A-magasinet

- Hjelpsomhet er en ting i tiden

Men en god porsjon av hjelpen vi gir skyldes selvopptatthet, ifølge Øyvind Kvalnes.

  • Bjørn Egil Halvorsen
    Bjørn Egil Halvorsen
    Journalist
Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen.

- Som filosof har du dykket ned i hjelpebegrepet. Hvorfor?

- Det begynte en sommerdag ved en badeplass ved Akerselva. Strømmen var ekstra stri den dagen. Midt ute i elven sto det en ung mann. Han sto der veldig lenge, og til slutt var det noen som ropte: «Trenger du hjelp?» Og det gjorde han. Han hadde prøvd å gå mot land flere ganger, og hadde brukt opp alle kreftene sine. Nå måtte noen lage en lang rekke og trekke ham i land.

Etter denne episoden begynte jeg å grunne på hvorfor det satt så langt inne for ham selv å be om hjelp. Siden har jeg tatt med denne episoden til ulike arbeidssteder og spurt: Er det høy ­eller lav terskel for å be om hjelp hos dere?

— Og hvilke svar fikk du?

— Det varierte. På et sykehus sa de for eksempel at det var stor forskjell på nyansatte leger og syke­pleiere. Sykepleierne nølte ikke med å spørre om hjelp hvis det var noe de ikke kunne. Nyansatte leger lot som de hadde gjort ting før, de ville ikke tape ansikt. Slikt kan jo skape mange kritiske ­situasjoner. Og det er en kortslutning.

- På hvilken måte?

— Undersøkelser tyder på at de som ber om hjelp når komplekse oppgaver skal løses, oppleves­ som mer kompetente - ikke motsatt. Hvis du ber om hjelp til svært enkle ting, kan det riktignok ses på som manglende kompetanse. Men jobber du med et krevende felt, anses det som positivt å bruke ressursene rundt deg, dele kunnskap og høre på andre.

- Personen som sto fast i elven uten å be om hjelp var en mann. Tilfeldig?

— Jeg har gravd en del i forskningen, og den er ganske entydig: Menn vil helst klare seg selv. Jeg har snakket med kvinner som har fortalt om bilferier, der familien har kjørt inn i områder de ikke har vært før, åpenbart på villspor. Men ikke ­søren om mannen vil stoppe å spørre om veien. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke. Det har kanskje med selvforståelse å gjøre. Menn vil helst fikse ting på egen hånd.

- Er det typisk menneskelig å være hjelpsom?

— Ja, jeg tror det. Hjelpsomhet er en iboende egenskap som kan oppmuntres eller fortrenges, og gis ulike spillerom i ulike sosiale sammenhenger.

- Hvem hjelper mest?

— All forskning på området tyder på at empatiske folk hjelper mer enn andre. Empati skaper hjelp, men man er uenige om hva som er grunnen. En forklaring er at man genuint bryr seg om andre - man er altruister. Den litt mer kyniske forklaringen, er at det gjør så vondt for de empatiske å se at andre har det vondt. Den mest effektive måten å få det godt selv er å hjelpe de andre, og i det ligger en slags skjult egoisme. Det er nok noe sant i begge forklaringer.

- I hvilken kategori havner for eksempel ­bistand og innsamlingsaksjoner til fattige land?

— En kollega av meg har forsket mye på norsk u-hjelp. Det viser seg at vi er forbløffende lite opptatt av hvordan det går med landet på sikt. Får de det bedre? Det kan tyde på at vi er nokså selvopptatte i hjelpen vår. Det viktigste for oss er å si til andre og verden at vi gir hundrevis av millioner til et land. Men det må da også være viktig å finne ut om hjelpen har en doku­mentert effekt?

- Vi er veldig velstående her i landet. Hvordan påvirker det hjelpemoralen?

— En psykolog ved navn Paul Piffhar gjort noen interessante eksperimenter. Blant annet tok han oppstilling ved et fotgjengerfelt for å studere hvem som stoppet for fotgjengere og ikke. Resultatet var påfallende. Jo dyrere bil, jo mindre sjanse for at de stoppet. Han gjorde også undersøkelser der han inviterte en gruppe­ mennesker til en aktivitet. Mot slutten av dagen fikk deltagerne 50 dollar, og de kunne­ velge mellom å ta dem selv eller gi til et godt formål. De med lite penger ga oftere pengene­ videre enn de rike. Så velstand har nok en negativ effekt på empati, og dermed hjelpsomhet.

- Selv gir du ikke til tiggere?

— Nei, i motsetning til sønnen og sviger­faren min, som er tiggernes beste venner. Jeg er ikke for et tiggerforbud, men ønsker ikke å bidra til at det blir et yrke. Å gi til tiggere er en kortsiktig­ løsning på et problem.

Filosof Øyvind Kvalnes.

Så kan du gå hjem med handleposer og nyte et godt måltid med en god flaske vin.

— En av tidenes mest viste artikkel på aftenposten.no, var en sak om fremmede folks ­reaksjoner i møte med en frysende gutt på en trikkeholdeplass. Saken ble også delt svært mye i sosiale medier. Hva var det ved denne saken?

— Det var en typisk «hjertesak». I tillegg kan man lett leve seg inn i situasjonen, og tenke: «Hva ville jeg gjort»? Det skulle vært interessant å se hva som skjedde om han var blitt ­filmet midt på Karl Johan, der mange ferdes. Ville folk da hjelpe til? Med stor sannsynlighet­ ville tilskuereffekten slått inn. Jo flere som er til stede, jo mindre sjanse for at noen hjelper til. Dersom det er 100 personer til stede, har vi en tendens til å tenke at vi har en hundredels ansvar - det er jo nesten ingenting.

- Du sier vi kan bli bedre til å finne rett ­balanse i hjelpen. Hva mener du?

— Man kan gjøre folk en bjørnetjeneste hvis man hjelper for mye. Vi har for eksempel en somalisk nabofamilie, og da de flyttet hit hjalp vi dem en del. Med kontakt med skolen, med ulike hverdagslige ting. En sommerdag skulle jeg klippe plenen. Da jeg hentet gressklipperen, kom den ene jenta i den somaliske ­familien bort og sa: «Å, skal du klippe gresset vårt?». Det var en tankevekker. Kanskje vi hadde­ gått for langt i hjelpen og gjort dem til passive mottagere? Jeg har snakket en del med profesjonelle hjelpere, blant annet i NAV, og en av de største fellene de kan gå, i er nettopp dette. Noe av det samme kan en oppleve med egne barn. Hvis mor og far alltid ordner opp, kjører hit og dit, kan det danne seg et lite heldig mønster.

- En psykolog hevdet forleden at vi lever i «narsissismens tidsalder». Enig?

— Nei, tvert om opplever jeg at folk blir mer og mer relasjonelle. Vi deler kunnskap og erfaringer. Vi hjelper hverandre via sosiale medier. Vi danner sosiale nettverk der folk utforsker muligheter sammen. Trenden går mot mer og mer kunnskapsdeling. Jeg merker det på studentene mine. Før var mange «kunnskapsskjulere», det viktigste var å hegne om sitt, nå til topps og bli best. Nå er det mye sterkere element av deling av kunnskap, av forelesningsnotater - alt mulig.

- Så raushet er riktigere tidsbegrep enn ­narsissisme?

— Ja, men raushetsbegrepet er det andre som har tatt. Narsissmens tid, raushetens tid, hjelpsomhetens tid - alt dette er uansett overforenklinger. Mange ting skjer samtidig. Men ja, jeg synes det er en klar tendens til at hjelpsomhet og kunnskapsdeling er en­ ting i tiden.

Siden du nå er i gang - unn deg noen flere artikler om hjelp, ekstraservice og godhet:

Les også

  1. En hyllest til byens utskjelte parkeringsvakter

  2. - Jeg ble overveldet, lykkelig og ikke minst takknemlig

  3. Reddet Janne (18) fra å drukne – her møtes de for første gang

  4. Vår reporter ligger på gata midt i Oslo sentrum. Tror du mange stopper opp?

  5. «Dere hadde visst ikke penger til alt. Så går dere hastig ut av butikken med bøyd hode.»