A-magasinet

Han tigget, frøs og sov sammen med romfolk i en uke

Men det gjorde ikke Bjørn Asgeirsson til et bedre menneske.

  • Vilde Baugstø

– I februar flyttet du ut på gata i Oslo for å leve en uke sammen med romfolk. Hvorfor ville du gjøre det?

– Jeg bor på Grønland i Oslo og ser romfolk hele tiden. Det er en folkegruppe vi mener mye om, men egentlig har veldig liten kjennskap til. Har du for eksempel venner eller kolleger som faktisk kjenner romfolk? Man vet ingen ting om dem. Så det var mye av nysgjerrighet at jeg flyttet ut.

– Du var sammen med dem uavbrutt i én uke, uten å dra hjem for å dusje eller spise. Hva gjorde dere?

– Vi var ute fra mandag til lørdag og satt gjerne i åtte-ni timer og tigget. Jeg hadde bestemt at jeg skulle leve på det samme som de gjorde, og sove på samme steder som dem. Som regel ble det på et akutt overnattingstilbud i Gamlebyen. Måltidene besto ofte av burgere til ti kroner fra McDonald's, og så kostet vi på oss en varmdisk-runde fra Meny. Vi satt ofte i mange timer på McDonald's, mye for å få tiden til å gå. Å være sulten var likevel ikke så ille, kulden var mye verre. Man blir kald inn til beinet av bare å sitte på gata. Og jeg hadde helt klart mest klær på meg.

Til vanlig skriver Bjørn Asgeirsson sketsjer sammen med Morten Ramm. - En av grunnene til at jeg ville gjøre dette, er jo fordi jeg bare driver med tull ellers, sier han.

Fordommene ble gjort til skamme

– Resultatet av prosjektet er en TV-serie i fem deler som blir lansert på Aftenposten-TV 18. november. Hva var forventningene dine før du dro ut?

– Jeg trodde ikke jeg ville komme så tett på dem og regnet nesten med at de ville lukke meg ute. Men det var det stikk motsatte som skjedde. De var også overraskende positive til oss nordmenn. Jeg prøvde å spørre dem om ubehagelige opplevelser, men alle sa at nordmenn var helt topp. Kanskje fordi de har opplevd verre behandling andre steder.

– Hva overrasket deg mest?

– Jeg trodde nok at det var en større grad av organisering blant dem. At de har en type møteplass, og at det er et hierarki. I tillegg har påstandene om at romfolk velger å være omreisende, og at de lyver på seg handicap for å få sympati. Ingen ting av dette stemte hos dem jeg traff. Fordommene mine ble gjort fullstendig til skamme.

Hvorfor strømmer vi til for å hjelpe flyktninger fra Syria, men ikke romfolk?

Les også

Les #MÅVITE

– Hva slags inntrykk sitter du Igjen med?

– Romfolkene jeg møtte er ekstremt fattige mennesker, som gjør det de må for å klare seg. Det er veldig lite opportunisme i det å komme til Norge. De vet hva de går til, og de tjener overraskende lite penger på å tigge. Det eneste de ønsker seg, er en jobb og et stabilt liv. Alle jeg møtte hadde vanskelige historier og folk å ta seg av hjemme. Man kan bli skeptisk når noen forteller en historie for å få penger, men gjennom å bli bedre kjent, skjønner man at det er helt reelt. De jeg møtte, fant ikke opp historiene sine.

Klarte ikke tigge alene

– Du driver til daglig en humorside sammen med Morten Ramm, og skriver også sketsjer for TV 2. En sterk kontrast til dette prosjektet?

– En av grunnene til at jeg ville gjøre dette, er fordi jeg bare driver med tull ellers. Ideen kom fra produksjonsselskapet Anti. Jeg sa ja uten å tenke så mye over min egen rolle i det. Målet er å vise hvem disse menneskene er, uten å ha en politisk agenda. Det syns jeg vi har fått til.

– Hva var det verste og beste du opplevde i løpet av uken?

– Det verste var da vi satt og spilte på Aker brygge, og det kom en dame bort og klaget og kjeftet på oss. Jeg prøvde å hente frem kamera, men da begynte hun å true med å ringe politiet. Den episoden gjorde meg veldig opprørt. At folk kan bo på Aker brygge og være så privilegerte, men likevel ha så lite innsikt i hvor ille det er for dem rett utenfor døren deres. Det beste var nok den ene dusjen jeg fikk hos Frelsesarmeen. Ikke bare trengte jeg den, men det er et hyggelig samlingssted der en slipper å bekymre seg for å bli kastet ut.

– På et tidspunkt skulle du sitte alene og tigge. Hvorfor klarte du ikke det?

– Jeg var veldig innstilt på at jeg skulle leve så likt som mulig som dem jeg møtte. Men det å sette seg ned med den koppen var så ydmykende, og jeg følte også veldig på at jeg lurte folk hvis de ga meg penger. I tillegg var frykten for å møte på noen kjente veldig stor, derfor gjemte jeg ansiktet mitt hele tiden. I etterkant var det veldig feigt gjort. Selv om jeg var med på å lage en dokumentar, så ble det å be forbipasserende om hjelp en veldig oppriktig handling. Jeg fikset det bare ikke.

Raskt tilbake til hverdagen

– Hvordan oppførte nordmenn seg når dere tigget?

– På dagtid veldig greit, på kveldstid veldig blandet. Det er ikke alle som blir like snille når de er fulle, og det merker du godt når du sitter på et gatehjørne på Youngstorget. Noen ble veldig nedlatende og syntes det var gøy å tråkke på koppen foran oss. Å tigge er ikke bare ydmykende, du føler deg også fysisk mindre når du sitter på gata. Du får en følelse av at hva som helst kan skje med deg. I tillegg får du et helt annet perspektiv på hverdagslivet. Når du sitter der og fryser og har det forferdelig, så blir det helt absurd å se folk i neonfarget tights med pulsklokke som løper forbi. Men etter at uken var ferdig begynte jeg å jogge igjen.

Tiggende romfolk er blitt en del av bybildet i Oslo sentrum.

– Hva var det første du gjorde da du var ferdig?

– Da gikk jeg hjem og sov lenge. Så var jeg sammen med kjæresten min i løpet av helgen, og så var jeg tilbake på jobb på mandag. Underveis i prosjektet tenkte jeg at det kom til å bli vanskelig å komme tilbake til hverdagen igjen, men det gikk overraskende fort.

– Hva tenker du om det?

– Det er vel en påminnelse om hvor fort man blir bortskjemt, og at det å ha det behagelig er noe man tar ekstremt lett for gitt. Nå blir jeg irritert hvis det er hele syv minutter til trikken går, eller håndkleet mitt ikke har ønsket oppsugingsevne. Jeg ser annerledes på ting nå, men jeg ble ikke noe større eller bedre menneske, egentlig. Jeg hadde kanskje håpet at jeg skulle bli det, men nei, jeg ble ikke det.

– Samtidig som du flyttet ut på gata i februar, raste debatten om tiggerforbud. Hva mener du om et eventuelt forbud mot tigging?

– Jeg leste meg grundig opp på debatten før jeg startet og var veldig i tvil om hva jeg mente. Om det å forby tigging var riktig løsning på problemet. Men etter å ha opplevd det selv, skjønner jeg at de tigger fordi de ikke har noe valg. Det er ikke fordi de ikke gidder å jobbe. Det er faktisk ikke et valg de har. Nå er jeg soleklart mot tiggerforbud. Før kunne jeg forstå argumentene på begge sider. Det kan jeg ikke lenger.

– Gir du penger til tiggere?

– Ja. Og hvis jeg ikke har penger, kan jeg i det minste smile og være hyggelig mot dem.

Denne Fafo-rapporten skapte debatt i sommer:

Les også

Forskere: - Tiggeforbud kan gi økt kriminalitet

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!