Foto: Pål Karlsen
A-magasinet

Moteslavene

For ett år siden ble verden rystet av drønnet fra en tekstilfabrikk i Bangladesh. Hvordan går det med klesarbeiderne i dag? Tre norske ungdommer fikk møte menneskene som lager plaggene deres.

  • Per Magnus Riseng
    Journalist

Se hvordan moteslavene hadde det i fabrikken. Alle episodene her

En dag for ikke altfor mange uker siden satt Anniken Jørgensen i et flysete på vei mot Kambodsja, uvitende om hva som ventet henne. Hjemme i Norge var hun en ganske normal 17 år gammel jente, med en unormalt populær blogg. Hun blogget om nedturer og oppturer, la ut bilder av seg selv i skjerf, gensere, kjoler, skinnjakker, støvler. Etterpå kunne hun se hvordan kommentarfeltet fyltes av virtuelle hvin fra jenter, noen ganger flere hundre, som fortalte henne hvor nydelig og vakker hun var.

Men bloggen sugde til seg tid og krefter. I desember i fjor var det slutt. En drøy måned etter fikk hun en uventet telefon. Bakteppet var den tragiske Rana Plaza-ulykken i Bangladesh et år tidligere, der en fabrikk kollapset og mer enn 1100 mennesker døde. Produsenten ville gjerne ha med en blogger til Kambodsja. Kunne hun tenke seg å søke?

Anniken hadde ikke hørt om noen kollapset tekstilfabrikk i Bangladesh. En måned senere satt hun på flyet.

FORVARSEL. Tirsdag ble sprekker oppdaget, og flere ble evakuert fra bygningen. Onsdag morgen kollapset den. FOTO: Andrew Biraj/ReutersREDDET. Mer enn 2500 overlevende ble reddet ut av Rana Plaza, den siste 17 dager etter kollapsen. FOTO: Sohel Ahmed/ReutersREKKER AV DØDE. Lukten av råtnede lik la seg etter noen dager over området. Flere ble begravet i anonyme massegraver. FOTO: Andrew Birja/Reuters

KOLLAPSEN.

Bangladesh, onsdag 24. april i fjor: Ni etasjer høye Rana Plaza strakte seg mot nok en strålende morgen i Savar, et kort stykke utenfor hovedstaden Dhaka. Arbeidet på bygget hadde startet i 2006, uten byggetillatelse, med fundamentet delvis plassert på et gjenfylt tjern. Fem betongetasjer ble reist. Noen år senere fulgte en sjette, sjuende, åttende og niende — alle bygget uten støttevegger - og arbeidet med den tiende etasjen var nå i gang.

På tirsdagen var det blitt oppdaget illevarslende sprekker i veggene. De ansatte i banken og butikkene nederst i bygget var blitt evakuert. Men etasjene fra fjerde og oppover var fortsatt fulle av liv og summende symaskiner fra mer enn 3000 tekstilarbeidere. Tekstilarbeiderne hadde fått beskjed av ledelsen om å innfinne seg på jobb uansett. Trosse ledelsen, og du risikerte levebrødet. Trosse sprekkene, hva da?Svaret kom onsdag kvart på ni. En syerske som overlevde, beskrev senere hvordan gulvet begynte å bikke over, som om bygningen var vekket til live, etterfulgt av et tordenhøyt drønn.

TYNGDELOVENS TAPERE.

Ulykker ved tekstilfabrikker var ikke noe nytt. I november 2012 hadde 112 mennesker mistet livet da en fabrikk i Dhaka gikk opp i flammer, og i september samme år døde 262 i en pakistansk fabrikk-brann. Likevel, Savar sprengte skalaen, med mer enn 1100 døde og 2500 skadede. Over hele verden, fra politikere til paven, ble det reagert, med krav om at noe måtte skje. Enkelte selskaper, deriblant Disney, trakk sin produksjon ut av landet. Sjelden hadde søkelyset vært rettet like sterkt mot tekstilbransjen. Mens store kleskjeder håvet inn gevinsten, satt millioner av arbeidere igjen med svarteper: Dårlig sikkerhet, lav lønn, få rettigheter. Dette er delvis en følge av klesindustriens nådeløse tyngdelov: De store varemerkene graviterer mot landene med billigst arbeidskraft. Når tekstilarbeidernes lønninger så stiger som følge av økt velstand, slik de har gjort i land som Kina og Mexico, synker lønnsomheten for kleskjedene, som dermed ser seg om etter enda billigere land å produsere i. Det finnes selvsagt andre faktorer som spiller inn. For eksempel har Kina, verdens største eksportør, som i fjor eksporterte nesten 40.000 tonn klær til Norge, en mer avansert og stabil klesproduksjon enn mange andre land.

Men terskelen for å lage enkle plagg som T-skjorter er ikke stort høyere enn at du trenger litt tøy og en symaskin. Dermed kan industrien raskt flyttes til nye land. Bangladesh, Malaysia, Pakistan, Vietnam og Kambodsja eksporterer nå årlig hundrevis av tonn klær til Norge. Dette er land der fattige innbyggere gjerne har valget mellom en dårlig betalt jobb og ingenting. I kjølvannet av Rana Plaza-kollapsen fulgte massiv oppmerksomhet mot bransjen og forholdene. Har det gjort tilstanden bedre?

KNUST. Mer enn 1100 mennesker døde. Foto: STRINGER

STØVETE KAOS.Anniken landet i Phnom Penh, Kambodsjas hovedstad, sammen med den 21 år gamle studenten Jens Ludvig Dybsand og 18 år gamle Frida Ottesen, servitør og dramaelev. De var blitt utvalgt blant 130 ungdommer. Nå var de slitne etter flyturen, som hadde tatt mer enn ett døgn og medførte to mellomlandinger. På flyplassen møtte de filmcrewet og en tolk. De satte seg i en minibuss og kjørte — ikke til hotellet, men til et av byens markeder.

— Det var ekstrem fattigdom, jeg trodde ikke det skulle være så ille. Vi kjørte på en grusvei, folk bodde i blikkskur. Det var så kaotisk, ikke noe system på noe, sier Jens Ludvig.

Mennesker overalt. Barn som løp ukontrollert rundt, menn og kvinner med ansiktsmasker, arbeidere stuet sammen på lasteplan, susende over hullete veier mot nok en dag på fabrikken. På markedet, blant skitne grønnsaker og kyllingfileter med fluer, solgte kjøpmenn klær som var brukte og flekkete.

Etterpå bar det inn i minibussen, ut av markedet, gjennom to porter og til den romslige leiligheten de skulle dele. Det var en annen verden.

— Vi tok med oss to av tekstilarbeiderne inn dit en av dagene, sier Frida.

— De sa ikke ett ord. De var helt lamslåtte.

KONTRAST. Dagene blant tekstilarbeidere i Kambodsja ble tøffe for Anniken Jørgensen (t.v.), Frida Ottesen og Jens Ludvig Dybsand. Foto: Pål Karlsen

EN ARBEIDSDAG.De tre ble i Kambodsja i ni dager, akkurat nok til å få en liten smakebit av tekstilindustriens bakside. En kveld dro de hjem til en tekstilarbeider på 26 år, til det som skulle bli turens mest minneverdige døgn. Kvinnen hadde en ektemann i jobb og bodde bedre enn mange kolleger. Jens Ludvig synes det minnet mest om et fengsel. Leiligheten hennes var ett rom, på størrelse med soverommet hans hjemme i Norge, med spindelvev i taket og et gulv av betong. Kjøkkenet var et lite stormkjøkken plassert på gulvet, rett utenfor et lite kott der hun hadde doen — et hull i bakken - og en vannkran til vasking.

Liggende på noen bambusplater tilbrakte de natten i leiligheten.

Morgenen etter sto de opp klokken seks. Anniken var den eneste av de tre som hadde sovet. I stedet for frokost ble de kjørt av gårde til en tekstilfabrikk. Få av eierne ved de større fabrikkene har særlig lyst på besøk av tre ungdommer med et kamerateam på slep. Denne var mer kompakt, drevet av et ektepar, med bedre arbeidsforhold enn mange andre. Arbeiderne fikk lov til å snakke sammen, spise og gå på do. De hadde også vifter i taket, som minsker risikoen for masse-besvimelsene som ofte finner sted på andre fabrikker. Bygget var like stort som en norsk enmannsbolig, med et drøyt dusin kvinner sittende på hver sin krakk. Anniken synes dette var ille nok. Rommet luktet gammel fisk, synes hun, det var møkkete, fullt av hauger med klær og støvete, bensindrevne symaskiner.

KNEKK. Fabrikken de fikk prøve seg i, var blant de med bedre forhold. Det ble ille nok. Foto: Pål Karlsen

Anniken hadde aldri rørt en symaskin før. Nå fikk hun og de to andre hver sin maskin, krakk og en rask innføring. Så ble de satt i arbeid. Slik ble Anniken sittende og sy sammen en del av et plagg — bakpart til forpart, erme til kropp - før hun sendte videre til nestemann, som sydde sammen en annen del av plagget. Frida hadde sittet en time da sulten begynte å gnage for alvor. Jeg må ha mat, sa hun. Drikk vann, var svaret. Og slik fortsatte det: Sy en søm, sende videre, sy, sende, sy, sende. I fem pauseløse timer. Etter det fikk de til slutt et tyve minutter langt avbrekk og dagens første måltid.

BRUTTE INTIMGRENSER. Leiligheten til Sokty var ikke stort større enn et typisk norsk gutte- eller jenterom. Foto: Pål Karlsen

Da arbeidsdagen på fabrikken var over, mottok Ludvig, Frida og Anniken lønn for strevet, det samme som de andre arbeiderne tjente. 18 kroner. De fikk i oppdrag å kjøpe mat for pengene, til tre fiktive familier.— Vi klarte å kjøpe mat til tolv personer. Men den var ikke energi- og kaloririk. I tillegg skal de ha penger til leie og ved sykdom. De får ikke spart opp noen ting. De bruker all sin tid på å jobbe, de kommer seg ikke ut av den onde sirkelen, sier Frida.

Hun skulle kjøpe tamponger da hun fikk enda en overraskelse: Én pakke kostet mer enn daglønnen hun hadde fått.

HVA NÅ?

På julaften i fjor begynte en rekke fagforeninger å streike i Kambodsja. De krevde en dobling av minstelønnen, fra 500 til 1000 kroner i måneden. Dagen etter fulgte flere arbeidere opp. De fleste tekstilfabrikkene stengte. Flere folk strømmet til, titusener av mennesker flommet gjennom gatene i Phnom Penh. I protest ikke bare for høyere minstelønn, men også mot statsministeren og tvilsomme valgresultater. Det fortsatte, eskalerte, og 2. januar skjøt politiet mot en demonstrerende folkemengde. Minst fem mennesker døde, og mer enn 29 ble skadet. Protestene var som et ekko av opptøyene etter bygningskollapsen i Bangladesh. Da demonstrerte tusenvis av arbeidere, de blokkerte gater, krevde tryggere arbeidsplasser og en minstelønn på 600 kroner. Arbeidere som ble hentet ut fra ruinene av Rana Plaza, sliter fortsatt med skader, traumer og søvnløshet. Noen sitter igjen med sterke smerter i hodet, noen er blitt lamme, noen måtte skjæres løs fra betongrestene av redningsmannskaper med kniver og baufil. Det er antatt at 240 millioner kroner trengs for å gi kompensasjon til ofrene og de etterlatte etter kollapsen. Langt fra alle selskapene med arbeidere i Rana Plaza har bidratt, og foreløpig har den samlede potten ikke engang nådd 100 millioner.

HUSLY. De tre ungdommene fikk mat og overnatting hos Sokty, en 26 år gammel tekstilarbeider. Foto: Pål Karlsen

Men noen fremskritt er også gjort: Minstelønnen i Bangladesh er hevet fra 230 til 400 kroner. Etter en avtale med fagforeningene har mer enn 150 selskaper juridisk forpliktet seg til å utføre åpne og uavhengige fabrikkinspeksjoner og til å bidra finansielt til eventuelle utbedringer som kreves. Kanskje viktigst av alt er at folk — fra lokale fabrikkarbeidere til norske forbrukere - er blitt mer bevisste på problemene.Det finnes også de som synes Bangladesh har fått ufortjent mye kritikk. Shibli Rubayat Ul Islam leder business-fakultetet ved universitetet i Dhaka, og mener dekningen av landets industri har vært for ensidig.

— Alle dårlige nyheter publiseres bredt, mens gode nyheter, som den gode økonomien, at vi har nådd millennium-målene til FN og overgått alle nabolandene, når ikke frem til den internasjonale pressen, sier han i en e-post.

Han understreker at landets økonomi har vokst med seks prosent årlig de siste 13 årene, mye takket være det han kaller landets «levebrød»: Tekstilindustrien, der fire millioner mennesker nå er ansatt.— Om selskapene trakk seg ut, vil det skade økonomien mye mer enn Rana Plaza-kollapsen. Rana Plaza tok tusen liv, men en dårlig økonomi vil påvirke millioner, sier professoren.

Han får støtte av Gilbert Houngbo, som er regionsjef i International Labour Organization (ILO), FNs arbeidsorganisasjon.

— På den ene siden må vi beskytte arbeiderne og deres sikkerhet og rettigheter. På den andre siden må vi gjøre det på en måte som ikke dreper økonomien. Så å finne den rette balansen, og sørge for at landene fortsatt er konkurransedyktige på et internasjonalt nivå, er veldig viktig, sier Houngbo.

Om det har kommet noe ut av tragedien i Bangladesh, sier han, så er det at verden er blitt mer oppmerksom. Fremover blir det viktig å sørge for grundige inspeksjoner av tekstilfabrikkene, viktig at man følger opp lover og fagforeninger som har dukket opp etter Rana Plaza-kollapsen.

Men kanskje aller viktigst: Er forholdene for tekstilarbeiderne blitt bedre enn de var for ett år siden?

— Jeg var redd du skulle stille det spørsmålet. Faren er at jeg sier ja, og så skjer det en ny ulykke neste uke. Det er blitt gjort mange tiltak, og ja, vi ser en del resultater av dem. Jeg kommer ikke til å si at arbeiderne har det bedre nå. Men de har det ikke verre, sier Houngbo.

— Det skjer ting, og hvis vi holder fremdriften oppe, tror jeg at jeg kan gi deg et langt mer positivt svar på to-årsdagen.

01) 27 ÅR GAMLE RIKTA. Jobbet i fjerde etasje. Hun ble skåret løs etter 72 timer. 02) 16 ÅR GAMLE ANNE. Jobbet i sjette etasje. Hun lå i ruinene i 48 timer før hun ble skåret løs. 03) 18 ÅR GAMLE SONIA. Jobbet i syvende etasje. Hun lå fanget i 48 timer og måtte amputere det ene benet.04) 25 ÅR GAMLE PAKHI. Jobbet i sjette etasje. Hun lå under restene av Rana Plaza i 72 timer. Hun har mistet begge bena. ALLE FOTO: Kevin Frayer

TILBAKE I BOBLA.— Det var vanskelig å komme hjem, mye verre enn jeg hadde forventet, sier Frida Ottesen, tilbake fra Kambodsja. De tre ungdommene snakket med mange arbeidere på turen: Mennesker som var blitt banket opp da de demonstrerte for bedre rettigheter, som hadde sett demonstrerende tenåringer bli skutt, som fortalte om foreldre som døde av sult. En jente fortalte Frida om drømmen sin. Det var ikke å bli lege eller advokat, men å få jobb på den familieeide fabrikken nordmennene hadde jobbet på.

— Det går hardt inn på deg. Hvem er jeg som sitter her og klager over at jeg må øve til en matteprøve, mens det sitter folk nede i Kambodsja som jobber livet av seg?

Turen gikk også inn på Jens Ludvig Dybsand, som i Kambodsja fikk sin første tatovering - tallet som viser minstelønnkravet til tekstilarbeiderne.

— Vi lever i en boble i Norge. Ingen rundt meg har endret sitt forbruk eller sine vaner. Det var rart å bli dratt inn i bobla igjen. Men jeg har ikke kjøpt så mye klær siden jeg kom hjem, sier han.

Anniken Jørgensen var redd for at hun skulle glemme det hun opplevde:

— Mennesker er jo sånn, man glemmer fort hva man har vært med på. Man faller tilbake i samme spor. Og jeg har jo på en måte det. Jeg lever fortsatt det livet jeg levde før. Men jeg tenker over ting. Jeg setter større pris på ting. Jeg har ikke kjøpt merkeklær på veldig lenge.

Kilder: Financial Times, The Huffington Post, Al Jazeera, The Guardian, The New York Times

Merket for livet. På slutten av oppholdet i Phnom Penh tatoverte Jens Ludvig ankelen med de kambodsjanske arbeidernes minstelønnkrav. Foto: Pål Karlsen


En ulykke folk husker

– Når jeg foreleser og spør folk om de kjenner til Rana Plaza, så nikker alle gjenkjennende. Det var en såkalt ulykke – såkalt fordi den ikke trengte å skje – som folk husker, sier Carin Leffler, fagrådgiver i Framtiden i våre hender.

Hun mener det er en del områder i tekstilbransjen der det går sakte, men sikkert fremover, som i forbedring av arbeidsmiljø og -sikkerhet ved fabrikkene. Men fortsatt er det utfordringer knyttet til manglende rett til å organisere seg, lange arbeidsdager, lave lønninger og korte kontrakter.

Et annet problem er kleskjedenes inspeksjoner der rapportene holdes hemmelige, og umuliggjør ettersyn. Fabrikken som brant ned i Bangladesh i november 2012, var blitt kontrollert flere ganger, ifølge Leffler. – Det finnes et system for inspeksjoner, men det er helt klart at det ikke fungerer til arbeidernes beste, sier hun.

Hennes & Mauritz er et av selskapene som ofte trekkes frem når det snakkes om tekstilindustrien. Presseansvarlig i H&M Norge, Kristin Fjeld, understreker at selskapet ikke hadde produksjon ved fabrikkene i Rana Plaza: – Bygningen var i en stand vi aldri ville godkjent gjennom våre krav til leverandørene, sier hun i en epost.

Den svenske kleskjeden holder en høy profil når det gjelder miljø— og arbeidsforhold, men har også møtt sterk kritikk, som i fjor høst da en svensk TV-dokumentar avslørte svært dårlige forhold ved enkelte av kjedens fabrikker i Kambodsja. Fjeld viser til flere mål og tiltak selskapet har: Levelønn for tekstilarbeidere, opplæring innen brannsikkerhet og lønnsforhandlinger, bedre sikkerhet ved fabrikker og flere kontroller. – Vi er et av verdens største moteselskaper og har ressurser og muligheter til å bidra til endringer i riktig retning, sier Fjeld.

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!