Lenge fortalte Tonje Brenna «den sensurerte» historien om da hun gjemte seg i vannkanten på Utøya.
Ikke nå lenger. Det har 33-åringen bestemt seg for.
Hun vil fortelle hele historien. Slik hun så den.
A-magasinet

Tonje Brenna maktet ikke å skrive i kondolanseprotokollen. Hun var overbevist om at hun ville bli skutt.

Da Tonje Brenna begynte å skrive 22. juli-historien sin, forsto hun én ting: Detaljene måtte med.

  • Robert Veiåker Johansen
    Journalist

En finger. Det var det eneste Tonje Brenna kunne bruke mot blodet som strømmet ut. Jenta hun hadde slept med til gjemmestedet ved vannkanten på Utøya, hadde et hull i skulderen. Innenfor: den type ødeleggelser ekspanderbar ammunisjon ofte lager. Brenna presset fingertuppen sin inn i såret.

Den stoppet blodet, så AUFs 23 år gamle generalsekretær lot den være der.

Hun lot den være der da hun hørte ungdommer skrike idet de falt fra skråningen over henne og landet på de skarpe steinene like ved.

Hun lot den være der mens hun stirret på en skadet gutt noen meter unna, «noe fra innsiden av hodet er på vei ut gjennom hullet der øyet en gang har vært».

Hun lot den være der mens hun vurderte å legge på svøm, men kom til at landet var okkupert, og at hun uansett sikkert ville bli drept om hun maktet å komme seg i land.

Hun holdt den der helt til hjelpen kom i båt og den unge jenta skulle reddes om bord. Da fjernet hun fingeren forsiktig fra kulehullet.

Men det var mye mer helvete på jord igjen.

Les hele saken med abonnement

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!