A-magasinet

Katastrofen og kjærligheten

Et barns død kan ekteskapet kanskje overleve. Men at moren dreper? Nils Malmros har laget kjærlighetsfilm om den største, selvopplevde tragedien.

  • Per Magnus Riseng

Nils Malmros har laget kjærlighetsfilm om sin selvopplevde tragedie. Foto: Stein J Bjørge

Personlig. Nils Malmros har basert nesten alle sine filmer på egne opplevelser. Foto: Stein J Bjørge

Nils Malmros lukket husdøren bak seg, gikk mot oppkjørselen og bilen. Da oppdaget han den: Øksen. Der sto den, banket fast i huggestabben på plenen, godt synlig fra kjøkkenvinduet. Altfor godt synlig.For et øyeblikk siden hadde han sagt farvel til Marianne og lille Anne, og kona hadde snakket om datterens fremtidige skolevei. Det fylte Nils med en viss ro. Hun planla fremover, og det var da et godt tegn, var det ikke? Men så var det alt det andre. Marianne hadde ikke tatt litium-pillene sine siden før hun ble gravid, og det hadde gått fint, hun hadde strålt av lykke etter at Anne ble født for ni måneder siden. Så hadde den kommet snikende igjen, depresjonen. Hun hadde vært på jobb i klasserommet de siste ti dagene, men om nettene hadde hun vært fortvilet og søvnløs. Hun var blitt stadig verre, til hun forsøkte å begå selvmord med et skjerf. De dro for å få henne innlagt på Risskov, men da de kom til den psykiatriske avdelingen, hadde det vært så urolig der. Derfor var avtalen at Marianne skulle bli hjemme i helgen. I dag, mens ektemannen var borte, skulle moren holde henne i aktivitet med sying av gardiner og tur til svømmehallen. I ettertid skulle Nils stille seg flere spørsmål. Burde han ha avlyst foredraget på Ejby ungdomsskole? Burde han sagt klarere fra til svigermoren hvorfor han egentlig ba henne komme? Burde han tatt mer på alvor sin egen reaksjon på øksen?

Men det er så mange tanker man tenker, og først senere blir det klart hvilke man burde lyttet nøyere til. Så da Nils Malmros fikk øye på huggestabben utenfor huset sitt i Århus denne dagen i februar 1984, fortsatte han videre til den blå Citroën stasjonsvognen, la inn sakene sine, før han snudde, grep øksen og kastet den inn i den åpne garasjen. Det var viktig ikke å gi henne noen ideer. Deretter satte han seg i bilen og ble borte i flere timer.

ALLTID GLAD.

30 år senere, på en vårlig dansk februardag, står rader av vedkubber stablet langs plenen til Nils Malmros og Marianne Tromholt. En øks ligger slengt i den åpne garasjen. En svart Citroën er parkert i oppkjørselen. Huset er det samme som i 1984 — en diger trekant av mur og mørkt tre, med gresstuster hengende over inngangspartiet der Nils åpner døren og ønsker velkommen. Han kunne vært en hvilken som helst bestefar: Grått og tynt hår, briller og et varmt smil. Bak ham følger Marianne, blid, blond, med en ungdommelig ånd som minner lite om en nypensjonert lærer. Hun hilser vennlig før hun fortsetter inn i stuen, mens ektemannen går på kjøkkenet for å lage te, kaffe og honningbrød til gjestene. Senere, da hun er gått, sier han:

— Hun er jo så fantastisk søt. Hun er aldri noensinne sur. Hun er alltid glad.

Øksen og stubben. Det ligger fortsatt en øks i garasjen, 30 år etter at Nils kastet en inn dit. Foto: Stein J Bjørge

De møttes på en bar. Han en velkjent regissør, hun en pen lærerinne som lot som om hun ikke visste hvem han var. En stund senere oppdaget han arret hun hadde på håndleddet, han fikk høre om innleggelsen, pillene hun tok, om familiens historie med depresjon og onkelen som hadde tatt sitt eget liv. I 1982 giftet de seg.Stuen har ikke forandret seg nevneverdig siden den gang. Mariannes flygel står der fortsatt, det samme gjør stuebordet og arbeidspulten, laget av en ung Nils mens han fortsatt ville bli møbelsnekker. På en hylle vitner fire Bodil-statuetter — danskenes versjon av Amanda og Oscar - om hva han ble i stedet: En av Danmarks mest prisvinnende og elskede regissører. Som ungdom gikk han en stund med planer om å bli filmskaper, da faren, en nevrokirurg som ikke delte drømmen, en dag kom bort til ham. Han la en skinnboks med et Bolex 16 millimeter-kamera foran sønnen, og sa «Værsågod. Bruksanvisningen ligger i lommen.»

— Han trodde jo jeg skulle filme litt og oppdage hvor vanskelig det var, sier Nils.

— Men sånn ble det ikke.

Han er ingen von Trier, ingen provoserende grensesprenger. Foruten én har han basert alle sine 11 filmer på egne opplevelser fra barndom og ungdomstid. Alle handler de om ulykkelig kjærlighet, sier han, fordi det er den beste måten å fortelle om kjærlighet på.

Men det var én historie han ennå ikke hadde fortalt: Hendelsen han konsekvent kaller for katastrofen . Han ville ikke bruke den, kunne ikke gjenfortelle den, historien var jo også Mariannes. Dermed ble den liggende, år etter år. Så, en dag for ikke mange år siden, sa hun til ham: Det er greit. Jeg kommer ikke til å se den, men du skal få lage filmen.

— Jeg tror jeg hadde ventet på at hun skulle si det. Men jeg har ikke fisket etter det, jeg har ikke presset henne, sier han.

— Men det er ikke for hennes skyld jeg lager filmen. Det er jeg som har behov for den.

Sorg og glede hadde première på danske kinoer i fjor. Det skulle bli den første filmen Nils Malmros laget om lykkelig kjærlighet.

Det handler om at kjærligheten overvinner alt. Men ikke om at den erstatter alt. Sorgen, den har vi. Nils Malmros, filmregissør og ektemann

KATASTROFEN.

Han skjønte at noe var galt da han parkerte bilen i oppkjørselen og så at kjøkkenlyset ikke var på. Han hadde vært borte i tre eller fire timer, uten at noen visste hvor de kunne få tak i ham. Marianne skulle­ ha laget mat nå, det visste han, men på kjøkkenet var det mørkt. Så hadde altså katastrofen inntruffet, tenkte han. Spørsmålet var hvem av dem. Anne? Marianne? Begge?Han åpnet inngangsdøren. Huset var tyst. Fra stuen hørte han noen si:

— Nå kommer han.

Da han gikk inn, så han ingen spor etter katastrofe, men heller ingen kone eller datter. I sofaen satt svigerforeldrene. Mariannes mor reiste seg og gikk mot ham, først rolig, før hun brast sammen.— Hun har drept Anne!

Huset så ikke ut som noe åsted. Hvis Anne var død, hvor var hun? Hvor var Marianne? Kjørt vekk av politiet, sa svigermoren. Lille Anne var fraktet i ambulanse. Madrassen og sengetøyet var borte, alt blod fjernet fra telefonen som Marianne fortvilet hadde ringt foreldrene med. Skulle de ikke sy gardiner? spurte Nils. Men vi fant ikke stoffet, sa svigermoren. Hva med svømmehallen? Hun hadde ikke lyst til å gå. Dermed hadde svigermoren reist hjem og overlatt Anne og Marianne til seg selv. Det gikk opp for Malmros at svigermoren og han ikke hadde snakket samme språk. Han hadde bedt henne over som sikkerhet - hun hadde kommet som vanlig selskap.

I Sorg og glede reiser Nils samme kveld til politiet. I virkeligheten kjørte han til foreld­rene sine, braste forbi hvert rødt lys han møtte, følte han var i sin fulle rett. Det var faren som åpnet døren, mannen han aldri før hadde sett gråte. Sønnen fortalte om kona og om datteren som ikke var mer. Begge mennene brøt sammen i tårer.

SYK.

Dagene gikk.

Nils snakket med politiet, han så Anne ligge der i den altfor lille kisten. Marianne, som var innlagt på psykiatrisk avdeling, fikk han ikke snakke med. I stedet satt han hjemme, sørget, snakket med venner og familie.

Ti dager gikk.

Prisbelønnet. Den snart 70 år gamle regissøren har mottatt flere utmerkelser gjennom karrièren. Blant dem finnes fire Bodil-statuer, danskenes svar på Amanda og Oscar. Foto: Stein J Bjørge

Så en dag skjedde noe han aldri vil glemme, noe så uventet at han mange år senere skulle lure på om det i det hele tatt var realistisk å ha med i en film: To ukjente menn ringte på døren. De virket påtrengende, som om det var noe de måtte få sagt. Var de Jehovas vitner? undret han. Mennene presenterte seg, forklarte at de var foreldre til to av barna i tredjeklassen Marianne var lærer for. De ba om å få komme inn. Sittende ved stuebordet forklarte de at klassens foreldre hadde samlet seg kvelden før for å finne ut hva de skulle gjøre, hvordan de skulle forklare til barna at læreren deres var syk, og hva som hadde skjedd. Barna hadde alltid vært så fornøyd med Marianne, sa de. Og før hendelsen hadde foreldrene alltid følt at barna ble tatt godt vare på av henne. Så tok den ene mannen ut et ark fra en konvolutt, han rakte det til Malmros. Det var et brev, adressert til skoleledelsen, der de ba innstendig om at Marianne, når hun en dag ble frisk, fikk komme tilbake som klasseforstander for barna deres. Alle foreldrene i klassen hadde signert brevet.I filmen spør rollefiguren til Nils forfjamset:

— Og dere er klar over at hun har drept barnet vårt?

— Ja, sier den ene mannen.

— Og likevel ønsker dere å overlate ansvaret for barna deres til henne?

— Ja, svarer den andre, før han legger til, forklarende:

— Hun var syk.

RETTSSAKEN.

Både foreldrene og ledelsen ved skolen ønsket Marianne tilbake til skolen når hun en dag ble frisk, men det var ikke opp til dem. En rettssak skulle gjennomføres, rettsmedisinske vurderinger gjøres, og en dommer skulle sette to streker under veien videre. Da Nils besøkte Marianne to uker etter katastrofen, var hun neddopet på medisiner, og åpenbart milevis unna å kunne lede et klasserom. En vakt passet på henne døgnet rundt. Nils satte seg ned ved siden av henne, full av spørsmål han visste han ikke kunne stille.

— Det var ergerlig at Anne døde, sa hun.

Vakten, som hadde overhørt det, begynte å hulke og beklaget seg.— Det er bare bra. Du kan gråte for oss alle sammen, sa Nils.

Han forlot ikke Marianne. Sinnet, sorgen og fortvilelsen, alt som svirret rundt i hodet, fortrengte han, overbevist om at konas fortvilede handling like gjerne kunne rammet henne selv. Nå handlet alt om å redde stumpene av den lille familien. Hver eneste dag besøkte han Marianne. Hun ble bedre, og fikk bevege seg stadig lenger utenfor sykehuset. I august, et halvt år etter katastrofen, kom dommen: Marianne hadde vært i psykose da hun tok livet av Anne. Hun ble idømt behandling der sykehuset kunne bedømme når hun var frisk nok til å slippe ut igjen. Hun ble bedre, fikk tilbakefall, ble bedre igjen. Etter halvannet år var hun ute igjen, og kunne fortsette som lærer for klassen hun hadde forlatt.

Ingen skyld. Det er ingenting å tilgi, sier Nils om konas handling. Hun var jo syk. Etter flere år spurte han omsider hva som skjedde den dagen. Svaret er med i filmen. Foto: STEIN J BJORGEAftenposten, Stein J Bjørge

KJÆRLIGHETSERKLÆRING.Det ligger ennå spørsmål der, sier Nils, selvfølgelig gjør det det. Men han kommer ikke til å spørre henne. Hun skal få ha minnene for seg selv.

— Hun har en forferdelig god hukommelse. Jeg lever av å ha god hukommelse. Hennes er bedre. Og det er jo også forbannelsen hennes.

Filmen er først og fremst en kjærlighetserklæring, sier han.

— Det handler om at kjærligheten overvinner alt. Men ikke om at den erstatter alt. Sorgen, den har vi.

Marianne jobbet som lærer til hun pensjonerte seg i fjor. Det var først da det var mulig å vise Sorg og glede . Elevene hadde fått vite hva som var skjedd, og de hadde glemt det igjen. Hun var en lærer nå, ikke en mor som hadde drept barnet sitt. Var historien blitt fortalt mens hun fortsatt jobbet, ville det antagelig ha end­ret seg.

Marianne har bevisst ikke vært en del av promoteringen, og hun har ikke gjort intervjuer. Men hun har sett filmen, sier Nils, på tross av at hun sa hun aldri ville. Først en gang sammen med Nils, bare de to alene i en kinosal. Hun likte den, kalte den en seier for dem begge. Senere kjøpte hun billett på en kino i Århus, og satt der i salen mens hennes egen tragedie utspilte seg for et fremmed publikum.

De fire søsknene til Nils fikk barn, og så barnebarn. For ham og Marianne ble det aldri aktuelt med en sønn eller en ny datter. Hun var allerede 34 år da det skjedde.

Har han savnet å ha barn?

— Ja, sier han.

Pause.

— Eller nei. Nei. Jeg har fått lov til å leve mitt liv uten forpliktelser. Men selvfølgelig klarer jeg ikke la være å tenke på hva jeg går glipp av.

— Følelsen av ikke lenger å være den viktigste i livet. Den savner jeg.

Sykkeltur. Marianne på Færøyene under innspillingen av en av ektemannens filmer. Foto: Stein J Bjørge

INGEN SKYLD.Han spurte henne én gang. Mot slutten av intervjuet reiser Nils seg fra sofaen og går over gulvet, til datamaskinen på skrivebordet. Han klikker litt rundt, og på skjermen starter en scene fra Sorg og glede :

Noen måneder har gått siden katastrofen, og hun er på bedringens vei. Nils og Marianne, som i filmen heter Johannes og Signe, har nettopp spilt tennis. De sitter på en benk da det plutselig ramler ut av Johannes.

— Kan du ikke fortelle meg hva som skjedde?

— Nei, sier hun raskt.

Begynnelsen. Nils har fortsatt kameraet han som ungdom fikk av faren. Foto: Stein J Bjørge

Noen sekunder passerer.— Da mor hadde kjørt, gikk jeg rundt med Maria på armen. Jeg fant ikke hvile. Jeg husker jeg var oppe, og så plutselig var jeg på kjøkkenet. Og det var ikke fordi jeg ville skade Maria, sier hun mens stemmen brister.

— Jeg kom til å røre henne på halsen med en kjøkkenkniv. Og så begynte hun å blø. Og så husker jeg at jeg tenkte at nå blir Johannes sint. Og så var jeg nødt til å fortsette å gjøre det ...

Hun knekker sammen.

— Hvordan kunne jeg gjøre det? Hun var det beste jeg hadde i hele livet. Jeg savner henne. Jeg savner henne så forferdelig!

Valgte selv. Mariannes eneste ønske til ektemannen var at hun selv skulle spilles av skuespiller Helle Fagralid. Foto: Stein J Bjørge

I stuen i Århus sitter Nils nå på kontorstolen med armene i kors, uten å avsløre for mye av det han tenker. I virkeligheten gikk det flere år før han våget å spørre Marianne, men svaret var det samme. Han snur seg mot gjestene.— Ja.

Han sier ikke noe mer.

Nils har aldri følt noe behov for å tilgi.

— Det er ikke noe å tilgi, sier han.

— Marianne har jo ingen skyld i det som skjedde. Hun var syk. Han nevner noe som skjedde før katastrofen , en kveld han var alene med Anne og hadde lagt henne ved siden av sengen. Plutselig bråvåkner han av et forferdelig drønn fra taket. Senere skulle han skjønne at det var snø som løsnet, men der og da, panisk og nærmest i søvne, rasker han med seg kurven med Anne, før han raser nedover trappen, snubler og glipper datteren så hun tumler nedover trinnene. I bunnen av trappen løfter han skrekkslagen datteren, som er uskadet. Og poenget er dette, sier han: Hvis Anne hadde dødd i fallet, hvilken skyld ville han da hatt? Det han gjorde i søvne, er ikke noe annerledes enn det Marianne gjorde i psykose.

— Om det er min innsats eller ikke, vet jeg ikke, men min kone har aldri noensinne følt skyld, sier han.

— Da tror jeg ikke det ville gått.

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Ekteparet skriver om 40 år med utroskap, svik, løgner og forsoning: – I perioder straffet vi hverandre ved å ha sex med andre

  2. A-MAGASINET

    Bør svigermor blande seg inn i ekteskapet til datteren?

  3. A-MAGASINET

    Marianne Andresen: – Å finne seg i ting har vært en stor del av mitt liv.

  4. A-MAGASINET

    Filmskaper Iram Haq vil bryte tabuer om sosial kontroll. Derfor går hun drastisk til verks.

  5. A-MAGASINET

    Hanne Tuvnes har lært én ting etter alle årene med voksne barn som sliter psykisk: Gi aldri opp.

  6. A-MAGASINET

    Alle har familietrekk de håper barna ikke arver. Men her er det én ting det er viktig å ha klart for seg.