme. Han måtte skru av varslene på smartklokken. Den ristet hele tiden av meldinger fra fjern og nær. Etter et halvt døgn fikk han endelig i seg mat. Pizza og pasta, som står på menyen både til hverdags og fest. Hver dag må han få i seg mellom 4000 til 6000 kalorier.

Utpå kvelden var det brus på hotellrommet og brownies og is i fellesrommet.

Akkurat det siste kan han like.

– Du er ikke så glad i å feire?

– Nei, fest er ikke interessen min. Jeg ser bare fremover og har allerede begynt å planlegge inn mot Ironman på Hawaii, sier Blummenfelt.

Ironman er verdens tøffeste triatlon. 3800 meter svømming, 180 kilometer på sykkel og et maraton på 42,2 kilometer. Kristian Blummenfelt har aldri løpt helmaraton før, men har likevel satt seg et nytt mål. Han skal bli den første som både vinner Ironman, VM-serien og OL samme år.

– Jeg er sulten på å prestere videre.

Han snakker ofte om sulten. En evig sult som drar ham videre, og som gjør at han aldri får nok av hverken trening eller resultater. Sulten får ham opp klokken 03.00 for å fininnstille døgnrytmen. Den drar ham opp bakkene på treningsleir i Sierra Nevada, ned i glovarme japanske bassenger og gjennom 1400 treningstimer i året.

Sulten hjelper ham over målstreken. Sulten gjør ham så sint og fandenivoldsk at han kan vinne på ren trass. Men den er ikke bare god, sulten.

Når han ikke presterer, blir han tom som et gapende krater.

Kristian Blummenfelt skriver autograf til Kavitha Sivakumar fra Indias olympiske team i Tokyo. Nå er han endelig tilbake i Bergen etter syv måneder på treningsreise.

Skuffelsen i Brasil

Da Blummenfelt kvalifiserte til OL i Rio de Janeiro, var det en seier i seg selv. Landslaget var ungt, og utøveren selv hadde bare holdt på i syv år.

Det var hverken klima, tradisjon eller betalingsvilje for triatlon i landet langt mot nord.

22-åringen sto på startstreken og hørte hjertebankene som spilles over høyttaleren. Duh dong. Duh dong. Duh dong. Han visste at han var en underdog, men tenkte at han ville vinne. At hele verden snart ville se at han hadde det i seg.

– Du vil overprestere. Du vil sjokkere. Men det klarte jeg ikke i Rio.

Han kom på 13. plass. Flyturen hjem kan beskrives med ett ord: sult.

– Det tok fire år før jeg orket å se reprisen av løpet. Det er en skuffelse som jeg ikke har lyst til å ...

Blummenfelt fullfører ikke setningen.

– Jeg tviler på at jeg kommer til å konkurrere igjen etter at jeg har lagt opp.

Kristian Blummenfelt hjemme igjen etter OL
Les også

OL-gullet verdt tre millioner kroner for Blummenfelt

Verdens mest målte mann

Vi kaller dem helter. Karsten Warholm som tok verdensrekord med 45,94 sekunder på 400 meter hekk på mandag og fikk selv kong Harald til å holde seg våken. Kjetil Rekdal som ga Norge seieren mot Brasil etter et straffespark under fotball-VM i 1998.

Thomas Alsgaard som vant tremila på ski under OL på Lillehammer med Bjørn Dæhlie halsende 47 sekunder bak. Det var 14. februar 1994, og Kate Blummenfelt hørte på sendingen fra sykesengen etter å ha født en sønn ved keisersnitt.

Hun visste det ikke da, men grunnlaget for en ny OL-vinner var allerede lagt. Den lille guttens lunger var store, hjertet kraftig.

– Jeg har 150 prosent lungekapasitet. Hjertet mitt slår dobbelt så mye oksygen pr. slag som hos en godt trent mosjonist, sier Kristian Blummenfelt.

– Du er født sånn?

– Ja, og det er trening. Men det meste er naturlig.

Det er få kropper i verden som er forsket så mye på som kroppen til denne mannen fra Loddefjord.

Han har sensor under badehetten når han svømmer. Han blir stukket i øret flere ganger om dagen for å måle laktatterskelen. Det er terskelen for stivhet i kroppen.

Kristian Blummenfelt vinner sitt første triatlon i Son i 2008. Året etter får han plass på juniorlandslaget.

Kunsten å tenke mens man løper

Den siste nyvinningen er en propp festet med nål i Blummenfelts arm. Det er en liten lateksslange som tar ut blod hele tiden. Han svømmer med den, spiser med den og sover med den. Annenhver uke byttes proppen i huden ut.

– Den måler blodsukkeret og sender informasjon live hele tiden. I starten er det for å få en bevisstgjøring. Det er ikke sånn at vi endrer treningen når vi tar på en ny sensor.

– Kunne du vunnet OL uten duppedittene?

– Det hadde vært mye vanskeligere. Det har gitt oss et stort konkurransefortrinn at vi har en bedre forståelse av å optimalisere treningen.

– Hvordan vinner man egentlig OL?

– Seieren er en kombinasjon av mye. Du må ha det mentale på plass, og så trenger du hjelp fra trener og forsker for å justere det du skal gjøre. Jeg tror man må være en oppegående utøver. Smarte utøvere gjør bedre valg.

Vi sitter i en taxi gjennom Bergen på vei til OL-vinnerens rekkehusleilighet. Sjåføren lytter umerkelig før hun sier et høytidelig, men kort: «Gratulerer.»

Blummenfelt takker og sier at det var gøy.

Den søndagen vi er sammen med Blummenfelt, trener han halvannen time svømming og fire timer sykling.

Midt i svømmingen snakker han 10 minutter med en ung utøver han ikke kjenner. Han tar seg tid til samtaler med mosjonssvømmere og badevakter. Det er ikke så rart at samtalene blir lange. Kristian Blummenfelt har en slags vennlig ro over seg. En klukklatter så snål at du blir varm.

Ironisk nok går blodtrykket ned av å snakke med verdens mest målte mann.

Les også

De beste bildene fra OL i Tokyo

Litt som en seriemorder

– Det er litt rotete, unnskylder Blummenfelt seg.

Rekkehusleiligheten ligger rett oppunder Ulriken og har utsikt helt til Bryggen. Hageflekken består av tre tomme blomsterpotter og ugress.

Innendørs fyller sykler, hjul, løpesko og måleinstrumenter hele hjemmet.

Her har vi sykkelbøylen som det norske landslaget har 3D-printet i Girona. De gjør at hendene kan stikke lenger ut selv om selve bøylen ikke gjør det. Oppfinnelsen måtte holdes hemmelig for konkurrentene i mange måneder.

Her er brillene som er funnet opp for å venne seg til tidsforskjellen. Landslaget bruker dem i ti dager før konkurranse.

I kjelleren er Blummenfelts hjemmebygde varmerom, designet for at tredemøllen skal føles som om den er i Rio, Tokyo eller Bahrain. Rett utenfor kabinettet står sykkelen han brukte i Tokyo. På sykkelhjulene har han skrevet: «It hurts more to loose.»

Det er mange titalls løpesko spredt utover hele leiligheten. Men ingen bilder på veggen. Ingen bøker, pynteting eller planter.

– Jeg liker minimalisme, sier Blummenfelt og gliser lett ironisk.

Selve gullmedaljen ligger foran en oppslått PC på kjøkkenbordet. Han fraktet den inntullet i noen sure sokker fra Tokyo til Bergen. Når den først er vunnet, er det utøveren selv som må stå for glansen.

– Jeg vet ikke hvor jeg skal ha den ennå, sier han kort.

Reiseregningene, bruspanten og skittentøyhaugen har hopet seg opp. Da han kom hjem fra karantene, hadde han ikke vært hjemme på syv måneder.

– Det blir fint å lage mat hjemme igjen. Under korona har jeg lært å lage pizzabunn fra Youtube.

Favorittserien hans er Dexter. Den om seriemorderen som har en legning til å drepe, men velger å bare ta den ut på samfunnets verste mennesker.

– Jeg kjenner meg litt igjen. Han er ekstrem i alt han gjør mens han prøver å passe inn i det vanlige samfunnet.

Én gang var Blummenfelt på en nattklubb. Det tok 15 minutter før han gikk ut igjen.

– I slike situasjoner gidder jeg ikke spille med. Jeg bare går. Jeg passer ikke inn på pub.

Kristian Blummenfelt med ny racersykkel. Selv sier han at han aldri har vært interessert i utstyr. Bare trening.

Den bratte bakken mot pallen

Kristian Blummenfelt var et av disse barna som ingen ga alkohol før idretten tok dem. Han begynte tidlig å svømme og spille fotball, men fikk ikke de helt store resultatene. Moren forteller at han likevel fikk pokaler for å være den på laget som la inn mest innsats.

Da han nådde tenårene, kjøpte han sin første racersykkel. Samtidig begynte han å vinne løp, selv om dette ikke var hans idrett. I 2008, da han var 14 år, prøvde han triatlon for aller første gang. Samme år vant han sin første konkurranse i Os.

I 2009 ble det startet et juniorlandslag i triatlon. Fire år senere begynte han som proff idrettsutøver. Reisene ble finansiert av lokale sparebanker, sportsbutikker og stipend fra kommunen. Og av ham selv.

– Skolen gikk greit, men det var vanskelig å få med seg undervisning når jeg var så mye på reise.

– Du fikk vitnemål?

Et lite, lunt smil fyller den overfylte leiligheten.

– Nei. Men det trenger jeg kanskje ikke nå.

Gjennombruddet kom i april 2018. Casper Stornes vant VM-runden i Bermuda, Blummenfelt fikk sølv, og Gustav Iden fikk bronse. Alle tre er lagkamerater og bestekompiser fra Bergen.

Ett halvt år senere tok alle tre verdensrekord i halv Ironman på Bahrain.

Kristian Blummenfelt flyttet ikke hjemmefra før han var 25 år. Da hadde til gjengjeld årsinntekten kommet opp i 1,2 millioner kroner i året takket være stadig flere prispenger, som igjen genererte sponsoravtaler med sykkel – og utstyrsprodusenter.

Kristian Blummenfelt før svømming på hytteferie. Han begynte å trene mye i ung alder, sier moren.
Les også

Ventet med å avsløre nytt utstyr før OL: – Vi fryktet at det skulle bli ulovlig

Flekken på trøyen

Kritikken kom bare timer etter OL-gullet.

– Snakker vi om en helt med litt flekker på seg? spurte programleder Lilla Sølhusvik i Dagsnytt 18.

Flekkene skyldtes det private laget Bahrain Endurance 13, som Blummenfelt har vært en del av siden i fjor.

Sportskommentator Esten O. Sæther satt i studio etter å ha skrevet i Dagbladet at saken var «Vondere enn Northug».

«De kongelige undertrykkerne i Bahrain driver som andre arabiske regimer med sportsvasking. Nattens norske OL-gull vil bli utnyttet til å dekke over et undertrykkende regime», skrev Sæther.

– Hva tenker du om kritikken?

– Jeg har ikke tenkt så mye på det. Målet med laget er å inspirere unge til å drive med idrett i en del av verden der inaktivitet er et problem, sier Blummenfelt.

I år er det ti år siden den arabiske våren da vanlige mennesker tok til gatene for å kjempe for demokrati i Bahrain. Flere hundre demonstranter ble arrestert og mange ble drept. Grand Prix ble avlyst, og kronprins Salman satte ned en komité for å finne ut hvilke idrettsutøvere som var med på demonstrasjonene.

150 utøvere, trenere og dommere ble arrestert eller suspendert i Bahrain. 27 av dem var olympiske utøvere. Flere av dem skal ha blitt torturert.

– Disse har altså samme jobben som deg. Hva tenker du om det?

– Jeg synes ikke man skal blande idrett og politikk.

– Hvordan kan du si det når Bahrain setter utøvere i fengsel?

– Jeg vet ikke hva som er årsaken til at de ble arrestert, svarer Blummenfelt rolig.

Kristian Blummenfelt idet han vinner OL-gull mandag i forrige uke. Sendingen gikk midt på natten ettersom det var morgen i Tokyo.

Lykken kommer senere

Kristian Blummenfelts venner er dem han trener sammen med. Når man hele tiden er på reise, er det vanskelig å bygge andre relasjoner, forteller han.

– Kunne du tenke deg et normalt liv?

– På en måte er det greit med en åtte til fire-jobb, men jeg liker presset på å prestere. Jeg er nok avhengig av adrenalinet, det å jobbe mot vanskelige mål.

Vi er tilbake i kjøpesenterkafeen, der en enslig due strever med å komme seg ut av lokalet. Den bakser med fjærene og vagger formålsløst rundt i matlukten.

Mistilpasset som en avskiltet utøver.

– Jeg føler ikke at jeg ofrer så mye. Jeg lever av å svømme, sykle og løpe. Jeg reiser verden rundt. Er med på de feteste konkurransene. Er med en bra gjeng. Jeg vil si at jeg er privilegert. Hva kalte du mosjonistene tidligere i dag?

– Aker brygge-gjengen?

– Ja. De som jobber åtte til ti timer og deretter må skvise inn en økt etter jobb. Jeg kan bare gjøre treningen.

I månedene før OL var laget tre til fire uker på hvert sted. De reiste til Spania, Frankrike, Portugal, Italia og Japan. Hver dag med de samme menneskene. Det eneste de rullerer på, er hvem som lager middag. Blummenfelt baker alltid pizza.

– Hva snakker dere om?

– Trening, sladder.

– Datingappen Tinder?

Nå kommer den igjen. Klukklatteren. Eller rettere sagt et gurglende fnis som blir skjøvet opp fra de gjennomtestede lungene.

– Han ene på laget prøvde å være på Tinder i OL-landsbyen, men var skuffet fordi det bare var fans som ville stalke utøverne.

Kristian Blummenfelt konkluderte atter en gang med at datingapper ikke er noe for ham.

– Jeg håper jeg møter noen etter hvert. Det er begrenset hvor mye folk man møter på leir, men forhåpentlig treffer jeg noen på veien.

– Vil det bli lettere å gå ut på byen når du har vunnet OL-gull?

– Nei, det tror jeg ikke.

OL-vinneren ser på journalisten med spørsmål i blikket.

– Selv kan jeg føle meg ukomfortabel på reunion med ungdomsskoleklassen. Jeg tror det ville vært lettere om jeg hadde tatt et OL-gull.

Blummenfelt nikker empatisk.

– Ja, der skal man jo se hvem som har vært mest suksessfylt. Men jeg føler ikke at det du gjør som idrettsutøver, definerer om du har hatt suksess i livet. Det handler jo om du er lykkelig eller ikke, og om du er fornøyd selv.

– Er du lykkelig?

– Helt greit. Jeg holder på med det jeg har lyst til.

– Hvor lenge holdt lykkefølelsen etter OL-gullet?

– Den holdt bare en dag.

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!

Les mer om

  1. Portrettet
  2. Ironman
  3. Loddefjord
  4. OL
  5. Kristian Blummenfelt
  6. Svømming
  7. Trening