Vinskolen: Den rosa sesongen

Helt ærlig? Det er litt for langt mellom toppene i rosévin. Men disse seks skinner.

– Men er det ikke sant, spurte mannen lavt og fortrolig.
– Er det ikke sant at rosé ikke er like bra som annen vin?

En kommentar fra en dansk servitør hadde brent seg fast i minnet hans. Noe om at maskuline menn ikke drakk rosa ting. Og jeg smilte, trakk pusten og begynte på mitt komprimerte teoristrekk. Det tar like lang tid som en heis bruker fra første til femte etasje.

Jo, det er sant at rosévin en gang i tiden hadde et noe rufsete rykte. Men det begynner å bli så lenge siden at de som fremdeles fastholder tanken, umulig kan ha fulgt med i vinverden de siste tretti årene.

Knuffing i køen

Det er særlig viner fra regioner som Piemonte og Provence som har bidratt til å endre oppfatningen om kvalitet i rosé. Her hjemme ble vinen Il Mimo raskt en snakkis, nettopp fordi den hadde kvaliteter som en seriøs vin.

Få tilgjengelige flasker de første årene skapte kø og kamplyst, særlig på Oslos vestkant. Nå har volumene økt betraktelig. Likevel fortsatte lenge den årlige knuffingen blant modne menn i vaffel-vest, nærmest som en tradisjon jeg tror de opprettholdt for hyggens skyld.

Med kvalitet og omtale øker salget. Rosé spiser markedsandeler. Sesongen forlenges. Der vi før drakk rosé noen uker i fellesferien, begynner vi nå gjerne med de første varme solstrålene i mars og holder det gående til langt ut i september. Fenomenet er globalt. Flere og flere produsenter kaster seg på. Det er som med produksjon av musserende vin: Enhver vinnasjon med respekt for seg selv, lager det. Rosévin er et fenomen, og det er svært. Det betyr at du har et hav å velge blant.

Som et spett i ganen

Akkurat det havet forsøkte jeg smake meg gjennom noen drøye uker i slutten av april. Og nå skal jeg være så ærlig som jeg bare kan. Det er litt for langt mellom høydepunktene. Ja, det er sant at den kollektive kvalitetshevingen er solid. Få er fæle. Men jeg skulle ønske at det var litt tettere mellom toppene.

Ta Provence-rosé, for eksempel. Stilen etterlignes nå langt utenfor Frankrikes grenser, siden populariteten er så påtagelig. Kjennetegnes ved en blek rosa, nesten løkskall-lignende farge. Mild smak av jordbær og litt lime. De beste har en saltsmak i avslutningen og kanskje et lite fraspark av friskhet.

Men for å komme dit, har jeg gurglet, spyttet og skyllet meg gjennom mange viner jeg ikke savner å smake igjen. Litt glatt smak av jordbær. Frukt som svulmer. Vin som kjennes daff i munnen. De som bare smaker to ting. De jeg er litt lettet for at jeg kan spytte ut.

På den andre siden har vi Piemonte-roseer. De smaker av rips og har ofte en bredere vifte av duft. Rips er syrlig, og for at du skal ha det hyggelig i solveggen, er det fint om den syrligheten er godt integrert. Står syren som et spett i ganen? Kjennes det som emaljen er på vei av tennene dine? Da er vi ikke i mål.

En håndfull perler

Hellas imponerte meg i år. Tyskland. En håndfull perler fra Provence og Piemonte. Men det som er aller morsomst med det store frislippet av roséviner i mai, er overraskelsene. Aldri hørt om Cerasuolo d`Abruzzo? Det skal jeg gjøre noe med. Spanias comeback! Portugal som stadig imponerer.

Disse seks vinene kommer til å dukke opp jevnlig hjemme hos meg denne sommeren. Og med det erklærer jeg den rosa sesongen for åpnet – både for menn, kvinner og alle som definerer seg som noe et sted imellom.

• Se Ingvild Tennfjords vinanbefalinger lenger nede i saken.