En håpløs romantiker
LONDON (Aftenposten): Suksessforfatter David Nicholls ser humor i en skilsmisse og problemer i nyforelskelse.
— Jeg er ganske blåst når det kommer til andres kjærlighetsliv. Jeg er lite observant og ganske ignorant. Det må jeg ærlig innrømme.Forfatter David Nicholls ser unnskyldende og litt skamfull ut over dette svaret, som om vi skuffet skal reise oss og avbryte hele intervjuet. Dette er en mann som er vant til å få spørsmål om kjærlighet, igjen og igjen, fra lesere verden over. Noen av dem har tatovert utdrag av bøkene hans på armen, andre skriver inderlige brev til ham eller tar mot til seg når de ser han på gaten her i London. Det kommer visst med jobben, som forfatter av en global suksesshistorie om å finne ekte kjærlighet.
Men denne lavmælte og dresskledde 47-åringen er ingen kjærlighetsguru, bedyrer han altså. Det han er, derimot, er en mann som fant både kjærligheten og suksessen i livet relativt sent, og som på ingen måte føler at han sitter på oppskriften til noen av delene. Tvert om.
— Jeg kunne aldri funnet på å lese selvhjelpsbøker om hvordan man skal holde på kjærligheten. Jeg oppsøker ikke romantisk litteratur, jeg liker egentlig ikke kjærlighetshistorier engang. Jeg tror rett og slett bare det er noe jeg liker å skrive om, men i virkeligheten har jeg ikke peiling.
Nicholls forrige bok, En dag , er en av de senere årenes mestselgende engelske bøker. Suksessfortellingen er en bittersøt krønike om to gode venners lange ferd for å finne ut om de egentlig bør bli sammen, og filmatiseringen med Anne Hathaway i hovedrollen gjorde Nicholls til kjendisforfatter over natten. Han er blitt en nasjonal yndling, og britisk presse har gitt ham tilnavnet ”mannen som fikk en nasjon til å gråte”.
— Det var fullstendig overraskende og totalt overveldende, sier Nicholls om de tre siste årene: En kontinuerlig boksignerende verdensturné. Først nå er han klar for en ny kjærlighetshistorie, og heller ikke denne gangen kan vi forvente noen lykkelig slutt.
Klisjéskrekk
Han ønsker A-magasinet velkommen inn i en nymalt, koksgrå og skandinavisk-innredet blokkleilighet. En kopp te? Bare vann, sier du? Ikke noe problem.
Mens han henter vannet, kikker vi gjennom den halvfulle bokhyllen, den strekker seg fra gulv til tak. Fjodor Dostojevskij, Philip Roth, Roald Dahl og 40 oversatte versjoner av hans egen En dag. Um Dia, Un Giorno, Sinä Päivänä. Og så videre.
— Jeg var veldig skeptisk til å skrive en ny kjærlighetsroman. I tre år kjempet jeg mot det, sier Nicholls, og ser opp fra gulvet med en klukkende latter, som om hans egne kvaler i ettertid er komiske å se tilbake på.
— Kjærlighetshistorier, og spesielt romantiske komedier, har så mange klisjéer. Jeg ville ikke gå tilbake og bruke den tonen igjen. Dessuten er jeg jo blitt 47 år gammel, sier han.
Men kjærligheten presset seg frem likevel.
— Til slutt ga jeg etter. Jeg innså at En dag handlet om alt som skjer frem til to mennesker bestemmer seg for å bli sammen, men faktisk er det vel så mye å si om det som skjer etter dette punktet. Det er vel så spennende, interessant og dramatisk, og jeg bør ikke forsøke å unngå å skrive om familielivet. Nå kan jeg umulig se for meg en ny roman som ikke er en form for undersøkelse av kjærlighet og forhold.
Separasjonskomedie
I Nicholls' nye roman henger familieforholdet mildt sagt i en tynn tråd. I en seng i et engelsk forstadshjem våkner noen-og-femti år gamle Douglas av at hans kone Connie dulter ham brått ut av nattesøvnen. På autopilot stabber han ned trappen til første etasje for å sjekke radiatoren, slik at han nok en gang kan berolige sin innbruddsfryktende kone om at «alt er i orden, ingen tegn til innbrudd», og at det «sikkert bare er luft i vannrørene» - igjen.
«Jeg har ikke sagt noe om innbrudd. Jeg sa at jeg tror vi har kommet til veis ende. Douglas, jeg tror jeg vil gå fra deg.»
Slik åpner romanen Oss . Uheldigvis slipper Connie denne bomben på en intetanende Douglas natten før de er i ferd med å legge ut på en ambisiøs interrail gjennom Europa med deres 17 år gamle, sure og utflyttingsklare sønn.
— Klassiske kjærlighetshistorier preges av to sentrale spenninger, den ene er "vil de eller vil de ikke bli sammen". Og den andre, som jeg følte det var på tide å undersøke, er "vil de eller vil de ikke gå fra hverandre". Det er et vel så interessant materiale. Og dessuten er det morsomt.
- Morsomt?
— Selv om det er en grusom situasjon for hovedpersonen selv, så er det komedie i hans lidenskapelige forsøk på å finne igjen kjærligheten. Jeg liker, jeg liker… sier David og retter på brillene, tenker seg grundig om.
— Jeg liker den tonen, blandingen av det tragiske og det komiske. Og karakterer som vakler helt på kanten av stupet, det skaper et intenst trykk.
Hverdagsliv
I Nicholls' litterære univers går forholdene så-som-så. Folk forelsker seg hodestups, men de gjør også fryktelig dumme ting, og ekteskapene går sjelden slik de har sett for seg. Sånn er kjærligheten, sier Nicholls, og det er på høy tid at det fremstår slik i fiksjonen også.
— Romeo og Julie er et fantastisk skuespill, men jeg har aldri møtt noen som har hatt den opplevelsen selv. Som har opplevd en nærmest utenomjordisk, umiddelbar og altoppslukende følelse av kjærlighet, sier Nicholls.
— Jeg tror virkeligheten er noe ganske annet, jeg tror kjærlighet endrer seg over tid, gjennom en rekke forhandlinger og diskusjoner. Noen ganger føler man seg fullstendig uadskillelige, mens man noen ganger føler at man står milevis fra hverandre. Og det betyr ikke at man skal gå fra hverandre i det øyeblikket forholdets første blomstrende fase er over, men for meg er det veldig interessant å utforske alle de andre fasene av kjærlighet.
Oss er et tidvis ubehagelig nærstudium av kjærligheten etter at nyforelskelsen har stilnet. Når løftene man ga hverandre i begynnelsen, virker helt urealistiske.
"Vi avla et løfte den første tiden vi var sammen: Vi skulle aldri være for slitne til å gå ut, vi skulle alltid 'gjøre en innsats', men det var et av de høytidelige løftene vi var dømt til å bryte."
For en eller annen gang på veien ble konserter på ukedager til tacomiddag hjemme for Connie og Douglas. Høres det kjent ut?
— Jeg tror den klisjestyrte idéen om at vi skal ha en umiddelbar kjærlighetsopplevelse med den ene, den utvalgte, er en fiksjon. En løgn. Nå som jeg blir eldre, kjenner jeg et behov for å skrive noe litt mer nyansert. Ikke kynisk, nødvendigvis, men kanskje litt mørkt.
Besatt av kjærlighet
I dag er Nicholls selv tobarnsfar og samboer med kvinnen han møtte i sin egen 31-årsdag. 20-årene tilbragte han på desperat jakt etter en fast jobb og en stor kjærlighet. Uten å finne noen av delene.
— I 20-årene var jeg nærmest besatt av å finne kjærligheten, det var noe som fascinerte meg og vennene mine voldsomt. Vi var besatte av å finne kjærligheten, nå er vi besatte av å bevare den.
- Så hva er vanskeligst, å finne kjærligheten eller å bevare den?
— Jeg tror det er vanskeligere å holde på den, å akseptere at ting forandrer seg, sier Nicholls.
I romanen går det bratt utfor med Connie og Douglas. Likevel opplever de stadig at de elsker hverandre, slik som når de til sin egen overraskelse drikker seg rødvinsbrisne i Paris og impulsivt ligger sammen - før middag.
"Jeg skal spare dere for detaljene og bare si at det funket ganske bra for alle involverte og ga oss en deilig følelse av selvtilfredshet, som om vi hadde oppdaget at vi fortsatt kunne slå kollbøtte."
Leveregel
Og slik er Nicholls' forvirrende kjærlighetsunivers: Nygifte par kan såre hverandre inderlig, et slitent par på randen kan slå kolbøtte av kjærlighet. Så hva er egentlig moralen? Tror han fortsatt på kjærligheten?
— Bøkene har jo tvunget meg til virkelig å tenke gjennom disse spørsmålene, og jeg er redd mitt svar ikke er spesielt godt: Jeg kan simpelthen ikke overføre det som skjer mellom karakterene i bøkene til det virkelige liv. Jeg avskyr dessuten å generalisere, og har derfor ikke kommet et skritt nærmere å finne svaret på dette.
- Så du har ingen tips å komme med?
— Nei. I mitt eget liv er vel min partner og jeg ganske like, på mange måter, og vi er ikke i nærheten av å ha den typen problemer mine romankarakterer har. Tror jeg. Men jeg vil nødig opphøye noe av dette til en generell leveregel. Jeg beklager, jeg har ikke svaret. Jeg vet rett og slett ikke.
