A-magasinet

Hva, leier du?!

Hun tjener en halv million årlig, men har ikke råd til å kjøpe et hjem. Hvem har skylden for det?

  • Bjørn Egil Halvorsen
    Bjørn Egil Halvorsen
    Journalist

(Denne artikkelen sto første gang i A-magasinet 18.5.12)

Jeg er på fest hver dag. Det samme er du. Og du.

En sammenhengende, ustoppelig boligfest. 8 av 10 nordmenn har invitert seg selv. Vi kan bare sitte der i sofaen, spise kake og godte oss, mens verdien på hver eneste kvadratmeter stiger.

Sånn har det vært siden tidlig på 90-tallet. Og sånn skal det fortsette, leser vi. Innvandringen er høy. Boligbyggingen går tregt. Presset er stort.

Så godt det er å leve i dette annerledeslandet der ingen kriser biter. Så smarte vi er, vi som har kjøpt vårt eget hjem. På papiret er vi millionærer, så vi føler oss som vinnere. Hvem som er taperne?

Mindretallet. Avvikerne. De som ikke har klart å få ut finger’n. Leierne.

Men med den rødgrønne regjeringen skulle alt bli annerledes.

Ikke bare idyll

Hunden Lilo piler nedover den skrånende forhagen, med Vivian Brattsti Sørensen (43) smilende på slep. Vi må egentlig glise litt alle mann. Omgivelsene i Rodeløkken kolonihager har den egenskapen. En oase, et pusterom fra kjas og mas. Tenk å kunne ha en kolonihytte som en bolig nummer to!

Sørensen stortrives i sin drøyt 20 kvadratmeter store minihytte. Det er bare ett problem. Hun eier ingen bolig nummer én. Det har hun aldri gjort. Hun har alltid leid.

— Frustrerende, sier hun.

Få vil se på Sørensen og tenke vanskeligstilt. Hun ser ut som oss. Hun snakker som oss, har samme referanser. Hun er høyt utdannet, jobber fulltid i Antirasistisk Senters ressursgruppe for ungdom -- Agenda X, og er i tillegg språklærer på kveldstid. Hun har et stort nettverk, er sosial, ved god helse og samfunnsengasjert. Så hva er problemet? Hvorfor er hun ikke boligeier?

Boligeierlandet

Du får utdelt pensler og et lerret. Oppgaven er: Mal den norske urnordmannen. Kanskje ender du opp med en variant av Isak Sellanrå, en som tålmodig bygger og baler med egen gård og grunn - en selveiende bonde.

Jo da, vi har tradisjon for den slags. Helt siden 1600-tallet har selveie vært utbredt i norske småbyer. Så da Norge skulle bygges etter krigen, var det sånn det måtte bli: Selveide eneboliger på landsbygda og såkalt kooperativt felleseie (i dag kjent som andelsleiligheter) i byene. Disse skulle frigjøre arbeiderne fra gårdeierveldet -- utleiehaiene. Dette var stikk i strid med utviklingen i Danmark og Sverige, som bygde opp store offentlige utleiesektorer.

Denne såkalte eierlinjen har, uavhengig av regjeringsskifter, vært normen i alle år siden. På 50 år økte andelen boligeiere fra 50 til nesten 80 prosent, og reduksjonen i antall leie­boliger var i samme periode enorm, spesielt i Oslo, skriver NOVA-forsker Jardar Sørvoll i rapporten Norsk boligpolitikk i forandring 1970--2010.

Studier viser at folk både ønsker og forventer å eie sin egen bolig, godt oppmuntret av blant annet gunstige skatteordninger og lav beskatning. Vi er blitt et land av boligeiere.

- Å bo i en leiebolig som etablert i Norge i dag blir nesten sett på som litt aparte. I Sverige, eller andre deler av Europa, er det ikke noe oppsiktsvekkende ved det, sier Sørvoll.

På etterskudd

En dag i 1994, da datteren er fire år, får Vivian Brattsti Sørensen beskjed om at leiligheten hun leier, skal selges. Hun må ut, og tenker: Jeg prøver å kjøpe noe. Det er et modig valg. Norge er fortsatt lammet etter bankkrise og krakk noen år tidligere.

En ny, husbankfinansiert gård i Hers­lebs gate på Grønland er oppført. Toroms, splitter nytt, sosial profil. Perfekt. Eneste hake: 30 000 i egenandel. Som ung, studerende alenemor har det vært umulig å spare, selv om hun lever nøysomt. Hun klarer likevel å skrape sammen 20 000, men det er ikke nok. Toget går.

Deretter flytter de to inn i en husleie­regulert bygård. Her blir de boende i flere år. Leien er overkommelig for hennes budsjett.

Så kommer nyheten om at husleiereguleringen i Oslo om få år vil opphøre. Etter en stund bestemmer Sørensen seg for å forsøke å kjøpe på nytt. På dette tidspunktet er hun i fast jobb og har god inntekt. Men prisgaloppen hadde gått for fort. Hun får ikke nok i lån.

Slik er hennes bolighistorikk. Sørensen har, av ulike årsaker, vært på etterskudd konstant. Prisene har økt for raskt.

- Jeg har ikke hatt mulighet til å få økonomisk hjelp hjemmefra. Jeg har derfor aldri hatt nok egenkapital. Så lenge det knapt finnes noen sosial boligpolitikk i Oslo, er det nesten umulig å få innpass med bare én inntekt. Det mangler et rom for oss single, sier hun.

Siden siste mislykkede kjøpsforsøk har hun fortsatt å leie. For øyeblikket bor hun dels på en liten hybel hos sin bror, dels i kolonihytta. Denne kjøpte hun i 2009 etter å ha stått i mange år på venteliste. Hun hadde egentlig ikke råd, men klarte ikke å la muligheten gå fra seg. Sørensen tok opp privat lån, og overtrakk lønnskontoen sin, etter avtale med banken. Kostnadene ble 150 000 kroner. Men til høsten bærer det altså ut på leiemarkedet igjen. Hybelen er for liten. Det samme er kolonihytta.

— Hvis man leier, kan man ikke regne med å bli boende til evig tid. Jeg ønsker fortsatt å kjøpe. Det er noe med tryggheten.

Det er noe mer også. Å leie er greit som en midlertidig tilværelse, når man er ung student. Når man er 43, føles det annenrangs.

Omgivelsene spør: Hvorfor velger du å leie? Du taper jo penger. Så kommer reglen: Å kjøpe er en investering. Verdivekst. Sparing. Skattefordeler. Betale til seg selv fremfor å kaste penger ut av vinduet. Du må kjøpe!

— Ja, jeg vet alt dette, svarer Brattsti Sørensen.

— Men det er jo ikke fordi jeg er dum at jeg ikke har kjøpt. Jeg har bare ikke hatt mulighet.

Hun er ikke alene om å føle seg på bolig-Norges B-lag.

De "deklasserte"

"Ja. Jeg synes det er forferdelig flaut. Hvis jeg kan unngå det, så unngår jeg det." Slik beskriver Katrine (42) fra Oslo/Stavanger det å fortelle om sin bostatus til andre. Sitatet er hentet fra en fersk rapport fra International Research Intstitute of Stavanger (IRIS), bestilt av Husbanken.

Forskerne har dybdeintervjuet 27 personer, kategorisert som vanskeligstilte på leiemarkedet. Et tydelig funn er at tilværelsen føles sosialt belastende, sår og gir en følelse av å være utenfor. Den store drømmen er å eie en bolig. Det assosieres med verdier som trygghet, frihet, tilhørighet og verdighet, ifølge seniorforsker ved IRIS, Anders Vassenden.

Derfor kan nedturen bli desto større for den som mislykkes, og ufrivillig leier. Særlig for de "minst vanskeligstilte av de vanskeligstilte", eller "deklasserte", som forskerne kaller dem.

Dette er personer som nesten lever opp til eieridealet, og som identifiserer seg med deg og meg. De fleste av deres venner og bekjente er boligeiere, mens de selv er avskåret. Mange er aleneforsørgere eller langtidssyke, men bærer ellers ingen synlige tegn på "avvik", ifølge rapporten. Hvor mange de er? Vassenden vet ikke.

— Omfanget av denne gruppen er svært vanskelig å avgrense. Men de er ikke så synlige for omverdenen, og er heller ikke så mye i søkelyset for velferdspolitikken, sier han.

Les også

På tide med en ny boligpolitikk

1 million over takst her. Prisrekorder der. Dette er bolighverdagen, slik vi i mediene gjengir den. En forvirrende miks av jubel og fortvilelse, men mest av det første.

De siste 20 årene har boligprisene i Oslo steget nesten 500 prosent. Til sammenligning har vanlig prisstigning vært totalt på rundt 50 prosent. Bonanza, leser vi. Beste boligsesong noensinne, sier meglerne. Beste? For hvem?

La oss kjenne etter. Jeg er egentlig på A-laget, og hadde nylig en såkalt verdivurdering. Ifølge megleren har boligen min økt én million i verdi på fem år. "Meget pent, " sa han. Jeg kunne hoppet av markedet og levd på gaten som millionær. Men jeg vil ha tak over hodet. Boligene jeg nå vurderer å kjøpe, koster i sjiktet 6--8 millioner kroner. Jeg føler meg ikke akkurat som en vinner. Snarere litt lurt. Skulle jeg ikke tjene på dette, da?

Trøsten er at jeg er bedre stilt enn de unge og ubemidlede.

Nylig rapporterte NRK at selv om du har oppfylt maksgrensen for BSU (Boligsparing for ungdom) på 150 000­ kroner, er markedet støvsugd for mulige objekter. Og du må spare 6000 kroner hver måned i 5 år for å få råd til en 50-kvadratmeter i Oslo, ifølge Dagens Næringsliv. Med mindre du har en gavmild mor, far eller onkel i Amerika.

— Egentlig etterlyser jeg et ungdomsopprør, sier leder i Leieboerfor­eningen, Lars Aasen. -- Jeg kan ikke forstå hvorfor vi fortsetter i samme sporet.

Galopperende boligpriser og strengere krav til egenkapital ved lån vil tvinge flere unge, single og "vanlige familier" over i leieforhold, tror Aasen.

— Snart er vi alle vanskeligstilte.

Aasen viser til Oslos leiemarkeds rykte som et uregulert Texas, der korttidskontrakter, kummerlighet og grådige utleiere rår og flår.

Les også

Unge frykter å bli stengt ute fra boligmarkedet

Ekskluderende

Leie = nederlag. Et tapsprosjekt. Hvorfor er det som er den naturligste ting for en urban kille i Stockholm, en flau markør for mislykket tristesse i Oslo?

Ikke så rart, sier bedreviterne. Å eie er økonomisk det mest lønnsomme i landet vårt. Å investere i egen bolig er en genial måte å spare på. Men det neste spørsmålet blir da: Må det være sånn? Er det rettferdig?

Kritikere hevder at Norge i realiteten ikke har noen boligpolitikk lenger. For dem gir den ferske IRIS-rapporten ammunisjon.

Forskernes problemstilling: Bidrar den norske boligpolitikken til sosial differensiering og sosial eksklusjon? Vassenden & co. skriver: "Vår studie gir et enkelt svar: Ja." Videre:

"For de gruppene vi har studert, fremtrer boligpolitikken som en blindsone i den norske velferdsstaten", mens leiemarkedet omtales som "dysfunksjonelt".

La oss nå spørre 50-åringen som sitter på en balkong på rådyre Nordberg i Oslo og snakker så varmt om Piemonte-vin, gåselever og dannelse, den genierklærte eksredaktøren som nesten firedoblet Morgenbladets opplag på ni år: — Alf van der Hagen, hvorfor i alle dager leier du?

Uortodoks boligleier

"Vet du om et sted hvor markedet ikke bestemmer?" lød overskriften til den noe uortodokse annonsen i Aftenposten Aften i 2001. Alf van der Hagen hadde i mange år levd en behagelig tilværelse i en diger leilighet på Majorstuen sammen med sine tre barn. Det var gåavstand til jobben. Husleien var lav. Men nå skulle den jekkes betydelig opp.

Van der Hagen måtte av ulike årsaker nå flytte, og appellerte altså til idealistiske utleiere. Kjøpe var ikke aktuelt. Som sønn av en lavere ingeniør på Moelven bruk og en hjemmeværende mor hadde han aldri forventet å få noen drahjelp hjemmefra. Ikke hadde han spart opp nevneverdig egenkapital heller.

Alf van der Hagen bruker helst penger på kultur, ikke bolig.

— Jeg har brukt penger på bøker og plater. Og det er ikke verdt så mye, sier han. Om han fikk noen respons på annonsen? Niks.

Tilfeldighetene gjorde at han likevel havnet sammen med barna i en romslig, men ikke overpriset leieleilighet i 2. etasje et funkishus på Nordberg. Hver måned betaler han sine mangfoldige tusen med god samvittighet. Penger ut av vinduet? Van der Hagen ser det ikke slik.

- Jeg vet at livet mitt ikke er lønnsomt. Men dette er kanskje den siste rest av kristendom i meg: Troen på at man ikke skal samle seg skatter på Jorden, sier han, mens tonene fra Chet Baker og Gerry Mulligan strømmer ut av høyttalerne i stuen.

Tre av fire vegger her er dekket av bøker. Van der Hagen samler på musikk, vin, litteratur -- han bruker heller penger på kulturopplevelse enn boliginvestering. Kjøkkenet er fritt for duppeditter. Det mest moderne han har, er en Soda Stream-maskin, men han nyter gjerne kostbare oster, olivenolje og fin vin, sier han. Han blåser i innpakningen, men nyter innholdet.

— Det er rart at mange er mer opptatt av kaliteten på hvitevarene enn på maten i kjøleskapet. For mange er boligen et mål i seg selv. Men det er jo veldig materialistisk, da. Kanskje er dette min lille protest. Det går an å leve bra uten å eie. Det er ikke flaut og det er ikke umulig.

Venter på opprøret

Et lignende budskap serverte den nylig avgåtte redaktøren i en harmdirrende leder i Morgenbladet for en tid siden.

"Etterkrigstidens boligpolitikk har gjort nordmenn til kapitalister. Alle forsvarer retten til å eie egen bolig. Alle er opptatt av at renten holder seg (altfor) lav. Vi har nærmest avskaffet eiendomsskatten. Det begynte med en idé om utjevning og likhet, " skrev han og fortsatte:

"I dag er befolkningen en kompakt majoritet som vokter over et fjell av statisk kapital som heller kunne vært investert i nyskapende næringsvirksomhet."

Det står han for fortsatt. Han mener utleiesektoren er forsømt. Norsk boligpolitikk består bare av bostøtte til spesielt sårbare grupper, mener han. Vel og bra, men det er for snaut.

— Det er jo helt sprøtt at du må ha flere ganger din egen inntekt for å komme inn på boligmarkedet. Hva for eksempel med de mange arbeidsinnvandrerne som kommer? Skal vi forvente at de har med seg en million eller to i bagasjen?

A-magasinet har snakket med en rekke boligforskere. De fleste har den samme holdningen. Situasjonen er ikke bra. Noe må gjøres. Deler av det private leiemarkedet bør profesjonaliseres. Det må bygges flere kommunale leieboliger og flere studentboliger for å lette på trykket.

Myndighetene vet det. Det nevnes gang på gang i offentlige dokumenter. Allerede i Soria Moria-erklæringen slo for eksempel den rødgrønne regjeringen fast at de vil sette i gang "et omfattende program for bygging av ikke-kommersielle utleieboliger".

— Men så å si ingenting har skjedd. Det har stått dønn stille, sier Jardar Sørvoll ved NOVA.

— Det viser hvor vanskelig det er å bryte ut av den selvforsterkende eierlinjen, legger han til.

Ny melding

I løpet av høsten skal Regjeringen legge frem en melding om ny boligpolitikk. Men boligleier Alf van der Hagen har ikke tro på noe revolusjonerende nytt.

— Jeg har ikke særlig tro på at de rødgrønne har noen fantasi på dette området. Alternativ tenkning må komme fra folk som ikke har eiendom selv. På et eller annet tidspunkt kommer det et grasrotopprør.

Det må det jo.

Les også

  1. Ap vil ha egen boligstatsråd

  2. Flytter utleiemarkedet til Facebook

  3. Lovløse tilstander i leiemarkedet

Brattsti Sørensen bor dels i en kolonihytte, dels på en hybel hos broren. Til høsten på hun ut på leiemarkedet igjen.

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!