A-magasinet

«Er vi naive? Jeg aner ikke. Hodet føles tromlet. Jeg er ikke vant til å høre på en massedrapsmann.»

Det handler ikke om tilregnelighet. Det handler om de 77 drepte. Sannheten er at vi rives i filler igjen og igjen.

  • Kjetil Østli

Kapittel 1 av 11: Sannhet

Torsdag. Hva skjer med meg? En mann forteller rolig om hvordan han dreper 77, og jeg tenker «hørt det før». Han forteller saklig om hvordan han ville henrette Gro Harlem Brundtland, men jeg ser ingen nyhet mer. Den nakne sannhet er at man blir nummen, annerledes. Selv synet av ham i retten vekker knapt følelser lenger. Man tar seg et wienerbrød, sjekker mailen.

Han gjør vårt blodige traume hverdagslig. Så skjer det noe. Det kan være den instrumentelle måten han snakker om de drepte på, med pårørende rundt, det kan være da han sa hvor unge AUF-ere kunne være for å drepes (og hans minne om «en liten pjuskete gutt på sørspissen av øya»). Da kryper noe inn. Jeg kjenner det, for jeg blir kald, fysisk kald.

En jente som ble skutt i armen på Utøya fortalte i høst at det ekleste var ikke smerten eller frykten. Det ekleste var følelsen av å være skitten, følelsen av at kulen fra en psykopat satte henne i berøring med ham. Det føltes, sa hun, som om han krøp i blodårene hennes og forpestet henne med ondskap.

Det skjer her nå. Vi forpestes.

Les hele saken med abonnement

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!