A-magasinet

Kongen leser A-magasinet

Her er intervjuet kong Harald henviste til i sin nyttårstale. Intervjuet med forfatteren Tomas Espedal sto på trykk i A-magasinet 30. juli i sommer.

  • Kjetil S. Østli

– JEG SATT PÅ LORRY i går og drakk vin, og det var noe med suset der, susingen bare en storby kan ha, altså, og da kom det noen spørsmål, som jeg har skrevet ned, som jeg lurer på om du vil høre.

Tomas Espedal, forfatteren mange har begynt å snakke høyt om, sitter, men er likevel i konstant bevegelse, setter på seg briller og begynner å bla i en bunke håndskrevne ark på bordet fremfor seg.

– Jeg vil gjerne høre dem!

– Godt! Altså, det største spørsmålet handler om hvordan vi kan bli større mennesker. Og hvordan vi kan unngå å krympe. Det er trist og skummelt å se hvor lett mennesker krymper. De velger livsvei, kjæreste eller yrke som gjør dem mindre, og de blir ikke den de kunne ha blitt. Derfor: Bli større!

– Hvordan gjør man det?

– Ja! Det er jo det store spørsmålet. Velg det som utfordrer og gir vanskeligheter! Alltid! I valget mellom lette og vanskelige løsninger, må jeg velge de vanskeligste. Alltid! Derfor havner jeg andre steder enn der jeg trodde jeg skulle ende opp. Alt blir større. Jeg blir større.

– Hva mener du med større?

– I det øyeblikket livet blir mindre, lukker en seg, og man ser ikke verden som den er. Verden er stor. Og kompleks. Skal man åpne seg opp for det, må man velge det som krever noe. Da blir livet rikere. Dette sto tidlig klart for meg. Å bli forfatter er vanskelig. Med min bakgrunn i arbeiderklassen var det utenkelig, ja, å skrive var jo nesten forbundet med skam. Det vanskeligste jeg har gjort, altså, er å bryte med alt og bli den jeg er, sier han.

– Hva gjorde du opprør mot?

– Som ung følte jeg at mine foreldre og deres generasjon var blitt lurt, på en måte. De arbeidet hardt, og for pengene kjøpte de ting, møbler, en ny TV, de ble lurt av velferdsmaskineriet. Å, er det derfor dere jobber så mye? For å ha råd til et hus med ting? Det fremsto som en meningsløs måte å leve et liv på, sier Espedal.

Slik tenker han fortsatt. I forrige bok, Gå, skriver han at store hus gjør ham fysisk dårlig.

– Jeg ville ikke gå i den fellen og har brukt all min tid på opprør mot det. Og en del år ble dette viktig for meg, reisene, damene, friheten, ikke å ha fast økonomi, familie, venner, bosted, bare drive rundt og skrive.

– Hva hadde du som gjorde at du kunne bryte opp?

– Det var opprør i meg. Jeg var nok en ufordragelig gutt. Jeg stakk av fra gymnaset, meldte meg tidlig ut av statskirken, ville skrive bøker, flyttet til utlandet. Jeg ville bli fri! Løsrevet fra forventningene. Men, det ligger en fare her. Du kan risikere å bli slik. En kverulant som lukker seg i alle sine «nei, jeg vil ikke!» Men jeg var heldig, for på et punkt slo livet inn og veltet bort opprøret mitt og tvang meg til å være åpen.

Espedal har inntil Gå-boken vært en hemmelighet for de få. Disse har bejublet setningene hans. På sitt beste; små kunstverk som nærmer seg poesi. Men hans status handler også om hva han skriver om. Espedal skriver selvbiografiske romaner. Han «har sluttet å dikte», sier han, fordi han ikke tror på fiksjon mer.

Han har skrevet sitt liv og sine kamper før det ble trendy i litteraturen. I Gå beskriver han hvordan lengselen etter frihet, etter å leve vilt og poetisk, får ham til å gå. Lange vandringer i Norge og Europa, og han forteller hva som oppstår her. Siste bok er annerledes. Den treffer på en annen måte. Utgangspunktet er at moren og kjæresten (og moren til hans barn) dør. Livet kastes om. Der starter Imot kunsten. Med sorg. Hva sorg og savn gjør med et menneske.

– Du skriver om frihet i flere bøker. I Gå snakker du om mot til å gå videre, vekk fra alt som binder deg, men i siste bok, Imot kunsten, åpner du med en setning om at det krever mot å bli værende. Hva ligger bak denne vendingen?

– Det kom en viktig erkjennelse. Etter å ha reist mye, ble jeg plutselig hjemmeværende. Jeg ble tvunget til å ta ansvar for mitt barn og flytte inn i et hjem. Først var jeg livredd og i sjokk over å bo alene i et hus med barn. Det var mitt livs vanskeligste utfordring. Større enn å krysse et land! Jeg lå og gråt om kvelden. Jeg klarer det ikke, tenkte jeg. Så tenkte jeg på alle kvinnene som har klart det. Hvorfor skulle ikke jeg klare det? Så innså jeg at det krever et mot å bli hjemme.

– Du valgte bort det «frie» livet til fordel for familielivet?

– Nei, jeg valgte det ikke, jeg ble tvunget. Det er poenget! Derfor oppstår noe fantastisk jeg ikke ville erfart hvis jeg fikk velge selv. Mye av det beste vi menn opplever, er vi blitt tvunget til. Det å være hjemmeværende, å være både mor og far, truet hele den maskuline identiteten. Tenk alt man må legge av seg for å klare det, sier han.

En ny Tomas Espedal vokste frem. En som ikke forsvant, men som ble. Han oppdaget merkelige lidenskaper. Han elsket å vaske huset, vaske tøy, lage mat, ha faste måltider, at alt skulle fungere som et hjem. Det ble en besettende kraft!

– Hvordan var det å skrive med barn rundt deg?

– Fantastisk! De fleste barn vet ikke hva foreldrene gjør. De vet kun at de går på jobb. Men mine to jenter visste utmerket godt hva jeg gjorde. Barn skjønner alt! Man tror de forstyrrer. Men de hjelper. De skjønner at skrivingen gjør at vi har økonomi, mat, penger, joggesko. De vernet meg.

– Du skriver at det er nødvendig for deg å ha barn. Men også at du kveles av tanken på barn.

– Ja, og det med ansvar og frihet har vært et stort spørsmål for meg. Den som er fri ønsker ikke å være fri. Kun den som er ufri drømmer om å være fri. Hvis du har oppnådd frihet, er du kommet et sted du ikke ønsker å være. Fordi du trenger et ansvar, en nødvendighet, noe som er godt! Og det får du gjennom kjæreste, familie og barn. Man får følt på kroppen at det er godt ikke å være fri. Og de som er der jeg har vært, som er løsrevet og fri, de går rundt og gjør ingenting. Det er det vanskelige med friheten. Hva skal man bruke den til? Gå i fjellet? Drikke øl med kamerater hver kveld? Friheten er kun attraktiv for den som er ufri.

– Hva med deg selv? Hvor står du nå?

– Hvis jeg får velge, velger jeg nesten alltid de dårligste mulighetene. Jeg drikker de forbannede ølene og velger konsekvent dårlig! Men da jeg måtte ta ansvar for barn, så jeg at det er kvalitet i det jeg MÅ gjøre. Og det var en oppdagelse, jeg som i hele livet har ønsket å være fri. Frihet har nå mistet sin tiltrekningskraft på meg. Ja, den er blitt et skrekkbilde!

– Hva mener du?

– Jeg sitter nå faens alene! De forsvinner jo hele bunten! Datteren min skal flytte, og den andre er flyttet. Min mor er borte, og min kjæreste har spasert. Og venner? Nei, de har jeg avviklet for mange år siden. Jeg kan gjøre hva jeg vil! Og det er jo det jeg frykter! Spørsmålet er: Hvordan klare seg helt alene? Etter å ha vært dedikert til familien? Jeg kan gjøre hva jeg vil!

– Hvorfor er det et problem?

– Fordi min største redsel nå er å være alene. Fordi jeg frykter at friheten får meg til å velge galt, ja, det finnes en reell mulighet til å gå til grunne og drikke og kaste bort alt. Det kjenner jeg på. På hvordan jeg skal håndtere ensomhet. Jeg trener opp evnen til å reise. Jeg må lure meg til det, for jeg vil ikke. Men jeg kan ikke bli sittende alene.

– Du får absolutt frihet i en periode av livet hvor du ikke ønsker den. Men du har jo skrivingen?

– Ja, og den er mitt privilegium. Litteraturen er et feste. Når noe blir vanskelig, eller umulig, så utløser det skrivingen min. Da er jeg inne i noe som er større enn meg selv, nemlig språket! Jeg mister venner, ekteskap går i oppløsning, noen dør, andre blir født, og hele tiden er det språket jeg henvender meg til.

– Hvordan var det å skrive om at to av dine nærmeste dør?

– Jeg gikk ærbødig inn i det. Kun idioter stormer inn der engler trår forsiktig.

– Forandrer sorg seg med tiden? Eller er det bare språket om det som forandres?

– Sorg er ikke en stor ting. Sorg tar preg av hva man mister og hvordan. Jeg har fulgt to mennesker inn i døden. Det jeg har fått være med på er sterkt. Døden i gamle dager fylte hele gården. I dag stues døden inn i et lite rom. Der skal du ligge og brøle. Vi har forsøkt å krympe og isolere døden. Det krever samfunnet. Men jeg er nå i en alder hvor man mister. Det er nå jeg kan se hva jeg er laget av. Det er når du mister, og livet viser seg for deg, du må vise hva du består av, sier Espedal.

Han skriver ikke for å bearbeide sorgen, sier han, sorgen er som et sår. Han river av skorpen og holder såret åpent. Kun ved å stikke i det vonde og vanskelige, blir språket best. Han skal gi leserne noe de ikke vil ha. Leseren skal få noe som er vanskelig, ubehagelig, men som man blir tvunget til å lese, fordi det er nødvendig. Og viktig.

– Hvorfor er det så vanskelig å lage god kunst?

– Jeg liker ikke kunst! Boken heter Imot kunsten fordi jeg opprinnelig skulle skrive om en som ikke tålte kunst. Det er borgerlighetens idioti å si at kunst er viktig. Det er klart, noe kunst er livsfarlig og kraftig. Men jeg har motvilje mot «kunst».

– Hvorfor er det så vanskelig å skrive god litteratur?

– Fordi jeg har lest så mye stor litteratur. Hvorfor skal jeg skrive mine ting når det er så ufattelig mye bra der ute? Men jeg kommer litt og litt nærmere. Det rettferdiggjør arbeidet mitt. Og så er det en fantastisk tid for norsk litteratur. Og man kan spørre seg: Har det selvbiografiske og selvutleverende nådd nullpunktet med Knausgård? Jeg tror ikke det. Jeg ser bare nye muligheter. Jeg kjenner jubel og skjelving av å tenke på hva de bøkene åpner opp for. Man kan nemlig gå mye lenger.

– Du har brukt mange år på en såkalt klassereise, vekk fra arbeiderklassen. Hvor på reisen er du nå?

– Klassereisen er over for mitt vedkommende. Jeg vil tilbake til arbeiderklassen. Vekk fra kunsten, mot arbeidet! Familien min består av håndverkere og fagforeningsfolk. Jeg ville tidlig at det jeg holdt på med skulle være like viktig som deres arbeid. Derfor er jeg stolt over å ha gjort et yrke ut av skrivingen. Jeg produserer ord og bøker, og har rigide arbeidstider. Det er et arbeid. Jeg vil tilbake til blokktilværelsen. Jeg vil bo uten å tenke på det å bo. Arbeide hardt. Og så hvile. Og går det ikke, må jeg reise.