De har mistet bena og sett kameratene blitt drept.
Nå må de ta stilling til et vanskelig spørsmål:
Skal de dra tilbake til fronten?

Frihetens pris

Å forsvare hjemlandet har kostet dem armer og ben. Nå drar soldater tilbake til slagmarken i Ukraina med proteser.

Da Igor Kropnokov kjørte over en mine i november, var det ikke første gang. Som 18-åring kjempet han for Sovjetunionen i Afghanistan. Også der kjørte han over et nedgravd eksplosiv. Fordi kjøretøyet var pansret, slapp han unna med en hjernerystelse. Da han kom hjem, trodde han aldri han ville se krig igjen. Han tok ikke lett på det da han fjor, som 57-åring, måtte ikle seg uniformen på ny.

– Men jeg visste at jeg aldri kunne tilgi meg selv hvis jeg ikke dro og kjempet for Ukraina, forteller han.

Han ble sendt til Kherson-regionen, sør i Ukraina. Jobben hans var å lokalisere de ukrainske posisjonene i gråsonen, altså slagmarkens episenter. Da det var gjort, kjørte han tilbake til egen posisjon. Han husker ikke øyeblikket da bilen kjørte over minen. Husker ikke sjokkbølgen som kastet bilen i luften. Husker ikke flammene. Husker ikke at soldatene som kjørte bak, dro ham ut av bilen. Det eneste han husker, var at han følte seg fornøyd. Glad for at jobben var gjort.

Så ble alt svart.

Igor Kropnokov har amputert begge bena. Når sårene har grodd, skal han lære å gå med proteser.

Krigens år

24. februar er det ett år siden Russland invaderte Ukraina. I ukene før angrepet anslo eksperter at det russiske militæret ville lykkes om Putin bestemte seg for å starte en fullskala invasjon. Hovedstaden Kyiv ville falle innen tre dager, lød teoriene. Med sine militære ressurser var Russland nærmest garantert seier.

Det skjedde ikke. I stedet har Russland lidd enorme militære tap. Landets økonomi sliter som følge av sanksjoner. Kyiv har ikke falt, men byen er ikke den samme som den én gang var. Ved en kirkegård i Kyiv stiger røyken fra krematoriet jevnt. En begravelse er nettopp ferdig. Det tar ikke mange minuttene før neste er i gang.

For selv om Kyiv fremdeles ikke er tatt 12 måneder etter at russiske stridsvogner først rullet over grensen, har mangt et blodbad utspilt seg i ukrainske byer. Forsvaret av landet har kostet mye. Siden invasjonen startet, er 100.000 ukrainske soldater såret eller drept, ifølge amerikansk etterretning.

Vestlige land har støttet Ukraina med våpen. I ukene mot årsdagen har debatten igjen rast om hvilke militære midler som skal gis fremover. I januar besluttet flere land, blant dem Norge, å gi avanserte stridsvogner. Disse skal hjelpe Ukraina med å rykke fremover på slagmarken og videre inn i gjenerobringen av landet, som er i en krig ingen vet hvor lenge vil vare.

Igor Kropnokov har bodd på sykehuset siden november. Han håper han kan skrives ut før sommeren for å dra hjem til Dnipro. Før invasjonen jobbet han med å bygge bassenger. Nå vil han bare gro blomster hjemme i hagen sin.

Lang kø av pasienter

Da Igor Kropnokov kom til bevissthet, lå han i en ambulanse. Han hadde fremdeles begge bena, men de fungerte ikke. Og skadene var kompliserte. Legene sa det var best å amputere begge.

– Jeg var litt ... opprørt, forteller han.

– Men jeg visste at det var for det beste.

Nå har han vært på et rehabiliteringssenter i Lviv siden november.

– Så. Hvordan var natten? Noen fantomsmerter? spør en fysioterapeut og lener seg på sengen hans.

– Ja, svarer han.

– Det føles som det er en støvel der benet mitt var, som strammer. Hardt.

Han spør om dosen smertestillende kan dobles. Når sårene har grodd, skal 57-åringen begynne å trene med proteser.

Ansatte på sykehuset forteller at regjeringen betaler for protesene og rehabiliteringen. Men køen av pasienter er lang. Flere velger å dra utenlands for å få behandlingen de trenger. Én av dem er Oleksandr Teren (26).

Fra barista til soldat

Oleksandr Teren så frem til 24. februar i fjor. Det skulle være hans siste dag som barista på kafeen i Kyiv. Endelig skulle han få jobbe som grafisk designer, slik han var utdannet til. Men den siste dagen kom aldri.

I morgentimene våknet han av at kjæresten ringte. Hun hørte eksplosjoner, sa hun.

Invasjonen var i gang. Teren fikk panikk da han skjønte hva som skjedde. Likevel tok det ikke lang tid før han vervet seg til hæren. Der ble han lært opp til å betjene bombekastere. For å beherske våpenet måtte han lære matematikk, særlig algebra, for å kunne stille det inn riktig. Da han mestret det, ble han sendt til fronten i Kharkiv.

Oleksandr Teren gikk fra baristajobb i Kyiv til fronten i Kharkiv.

17. august startet som en vanlig dag i krigen for 26-åringen. Han ble vekket klokken tre på natten. Kjørt til skyttergraven. Spiste suppe, lagde kaffe. Så skjøt han med bombekasteren mot russiske posisjoner noen kilometer unna. Senere trente han styrke med ammunisjon som vekter.

Dagen var varm uten en eneste sky på himmelen. Da tiden var inne for en pause, la han seg på magen nede i skyttergraven. Han var i ferd med å sovne da bakken rundt ham eksploderte. Øynene og munnen hans ble på et øyeblikk fylt av jorden som var gravd ut for å gi ham dekning. Alt han følte, var smerte. Han skjønte umiddelbart hva som hadde skjedd.

Et vanskelig valg

Han skrek etter hjelp. Den var ikke langt unna, medsoldatene satt rett utenfor skyttergraven, uskadet av artilleriet som traff Teren. Én av dem løp frem til ham og satte en turniké for å stanse blødningen fra den bortsprengte høyre foten hans. 26-åringen kjente at benet ikke lenger hang fast til resten av kroppen.

Også det andre benet var skadet og måtte opereres. Raskt. Plutselig sto Oleksandr Teren overfor en annen fiende enn de russiske soldatene som hadde skutt mot ham:

Tiden. Den var i ferd med å renne ut.

20 minutter senere var han på sykehuset i Kharkiv. Neste stopp var et sykehus i Poltava. Den venstre foten hang fremdeles på. Men det var travelt på militærsykehuset. Til slutt ble også den amputert.

– Jeg tror foten kunne vært reddet hvis de hadde operert meg tidligere, forteller han.

26-åringen snakker med oss via en videolink fra Florida i USA. Der er han for å få proteser og blir værende i noen uker til.

Og etter det?

– Da skal jeg tilbake til Ukraina, svarer han bestemt.

Der må han ta stilling til et vanskelig spørsmål: å fortsette å kjempe eller ikke?

For at lemmer skjæres av og erstattes med metall, stanser ikke ukrainske soldater fra å fortsette kampen.

Skyttergraven kunne ikke beskytte Oleksandr Teren mot artilleriet. Begge bena er nå borte.

Drar tilbake til fronten

Roksalana (24) smiler mens hun viser bildene. Hun jobber som fysioterapeut på et sykehus i Lviv. De fleste hun behandler, er soldater som har amputert som følge av skader på slagmarken. Hun viser frem bilder av to tidligere pasienter. Den ene måtte amputere et ben. Den andre en arm.

Nå er de tilbake ved fronten. En pasient dro tilbake for å kjempe allerede to uker etter at han fikk protese. Flere av pasientene ved sykehuset planlegger å gjøre det samme. Én av dem stavrer rundt i gangen hvor pasientene holder til.

– Hva er wi-fi-passordet igjen? spør han Roksalana.

Mannen har vært her siden november da benet hans måtte amputeres. Forrige uke begynte han med proteser. Det er ingen enkel overgang. Roksalana forteller at mange er varsomme i starten. Redde for å miste balansen og falle. Men mannen går stødig, om noe haltende, mens han snakker i telefonen.

– Han organiserer soldater som er ved fronten, forklarer Roksalana.

– Han planlegger også å dra tilbake.

Det som venter soldatene der, blir langt fra noen enkel kamp.

Fysioterapeut Roksalana trener Igor Kropnokov daglig på sykehuset i Lviv. Øvelsene er korte, men krevende. 57-åringen må bli sterkere før han kan begynne med proteser.

Varsler nytt stort angrep

Både ukrainsk og vestlig etterretning har varslet at Russland kan starte en ny storoffensiv rundt invasjonens årsdag. På ett tidspunkt okkuperte Russland 25 prosent av Ukraina. Etter at den russiske hæren gjorde retrett fra Kyiv i mars og ukrainske styrker gjenerobret Kharkiv-regionen og deler av Kherson-regionen i november, anslår eksperter at prosentandelen har sunket til 15 prosent.

Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, ser helst at tallet synker til 0. Han har sagt at alt av russiskokkuperte områder skal tas tilbake. Også Krym-halvøya, som Russland annekterte i 2014. Det vil Putin neppe la skje uten kamp. I høst mobiliserte Russland soldater for å fortsette krigen. I januar varslet Ukraina at de også skal mobilisere nye soldater.

Livet som venter dem ved fronten, er langt fra enkelt. Det er lange dager i skyttergraver, i gjørme, i kulde. Aftenposten har snakket med soldater som forteller at det første de gjør når de kommer vekk fra fronten, er å dusje. Gjerne en, to, tre, fire ganger om dagen. Igjen og igjen. Bare fordi de kan.

Så hvorfor drar de tilbake?

– Aldri nok

– De har mer erfaring enn de har traumer, forklarer Nazar Bahnik.

I et verksted utenfor rehabiliteringssenteret borer han hull i en plastbit. Det skal bli en soldats nye ben. Bahnik har jobbet med å lage proteser i 18 år. Vanligvis lager han 50 på ett år. Nå har han og teamet laget 50 nye protester på 5 måneder.

– Men det er aldri nok, forklarer han og fortsetter arbeidet.

– Vi trenger flere.

På ventelisten står det flere hundre personer. De fleste er soldater, men det er også noen sivile blant dem.

Nazar Bahnik har øaget proteser ved sykehuset i Lviv i 18 år. Tidligere lade han rundt 50 i året. Nå har han flere hundre nyamputerte personer på venteliste.
Bahnik foretrekker å gjøre arbeidet for hånd. Det er detaljert arbeid. Hver og en protese må tilpasses soldatenes behov.

Hvor mange av dem som vil vende tilbake til fronten, er uklart. Flere av pasientene på sykehuset i Lviv er det ikke mulig å snakke med. De er for traumatiserte. Klarer ikke å slutte å tenke på øyeblikket de ble såret – eller torturert. På rehabiliteringssenteret skal de få hjelp. Bo her i flere måneder. Over døren til fløyen de holder til i, henger et bilde av jomfru Maria. Hun skal våke over dem.

Pasientene hinker opp og ned den gule gangen, halter mens de prøver ut nye proteser, triller i rullestoler mens sårene etter amputasjonene heles. På ett av treningsrommene jobber Roksalana med Igor Kropnokov.

– Kom igjen, litt til, sier hun oppmuntrende til 57-åringen mens han står i planke med bena på en ball.

Da øvelsen er over, lener han seg på armene. Puster tungt ut. Så griper han rundt armlenene og løfter seg over i rullestolen. Tilbake på rommet sitt drar han en hånd over ansiktet.

– Jeg gleder meg til å starte med protesene, forteller han.

Målet er å være hjemme i Dnipro innen sommeren. Der vil han tilbringe solskinnsdager i hagen. Plante blomster. 57-åringen har ingen planer om å dra tilbake til fronten.

– Jeg ... føler jeg har gjort mitt, forklarer han.

Ikke alle pasientene har svaret klart.

Med maskingevær mot artilleri

Zemen Lahun (25) hadde ingen militær erfaring før invasjonen. Han jobbet som bygningsarbeider. Tidligere hadde han studert lov og rett. Han trodde på menneskerettigheter. På Genèvekonvensjonen, som bannlyser klaseminer. Så tråkket han på en av dem i landsbyen Marjinka i Donetsk fylke.

Det var i juli. Blodige kamper raste i området. En av medsoldatene hans var nettopp blitt drept ute i gaten. Legen som hadde forsøkt å redde soldatens liv, la igjen førstehjelpsutstyr. Zemen gikk for å hente det og var på vei tilbake da han tråkket på minen med hælen. Han ble kastet opp i luften, falt i bakken. Han så ned på foten, på blodet som rant over ben og avrevet hud. Han strammet en turniké rundt benet for å stanse blodstrømmen. Så la han seg på magen med maskingeværet i høyre hånd og begynte å krabbe.

Da han nådde medsoldatene, sendte de ham rett til et militært sykehus i en av nabolandsbyene. Først der skjønte han at foten fremdeles hang fast til benet. Men hælen var sprengt vekk. Han trengte medisinsk hjelp de ikke hadde tilgjengelig nær fronten. Det tok ikke lang tid før han lå på et tog med kurs mot Lviv. Turen tok 20 timer. Det var varmt. I kupeen begynte det å lukte fra bandasjene rundt såret. Som et brent stykke kjøtt som har ligget og råtnet i flere dager. 25-åringen var ikke tvil om hva som kom til å skje da toget kom frem.

Foten måtte amputeres.

Zemen Lahun gikk fra bygningsarbeider til soldat da invasjonen startet.

Den store lettelsen

Derfor ble han overrasket da legene på sykehuset i Lviv sa at de ville redde foten, lage en ny hæl. Operasjonen tok ti timer. Hud ble skåret fra Zemen Lahuns lår, så formet til en hæl og sydd fast til resten av foten.

Da han våknet etter operasjonen, var en slange festet til halsen hans. Det var ubehagelig. Både fysisk og på grunn av hva den representerte. Hvis den nye hælen ble betent, hvis den ikke ville feste seg til resten av kroppen, ville legene sende bedøvende midler gjennom slangen og operere ham på nytt. Og denne gangen ville foten skjæres av.

– Jeg er veldig glad for at det ikke skjedde. Jeg var lettet, forteller han.

Men det er en følelse av lettelse som kommer med bismak.

Zemen Lahun har mistet flere venner i krigen og vet ikke om han orker å vende tilbake til fronten når hælen er leget.

De første tårene

Han har flere venner som er blitt drept i kampene. Da han selv sloss i Marjinka, var russerne nådeløse. De bombet kontinuerlig. Med artilleri. Med missiler. Zemen og medsoldatene hadde ikke noe å svare med. Kun maskingeværene de hadde over skulderen.

– Er det frustrerende å følge med på nyhetene når vestlige land diskuterer om de skal gi våpen?

25-åringen åpner munnen for å svare før han lukker den. Han stirrer ut i luften. Leppen begynner å skjelve. Ti sekunder går. Tjue. Han prøver å svare igjen, men stanser idet tårer triller nedover kinnene. Et minutt går før han puster tungt og sier:

– Unnskyld.

Han tørker tårene.

– Jeg har ikke grått siden dette startet. Jeg skjønner ikke hvorfor det skjer nå.

Zemen Lahun vet ikke om han vil vende tilbake til fronten når han er ferdig med rehabiliteringen. Den har tatt lengre tid enn han så for seg. Og kan fortsatt ta lang tid.

For Oleksandr Teren i Florida begynner tiden å nærme seg at han må bestemme seg.

– For å være ærlig vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, forteller han.

Den ellers optimistiske mannen ser usikker ut, nervøs.

– Jeg er ikke klar til å bestemme meg ennå.