A-magasinet

Narkomane på tre måneders rusbehandling i ødemarken

Åtte nyavrusede narkomane med abstinenser og skjelvende bein ble sendt ut i den norske villmarken med ett mål. Å bli rusfrie.

  • June Westerveld

Det blåser stiv kuling og bølgene er fem til syv meter høye. Seilene på den 47 fots Bavaria-seileren er tatt ned og båten går for motor. Camilla Kristiane og Bjørn Roar står vakt i cockpiten da en voldsom bølge skyller over dekk og kaster dem over ende. De henger i sikkerhetslinene sine og kaver for å få fotfeste. Det er midnatt og de befinner seg midt i Norskehavet, i retning Island. Det er fire døgn til Island, to til Svalbard, tre til Grønland og to til Norge. Det voldsomme kastet vekker de andre, og i kaoset på dekk får de nødmelding fra den andre båten i følget: «Stålvaieren som holder masten er i ferd med å ryke».

Langt unna hjelp, i hardt vær, opplever de dødsangst. De jobber med alle krefter for å få stabilisert mast og rigg med tau. Bruker satellitten for å søke eksperthjelp, og søker nødhavn.

«Kjenner dere på lysten til å leve?»

To døgn senere, trygge i Bodø havn, spør turleder Jan Schøyen de åtte deltagerne: «Kjenner dere på lysten til å leve?»

«Ja!», utbryter alle.

Her er de fem deltakerne. Les mer om hver enkelts historie nederst i saken.

Langt unna dårlige vaner.

Alle har ruset seg siden de var ungdommer. De har tatt flere overdoser, vært inn og ut av avrusning, behandling og fengsel, er blitt fratatt barn, forlatt av samboere og familie.Hva skjer når alle muligheter for å sprekke er på mils avstand? Åtte nyavrusede narkomane med abstinenser og skjelvende bein ble sendt ut i den norske villmarken med ett mål. Å bli rusfrie.

På forsommeren i fjor drar Camilla, Kristine, Bjørnar, Bjørn Roar og Camilla Kristiane på tre måneders rusbehandling langt unna allfarvei, gamle venner og dårlige vaner. Mobiltelefonen er erstattet med 15-kilos sekker med mat, soveposer og telt.

De skal gjøre et annerledes forsøk på å bli rusfrie med det nyoppstartede opplegget til behandlingssenteret Veien Ut. Først to uker med padling og skogsturer i Femundsmarka. Så en 35 mils fottur fra Namsvatnet i Nord-Trøndelag, via Sverige, til Svartisen i Nordland. For så å seile over Barentshavet med Svalbard som mål. Og så tilbake til Stavanger i seilbåt.

Bare uker før avreise har to av deltagerne vært døden nær på grunn av overdose. To er med på tvang. Flere sliter med psykoser og samtlige har vært tunge misbrukere.

— Det var en nokså skadeskutt og skjelven gjeng som la ut på tur, smiler Jan Schøyen. Han er leder for Veien Ut og turansvarlig.

Å ha et mål .

Når A-magasinet møter reisefølget på behandlingssenteret like før avreise, er det likevel en motivert gjeng som pakker og gjør seg klare.

— Jeg har prøvd å avruse meg selv med så mange forskjellige behandlingsopplegg, og det er ikke noe særlig som har fungert. Dette blir nytt og annerledes, og derfor har jeg store forventninger, sier Camilla Brodalen (27).

— Det blir godt og komme seg vekk fra alt og alle. Alternativet til å delta på denne turen er institusjon. Der blir det mye å sitte på et rom og se i veggen. Da tror jeg det er bedre å ha mye å gjøre og ha et mål, sier Bjørn Roar Træland (29).

Og det er nettopp det som er poenget. Å ha et helt konkret mål, parallelt med rusbehandlingen. Noe som tar oppmerksomheten bort fra «tankekjøret» som flere av dem beskriver. Og ikke minst at terapien skal skjermes, ved at den foregår ute i villmarken og på åpent hav. Mange hundre nautiske mil unna muligheten for å sprekke.

Artikkelen fortsetter under bildene

Kun på ett tidspunkt i løpet av turen legger de til kai et sted det er mulig å få tak i stoff, i Tromsø. Da sprekker én av deltagerne nokså umiddelbart.

— Ikke veldig uventet, men vi hanket ham inn og han ville, og fikk, være med videre. Det illustrerer bare hvor vanskelig det kan være når du har mulighetene, sier Jan Schøyen.

Han sier avsondringen fra samfunnet gjør det enklere å være fokusert i en kritisk fase. Når man ikke har noen muligheter tenker man heller ikke så mye på det. Men det er ikke det å isoleres som er poenget, understreker han. Det er mestringsfølelsen de oppnår.

– Å gå 10–14 timer om dagen, nå fjelltopper som Platåberget og Valentinryggen på Svalbard, vandre milevis gjennom villmarken og mestre bølger og hardt vær langt ute på Barentshavet er en så stor prestasjon at det gjør noe grunnleggende med mennesker. På turen er vi avhengig av hverandre og det gjør at hver enkelt blir ansvarliggjort, sier Schøyen.

Han har selv vært rusmisbruker. Nå har han vært rusfri i tretten år.

Ressurssterke mennesker.

Schøyen mener mestringsfølelsen er så viktig fordi det handler om å forstå at man er ressurssterk.

— Rusavhengige har uante ressurser. Hvis de synes 14 timers fottur er krevende, hvis de synes situasjonen på dekk da bølgen tok oss var ekstrem, minner jeg dem på hvor ekstremt ressurskrevende det er å være misbruker. Det koster så uendelige mye mer krefter å kjøre kroppen så hardt som man gjør med rus, både psykisk og fysisk. Hele denne turen handler om å bruke de ressursene man har til noe positivt i stedet, sier Schøyen.

- Blir ikke dette opplegget som å erstatte én ekstrem livsførsel med en annen

— Det kan du kanskje si. Men turen er på tre måneder. Resten av behandlingen og ettervernet skjer hjemme i vanlige omgivelser, der man skal få det «normale» livet på plass. Da må de takle å kjede seg på rommet, uten å sprekke. Jeg har grunnleggende tro på at det å mestre noe ekstremt bygger motivasjon og krefter til også å klare seg når man kommer hjem.

Så hvordan har det gått?

I dag, ti måneder etter, er syv av de åtte deltagerne alkoholfrie, medikamentfrie og stoffrie. Noen bor fortsatt i bemannet ettervernsbolig. To har flyttet til egen bolig og engasjerer seg som frivillige i stiftelsen. Flere har fått plass for videre skolegang, og de fleste deltar i planleggingen av neste tur for en ny gruppe.

Vi vet at når det vanlige livet begynner, utenfor behandling, det er da det er mest krevende

— Hadde halvparten vært rusfrie ville vi sagt at det var oppsiktsvekkende bra. Samtidig er det skjørt. Vi vet at når det vanlige livet begynner, utenfor behandling, det er da det er mest krevende, sier Schøyen.

Det finnes få tall for resultater av rusbehandling.

Den eneste store, norske studien som har sett på rusmisbrukere i behandling over tid, ble gjort i årene 1992–2012 av Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS). De fulgte 481 narkomane og fant ut at en tredjedel av dem som var intervjuet var i arbeid etter ti år. 15 prosent var døde.

En oversikt fra Nasjonal kompetansetjeneste for rusbehandling viser at dropouten fra døgnbehandling på en rekke behandlingssteder varierer mellom 17 og 57 prosent.

Naturopplevelser som terapi.

Tyrilistiftelsen er en av aktørene som driver stort og har holdt på lenge.

Nestleder i stiftelsen Anders Dalsaune Jansen berømmer Veien ut for å ha tatt behandlingen ut i naturen. Selv har de aldri tatt et helt team ut på en så lang reise, men de har i flere år brukt naturopplevelser aktivt.

— Vår erfaring er at terapien blir bedre når elev og behandler deler naturopplevelser og skal mestre ting sammen. Vi har blant annet drevet med hundekjøring. Der møtes de som skal hjelpes og hjelperne på like premisser, og det gjør noe viktig med relasjonen og tilliten dem imellom.

Han tror det å avsondres i kortere perioder kan være positivt. Samtidig er han opptatt av at det viktigste arbeidet skjer når den som behandles skal tilbake til det normale livet.

For å løse problemet på en varig måte, må de forholde seg til livet sitt, familien og nettverket. At andre ruser seg og at rus er tilgjengelig

— Vi har hatt flere behandlingssteder langt ute på landet, skjermet fra miljøene de rusavhengige vil bort fra. For noen vil denne skjerming være viktig i en begrenset periode fordi rusen i seg selv representerer en så sterk kraft som man kan trenge avstand til. Men for å løse problemet på en varig måte, må de forholde seg til livet sitt, familien og nettverket. At andre ruser seg og at rus er tilgjengelig, sier Jansen.

Jeg er redd.

Det er nå det begynner. Camilla, Kristine, Bjørn Roar, Kamilla Kristiane og Bjørnar vet bedre enn noen at kampene de kjempet i Barentshavet og på snaufjellet i fjor sommer var små, sammenlignet med dem de må ta i det virkelige livet. Når ettervernet og den tette oppfølgingen er over.

— Det er nå alvoret begynner. Jeg skal vise hva jeg er i stand til. Men jeg er redd nå, sier Bjørnar.

Han er 36 år, tømrer og har nettopp fått et jobbtreningstilbud. Han flytter i disse dager ut av ettervernsboligen og inn i egen bolig. Et stort skritt. Målet er å være nykter når rusen er tilgjengelig rett utenfor stuedøren.

— Jeg er klar. Men jeg kjenner på frykt for de tøffe stundene jeg vet kommer med suget og mulighetene for å dempe det med rus. Jeg er redd jeg vil gjøre som før, isolere meg. Det jeg har lært av turen er at vi må hjelpe hverandre. Jeg må tørre å rekke ut en hånd og spørre om hjelp når det blir tøft.


De fem deltakerne

Aftenposten

BJØRNAR KROGH (36) Ruset siden: — Jeg begynte å ruse meg da jeg var 15 år. Det var med hasj og piller. Så fortsatte det med tyngre stoffer og endte til slutt med heroin. Jeg har hatt mange overdoser og vært innblandet i flere ulykker der biler er blitt totalvrak, så nå er jeg bare glad for at jeg lever.

Om turen: - Det å være i skogen og i terapi samtidig opplever jeg som helt rått. I skogen senker skuldrene mine seg automatisk. Telefonene er inndratt og vi er langt uti gokk. Jeg vet ikke hvor jeg skulle begynt hvis jeg skulle prøvd å komme meg til Oslo, for eksempel. Det er egentlig bare befriende. Når det er så stille og rolig får jeg tid til å være i meg selv. I de kampene jeg må ta med meg selv.

Om fem år? - Da håper jeg at jeg har et sted å bo, at jeg jobber som tømrer og har et normalt liv. Det viktigste i livet mitt i dag, er at jeg lever.

Aftenposten

KRISTINE LEINES ANMARKRUD (23) Ruset siden: — Jeg begynte sent, i 2012, da jeg var 21 år gammel. Det begynte med nesten daglig misbruk av alkohol og utviklet seg til mye amfetamin og piller.

Om turen: - Det har vært vanskelig å være så tett på så mange mennesker hele tiden. Jeg har alltid slitt med sosial angst. Derfor er det å leve så tett på hverandre kanskje det viktigste for meg her ute i naturen, samtidig som det er mest utfordrende.

Om fem år? - Om fem år er jeg forhåpentlig rusfri og ferdig med utdanning. Jeg håper jeg har gjenvunnet samvær med de to barna mine og er glad i meg selv, kanskje?

Aftenposten

BJØRN ROAR TRÆLAND (30) Ruset siden: — Begynte da jeg var 13 med alkohol og hasj. Nå på slutten amfetamin og piller og hasj og alkohol.

Om turen: - Jeg våknet i dag. Nykter og fin i en grop i en sovepose. Det var befriende. Det er noe å gjøre hele dagen, vi har mål. Jobber som et lag, setter opp camp, lager mat, fisker, finner ved. Det gjør at dagen går. Å sitte ute i villmarken og snakke om følelsene og hvordan livet har vært, er fint. Alternativet for meg er å være i behandling på institusjon. Å sitte i et rom å kikke i veggen. Vanligvis har jeg ruset meg sønder og sammen når jeg kjenner russuget komme. Men nå har jeg ikke hatt sjangs til det.

Om fem år? - Jeg håper jeg er under utdanning. Først at jeg har fullført generell studiekompetanse, og så at jeg har funnet ut hva jeg vil videre. Jeg håper også jeg får drive med musikk.

Aftenposten

CAMILLA KRISTIANE (33) Ruset siden: — Begynte å ruse meg da jeg var 13 år. Ruset meg på amfetamin, piller, GHB og alkohol.

Om turen: - Å få slå av motoren og heise seil. Det har vært det beste ved hele turen. På vei fra Svalbard møtte vi åtte meter høye bølger med innslag av sterk kuling. En bølge fikk båten til å tippe veldig og skyllet mengder av vann over oss. Jeg lå og svømte i cockpiten. Like før var jeg kjempegrinete fordi det var min vakt, jeg var sjøsyk og dårlig og slet med å få på meg klærne. Hadde ikke spist på flere dager. Men da det smalt, skjedde det noe med meg. Da ropte jeg «moder jord!». Og synes egentlig at denne ekstreme opplevelsen var ganske ålright.

Om fem år? - Da håper jeg at jeg er rusfri og har fått tilbake kontakten med begge barna mine. Og jeg håper at jeg har en jobb.

Aftenposten

CAMILLA BRODALEN (27) Ruset siden: — Jeg begynte å ruse meg da jeg var 13. Begynte med hasj, og så ble det amfetamin da jeg var 15. De siste årene har jeg vært glad i GHB. Drikker en bruskork og så blir du svimmel. Ellers mye amfetamin.

Om turen: - For meg har livet bare vært å gå fra sofaen og ned til utgangsdøren for å skaffe narkotika. Det er den fysiske aktiviteten jeg har hatt de siste årene. Jeg er ikke den som er mest glad i naturen, Jeg har dårlig kondis og er i dårlig fysisk form, så dette blir spennende»

Om fem år? - Jeg håper jeg er dyrepleier. Håper at jeg fortsatt er rusfri. Det viktigste i livet mitt i dag er kjæresten min. Han betyr alt for meg. Jeg har lyst å vise ham at jeg kan være noe annet enn et vrak. Jeg håper at han og jeg bor sammen og er rusfrie.

Les flere saker fra A-magasinet:

  1. Les også

    De sees på som Norges farligste menn. Nå trener de yoga. Kan det hjelpe dem?

  2. Les også

    Tore Øvensen (86): «FM er grådig og gammeldags»

  3. Les også

    Cristin Clemet er ute av regjering og storting, men makten har hun beholdt. Les hvorfor.

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    De var nær ved å ruse seg til døde. Så snudde alt.

  2. A-MAGASINET

    Michelle har forsøkt å bli rusfri 15 ganger. Vil det gå denne gangen?

  3. A-MAGASINET

    Sturla Haugsgjerd gjemte seg på do med heroin. Så orket han ikke mer av dobbeltlivet.

  4. A-MAGASINET

    De ble funnet klokken seks om morgenen. Han flytende i sjøkanten. Hun liggende på kaien. To steinharde narkomane som endelig så ut til å ha fått fred.

  5. A-MAGASINET

    Kaci Kullmann Five:  Jeg dveler ikke ved det som er vondt og vanskelig. Den egenskapen har kommet godt med.

  6. A-MAGASINET

    I dag slukkes FM-båndet i tre nye fylker. Her er mannen som slår tilbake mot DAB-kritikere: - FM er grådig og gammeldags.