Øst-europeisk vin er på alles lepper. Med god grunn?
Jeg skal gjøre en vri på det. En klassisk vinartikkel ville åpnet med idyllisk beskrivelse av landskapet i morgentimene. Videre hadde man gått i dybden på jordsmonn, klima og vinkel på druebærende åsrygger. Man ramser opp druetyper og vekker reiselysten med lekre bilder av sol gjennom skydekke. Men har du egentlig lært noe?
Denne spalten handler om vin fra Georgia. Vi skal inn i noe som er rart for noen av dere, spennende for andre. Så vi tar det helt ned. For nå skjer det noe viktig, og jeg vil du skal forstå hvorfor.
I september fikk flere georgiske viner fast hylleplass på Vinmonopolet. I ukene før fikk jeg ikke mindre enn fire, uavhengige henvendelser fra lesere om jeg kunne skrive om «vin fra Øst-Europa». Det har ikke skjedd før, for å si det sånn. Jeg vet ikke hvorfra det kommer, men det bygger seg opp en hype rundt vin fra et klassisk område vi ikke har snakket om på veldig lenge.
«Fotsvette og aprikos»
Det er min favorittfølelse i møte med hype. Men jeg smakte, og jeg kjente oppriktig begeistring. Vinene er matvennlige, anvendelige og ikke minst – de utløser et velbehag. Jeg har lyst til å drikke dem. Slik har det ikke alltid vært. Jeg gikk gjennom arkivet og fant smaksnotater på flere av vinene fra 2014. «Lukter fotsvette og aprikos», noterte jeg da.
- Se Ingvild Tennfjords vinanbefalinger lenger nede i saken.
Les hele saken med abonnement