Familien Arnardo har drevet sirkus i fire generasjoner.

Elefantene er borte og showet er halvert. Men klovnene og sukkerspinnene er der fortsatt.

Barnebarnet Are Arnardo har måttet ta noen tydelige grep.

En arv av sagmugg

Arendal, en iskald kveld i april. Foreldre og barn på halvfulle benker veiver med lysrør og hoier etter trompetmusikk på boks. Det lukter sagmugg, sukkerspinn og sigg fra backstage.

I midten av manesjen står Norges eldste sirkusfamilie. Direktørens paljetter glitrer i blått. Hans kone har splittkjole, rosa øyenskygge og oppsatt hår. Sønnen og datteren har gullbelagte, svarte uniformer. Spesialsydd i Paris.

– Hvis dere liker det dere har sett, så må dere gjerne trykke «liker» på Facebook. Hvis dere ikke liker forestillingen, si det til meg.

Et bredt glis brer seg over sirkusdirektør Are Arnardos bleke ansikt.

– Og jeg lover å ikke fortelle det til noen!

De voksne humrer, mens barna veiver videre med lysstoffrørene. Så går teltduken opp, showet er over, og barna strømmer ut mot selfieplakaten, der Arnardo-familien venter på å bli fotografert.

– Dette var vel kanskje siste sjanse til å dra på sirkus, sier en pappa mens kona knipser bilder av deres rødhårede treåring.

I 2017, 2018 og 2019 hadde sirkuset opp mot en million i underskudd. Året etter skulle alt rettes opp igjen, men så kom pandemien. Sirkuset måtte avlyses før premieren mens slangemennesker, hunder og esler ble parkert i Lillesand. De fikk koronastøtte og var klar for en ny vår i 2020. Cirkus Arnardo halverte showet, kuttet antall sitteplasser og reiste rundt med et mindre telt enn før.

I fjor ga det resultater, selv om sirkuset bare gikk i fire måneder og strakte seg inn i vintermånedene. Det ble flere millioner i overskudd, forteller Arnardo-familien.

Are Arnardos hår har grånet. Eller kanskje er det bare vårlyset som er magert bak sceneteppet.

– Hva står på spill nå?

– Det er russisk rulett. Vi har ingen garanti for at denne sesongen blir en suksess.

Kunsten å rømme med et sirkus.

De fleste sirkushistorier starter med en rømling, og det gjør også denne.

Året var 1927, og 15 år gamle Arne Otto Lorang Andersen var i ferd med å gjøre et helt spesielt tryllenummer: Han skulle bli en annen. Armido? Nei, det måtte være syv bokstaver. Det er jo i tallet syv at all magi ligger. Arnardo!

– Jeg tryllet vekk Arne Otto Lorang! sa han ifølge boken «I livets manesje» fra 1998, der denne anekdoten stammer fra.

Da Arne Otto Arnardo fylte 16, rømte han med Cirkus Empress. Han hadde fått jobb som slangemenneske.

Cirkus Empress reklamerte med The Musical Midgets, et helt orkester bestående av kortvokste. Sirkuset hadde tre manesjer, dresserte hester og en fakir som opptrådte med både flammer og levende slanger. Samtidig slet de økonomisk. På en av forestillingene streiket alle artistene fordi de ikke fikk lønn, og samme år ble sirkuset lagt ned, for deretter å gjenoppstå tre år senere.

I boken «Sirkus i Norge» beskriver Herman Berthelsen hvordan de tidlige sirkusene slet på landeveien. Norge hadde ingen etablerte sirkusfamilier, og de fleste sirkusene som prøvde seg, måtte legge ned fort. Allerede på starten av 1900-tallet reagerte publikum på dyreplageri. Reaksjonene var færre da Cirkus Empress i 1938 stilte ut en hel familie fra Liberia.

Året etter skulle Arne Arnardo gjøre sitt livs største sirkustriks. På denne tiden var han med i et show på Scala Kino, som slet med å selge ut billettene. Da var det bare én ting å gjøre, tenkte unge Arne: skape blest.

Arnardo tok med to stoler og ett bord til taket på Odd Fellow-bygningen, der Saga kino ligger i dag. Han balanserte på taket, mens bordet vippet frem og tilbake.

Og som om ikke det var nok: Han ålte seg gjennom en ring på toppen, står det skrevet i «I livets manesje». Folk stimlet sammen på bakken. Snakket om ham på kafeene. Skrev om ham i avisene. En sirkusstjerne – og et PR-geni – var født.

Store spor fra sirkuskongen

Etter å ha spart penger over to tiår åpnet han sitt eget sirkus i 1949. Sirkuskongen kjørte rundt i Mercedes 600 med elefanter, kortvokste assistenter og et hundretall teknikere og artister på slep. Han ble med i spillefilm, teaterforestilling og utallige TV-sendinger og ukebladreportasjer. Da Arne Otto Arnardo døde under en forestilling i 1995, rykket sognepresten ut for å arrangere minnegudstjeneste i manesjen.

Da hadde arveprinsen drevet sirkuset i mange år allerede. Arild Arnardo var linedanser, elefanttemmer og deltok på sirkusfestivalen i Monte Carlo flere ganger. Han drev sirkuset frem til rundt 2010 og gikk bort midt i pandemien.

– I sirkuset er det: «Kongen er død, leve kongen.» Faren og bestefaren min tråkket opp store fotspor. Nå må jeg fylle dem med mine egne sko, sier Are Arnardo.

Billettelefonen ringer. Han betjener den selv, akkurat slik han rigger opp teltet, kjører trucken og tryller vekk kona kveld etter kveld. «Forestillingen varer én time, ja. Du trenger ikke printe ut billetten», sier direktøren i mobilen.

Han ser kjapt på klokken. Vi står på Stevneplassen i Skien, der sirkuset skal bygges opp til påsken. I gamle dager tok det hele en times tid, men da var det flere hender i arbeid. Nå er de inne i syvende time med kjøring, hamring, stabling og heising.

– Foreldrene blir lettet over at showet bare varer drøyt en time, sier Are Arnardo.

– Er ikke det litt trist?

– Det som er trist, er at vi hadde helaftens show i flere år når folk bare ville se halvparten. Folk skal så mye i dag. De skal trene, se TV og kjøre og hente.

En utfordrer blir født

En vårdag i 1981 sto en 17 år gammel gutt foran vognen til Arne Arnardo. Han het Jan-Ketil Smørdal og ønsket å jobbe på sirkuset. Arnardo ba ham komme tilbake når han var blitt eldre.

– Jeg var redd for å reise hjem, for foreldrene mine ville ha meg inn på en yrkesskole. Men jeg fikk jobb som læregutt i Cirkus Merano i stedet. Da jeg debuterte som artist året etter, ble det ukeblader og Norge Rundt. Det var flere år siden sist det hadde vært en ny norsk sirkusartist, sier Smørdal i dag.

Han ler godt i andre enden av røret.

– I 1989 startet jeg Cirkus Agora. Da satt Arne Otto ringside på åpningsforestillingen. Jeg tror han angret seg.

Cirkus Merano la ned i 2015 etter å ha vært på veien siden 1975. To år senere stengte den lille utfordreren Cirkus Zorba. Cirkus Agora flyttet vekk fra landeveien – og inn i fornøyelsesparker og Den kulturelle skolesekken – før de kom tilbake på turné i 2017.

– Da gamle Arnardo levde, pleide jeg å si at mine konkurrenter bare slår meg på livvidden. Men nå kan jeg ikke si det lenger, sier Smørdal.

– Hvorfor ikke?

– Jeg vokste ut. Men jeg driver fortsatt med gamle kunstner i manesjen.

Agoras direktør startet som linedanser, men er nå ponnitrener og akrobat med tallerkener på hodet.

Kampen mot samtiden

Sirkusene konkurrerer ikke lenger mot hverandre, men mot samtiden.

Grusbanene de trenger for å sette opp teltene sine, er gjengrodd eller bebygget. Elefantene ble pensjonert for åtte år siden. Plakatene får stadig oftere motstand fra Veivesenet. Dieselprisen er høy, skattereglene kronglete, og krigen hindrer artister og teknikere i å reise fra Ukraina.

Selv de lange tradisjonene har fått en bismak. I 50 år har Cirkus Arnardo gått i 17. mai-toget i Ålesund, men de siste årene har det vært uten dyrene.

– Kommunen er redd for at folk skal skli i dyrenes avføring og få stivkrampe, sier Are Arnardo.

Han har vært i manesjen siden han gikk med bleier. Først var han bestefarens lærling, sammen med en kortvokst mann som fungerte som Arnardos maskot.

– Bestefar mente at dverger betydde lykke. Først hadde han med en assistent som var kledd akkurat likt som ham selv. Deretter var det dverger som gjorde triks.

– Hva tenker du om den tradisjonen i dag?

– I Norge har vi ikke egentlig en tradisjon for å stille ut andre mennesker på sirkus. Bestefaren min brukte de kortvokste som artister.

Are Arnardo giftet seg med en italiensk sirkusprinsesse. Hver forestilling plasserer han henne i en boks, som han spidder med sverd.

Da han selv ble far i 2000, løftet han sønnen Luigi frem i manesjen. En ny prins var født. To og et halvt senere var det en jentebaby som ble vist frem fra sagmuggen.

Nå vil søsknene ta over Cirkus Arnardo sammen når den tid kommer.

Født til å sjonglere

Luigi Arnardo var bare fire år gammel da han fant sitt talent: sjonglering med diablokjegler. I dag kan han betjene tre kjegler samtidig.

– Målet mitt er å klare fire i luften, sier han.

Sirkusprinsen har kajal under øynene, brunkrem i ansiktet og knasker popcorn med store arbeidsnever. I motsetning til prinser flest må han være med på det manuelle arbeidet. Luigi Arnardo maler popcornmaskinen, fikser småting og bygger teltet.

– Vet du hvordan hele teltet skal settes opp?

Luigi Arnardo ser dumt på journalisten.

– Selvfølgelig. Jeg er født her.

På armen har han tatovert bokstaven til moren, faren, søsteren og familiehunden. Slik er de alltid med ham, selv når de ikke er i samme vogn. Alle vennene sine har han fra veien, enten det er klovner, teknikere, barn av klovner eller jenter han møter underveis. De pleide å vente på ham etter forestilling, jentene.

Han kaster en neve popcorn inn i munnen.

– Blir du aldri lei popcorn?

Gliset brer om seg i det brunkremfargede ansiktet. Om halvannen time kommer publikum i salen.

– Nei, jeg kjøper popcorn selv når jeg går på kino.

Sirkus i krig

Hver morgen tar Luigis søster, Shannon Arnardo (19), frem de fire tøystykkene hun sjonglerer med, og går inn i manesjen. Hun øver i to timer, selv om luften er kald og hun stadig må hoppe ned i sagmuggen for å varme føttene. Under benken ligger tre basketballer som ennå ikke er med i showet. Hvis hun klarer å sjonglere dem med føttene, kan hun få jobb på et av sirkusene nede i Europa. Det er målet, for hun tror det er nyttig med andre impulser før hun skal ta over Cirkus Arnardo.

– Mange av mine jevnaldrende har gitt opp sirkuset under pandemien. De har begynt å studere isteden, sier Shannon Arnardo.

– Hva er det som driver deg til å fortsette?

– Det er å spre glede. Når det er krig og pandemi, er det mange som blir redde. Vi er en fantasiverden man kan gå inn i isteden.

Hennes egenkomponerte nummer spiller på eldgamle gjøglertradisjoner. Hun er Harlekin. Narren som er klønete, men likevel morsom og kvikk. Derfor har hun koreografert inn et fall i forestillingen og kjøpt en kostbar maske fra Venezia.

Et familietre av klovner

I Frankrike og Italia er det tradisjon for narrer, klovner og pantomime som følge av komedieformen Commedia dell’Arte. Tradisjonen med akrobatikk er mye eldre. «Sirkus i Norge» forteller om en 2700 år gammel helleristning i Østfold av en baklengs salto. Skalden Snorre beskriver at Olav Tryggvason kunne utføre gjøglerier. Et gammelt treverk viser at han til og med sjonglerte.

Men sirkuset slik vi kjenner det i dag, er «bare» 250 år gammelt, og startet med hesteshow i England, som gradvis utviklet seg til akrobatikk.

Kona til Are Arnardo, italienskfødte Paola, er syvende generasjons sirkuskunstner. Hennes familie har vært klovner siden den franske Solkongen hyret dem på 1700-tallet.

Et slikt familietre forplikter. Det vet barna hennes.

– Jeg kan nok ikke være sammen med en som jobber på et kontor og alltid har en varm kaffekopp tilgjengelig. Slik er det ikke å jobbe her. Vi er i bevegelse hele tiden, sier Shannon Arnardo og konkluderer med at det beste ville vært om hun fant en artist.

– Det er ikke fordi jeg mener den ene jobben er bedre enn den andre. Både kontor- og sirkusjobb er skikkelig arbeid, sier 19-åringen.

Kjærlighet og sirkus

I sirkusmiljøet deler man menneskene i to grupper: «sirkus» og «privat». «Sirkus» er de som er født inn i en sirkusfamilie. De som ikke klarer å bo ett sted, men alltid må være i bevegelse. På vei til en ny by med nye applauser i øret og gammel sagmugg i neseboret. De som vet at man aldri skal stå med ryggen til manesjen, og som følger sin helt egne tidsregning.

Klokkeslett er ikke så viktig. Det viktigste er at «The Show Must Go On».

«Privat» er vi som går gjennom livet med armbåndsur, men uten klovnenese, paljetter eller trapeskostyme. Fortsatt er det sjelden at «sirkus» blander seg med «privat». Likevel hender det en gang iblant at en «privat» faller for en «sirkus» og kræsjlander inn i manesjen.

Sveitsiske Alexandra var i 30-årene da reklamebyrået hun jobbet i, trengte noen dyr til et bilde. De leide et sirkus, og midt i manesjen var en hvit klovn.

Hun falt for ham og han for henne, og etter ett år bestemte de seg for å ta et valg. Ja visst var hun «privat» og han var «sirkus», men kunne de få det til å funke? Det var bare én måte å finne det ut på.

En kjærlighetshistorie med løsnese

Klovnen Alexandra falt for, var den ene av de to franske brødrene Rossi, en klovneduo med ett signaturnummer: tallerkennummeret. Et 14 minutters langt show der 6 tallerkener knuses på stadig mer utrolig vis.

Men så en dag ble broren til Yann Rossi syk. Sirkuset var desperat og ringte rundt etter en erstatter. Showet måtte jo fortsette med eller uten halve Rossi.

– Jeg sa at jeg godt kan prøve meg, men jeg lover ikke annet enn at jeg gjør mitt beste, minnes Alexandra.

Ti år senere har hun klovnenese, fargerik jakke og bowlerhatt på daglig basis. Broren som ble syk, har laget sitt eget sirkusnummer, mens den nye klovneduoen har en sønn på 14 og en datter 17 som er med på turneen.

Ingen av dem vil ta klovnetradisjonen videre.

– Er klovneri en kunstform for evigheten, eller går den av moten?

– Jeg tror det er noe evig over klovnen. Han er fattig, men han vinner. Han er klumsete, men han er så snill at alle elsker ham. Dette er noe som alltid vil være morsomt, sier Alexandra Rossi.

Snart ny by

Det er nest siste søndag i april, og skyene herjer på himmelen i Skien. Cirkus Arnardo har spilt to forestillinger hver dag i hele påsken.

– Vi har hatt ca. 200 publikummere i snitt. Det er ikke så mange som kommer når det er fint vær, sier Are Arnardo.

– Men er det ikke det dere trenger for å gå i null?

Han smiler svakt.

– Joa. Det var vel det jeg håpet på.

Noe har også skjedd med forestillingen. Klovnene har droppet revolveren, for telemarkingene ble så skremt. Shannon Arnardo er blitt sikrere på sjongleringen, og Luigi Arnardo har fått selskap i campingvognen.

Her i Skien har han truffet en jente som skal bli med på resten av turneen.

«The Show Must Go On» runger over høyttalerne. Det er noen sesonger siden Arnardo hadde eget sirkusorkester, men sønnen til klovnen Rossi spiller trommer gjennom hele showet. Etter halvannen time går teppet opp, og de små benene løper ut av teltet. Ingen sirkusartister venter ved selfieplakaten, for de er alle kledd i arbeidstøy.

21 sirkusarbeidere fra 14 år og oppover løper rundt sagmuggen som maur rundt en dronning. De firer tau, drar ned det røde skiltet, pakker trommesettet, bretter duken.

Skien er historie. Hokksund venter.

– Så lenge vi i familien Arnardo lever, vil det alltid være sirkus. Vi vil alltid opptre og holde på videre. I en eller annen form, sier Are Arnardo.

Sirkusets historie

• 1768

  Britiske Philip Astley oppdager at man kan stå på hesteryggen hvis hesten galopperer i sirkel. Det kalles sentrifugeeffekten og er starten på det moderne sirkuset.

• 1782

  Charles Hughes åpner Royal Circus for rideoppvisninger i London. Senere tok han sirkuset til Russland.

• 1834

  Den tyske gjøgleren Rudolf Friedrich Bartel starter oppvisninger i Norge.

• 1860

  Det første norske sirkuset blir startet av Gunnerius Halvorsen, men det blir raskt nedlagt. På denne tiden turnerte flere utenlandske sirkus i Norge.

• 1886

  Trondheim får sirkusbygning i Prinsens gate 2 A for omreisende gjøglere. Sirkuset med 1600 plasser ble nedlagt etter ti år. Bygningen ble solgt til Frelsesarmeen og senere til Studentersamfunnet.

• 1890

  Sirkusbygningen i Christiania åpner. Cirkus Schumann hadde åpningsforestilling. Edvard Grieg var solist og dirigent under én av forestillingene. Bygningen ble revet for å gi plass til rådhuset i 1935.

  

  

• 1912

  Arne Otto Lorang Andersen, Norges største sirkuskjendis gjennom tidende, blir født.

• 1920

  Cirkus Britannia, et av de lengstlevende sirkusene, har sin åpningsforestilling. Familiesirkuset skifter navn til Cirkus Berny frem til det blir nedlagt i 1984. Var lenge Arnardos argeste konkurrent.

• 1949

  Arne Arnardo åpner Cirkus Arnardo.

  

• 1975

  Knut Dahl åpner Cirkus Merano, som ble lagt ned i 2015.

  

• 1989

  Jan-Ketil Smørdal åpner Cirkus Agora. Er mye på turné til bl.a. Ukraina og Island. Agora og Arnardo er de eneste norske sirkusene nå.

• 1995

  Arne Arnardo dør i sirkusvognen under en forestilling på Tøyen. Bandet spiller «The Show Must Go On».

  

• 2014

  Cirkus Arnardo pensjonerer elefantene.

  

• 2020

  Pandemien stenger sirkus over hele verden. I november 2020 dør Arild Arnardo.

• 2022

  Cirkus Arnardo reiser til et 20-talls steder i Norge fra april til september. Cirkus Agora har forestillinger på Vestlandet.