A-magasinet

Det hun opplevde, ville mange blitt knust av. Men i dag er livet godt. Hva skal til for å overleve en livskrise?

Folk reagerer ulikt på samme krise. Hvorfor tåler noen «alt», mens noen bryter sammen av «ingenting»?

  • Helle Aarnes
    Journalist
  • Paul S. Amundsen
    Fotograf
Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen.

Irene Kinunda var bare en liten jente da faren ble drept i krigen hjemme i Kongo. Siden døde også moren. Hjemlandet var ødelagt, hun hadde mistet nesten hele familien. Hun var seks år da hun måtte flykte. Noen ville sagt at hun hadde mistet alt.

Hvordan overlever man når livet rammer så hardt? Hva gjør at noen klarer å reise seg igjen, selv etter de verste traumer og kriser?

For den lille kongolesiske jenta handlet overlevelsen om noen få, men avgjørende ting. Slik tenker Irene Kinunda (30) i dag. Hun hadde en onkel som kalte henne «datter» og ville alt godt for henne. De flyktet sammen. Hun hadde vilje og optimisme. Hun hadde sangen. Og ikke minst hadde hun troen på at hun én dag ville møte mamma og pappa igjen, på «den andre siden».

I ti år var hun på flukt. Så én dag, da hun var blitt 16, kom hun til Norge som kvoteflyktning. Til Bergen, der luften var kald og menneskene stille. Alt var annerledes. Men utdanning var gratis! Og det fantes gode mennesker der: Nordmenn som kjente hjemlandet hennes. Folk som så henne. Noen som skjønte at hun hadde med seg gode ting i sekken.

Dem det går bra med

I psykologien kalles det resiliens. Begrepet brukes for å beskrive menneskets motstandskraft, evnen vår til å håndtere stress og katastrofer.

Det kom opprinnelig fra USA, men psykologiprofessor Anne Inger Helmen Borge innførte begrepet i Norge for 30 år siden.

Les hele saken med abonnement