A-magasinet

Møtet med regnskogen

Etter nesten 20 år dro Per Fronth tilbake til Amazonas. 11-åringen Dalia var kunstprosjektet han lette etter.

  • Regnskogfondet
  • Per Fronth
  • Kristine Grønhaug
Ikonisk. Dette er Dalia, slik hun ser ut i kunstneren Per Fronths grafiske verk ”Dalia / Daughter of her forest”.

Dalia er 11 år og har alvorlige øyne. Ansiktet er dekorert med røde striper, malt med fargen fra frøene til achote-nøtten. Hun er kledd i en tradisjonell, brun kushma-kjortel, vevd av hjemmedyrket bomull. Fra skulderen henger et smykke av nøtter, frø og gule fjær.En dag lå en apekattunge på bakken i skogen. Dalia løftet den forsiktig opp. Kjente at dyrets hjerte banket.

Når Dalia nå er ute og leker i landsbyen, er ungen bestandig med. Hun legger den oppå hodet sitt. Med den stakkars lille livskraften den har, griper den tak i håret hennes og holder fast.

Dalia tilhører asháninkafolket, hun bor i landsbyen Dulce Gloria ved elven Yurua, i området Ucayali. Dulce Gloria ligger på grensen til Murunahua-reservatet, et av de siste stedene i verden hvor indianere lever i isolasjon.

Dalias folk vokter denne grensen.

I det øyeblikk han så Dalia, visste Per Fronth at han måtte fotografere henne:

— Det var det jeg lette etter. Noe transcendentalt. Noe som bryter gjennom tiden. Det er lett å bli besnæret: Å få reise helt til verdens utpost, som representant for vår moderne tid. Være gjest i et område som er i endring. Men plutselig møter du en jente som henne. Og så blir det et møte med deg selv. Hun har en utmattet apekatt på hodet, hun er datter av regnskogen. Hun er regnskogen, sier han.

Uberørt. Amazonas i Peru - et av få steder i verden der det lever mennesker som aldri har vært i kontakt med omverdenen.

Tett på naturen.Dalias folk, asháninka, vet hvordan regnskogen skal forvaltes. Kunnskapen ligger nedarvet i dem.

Reservatet de vokter grensen til, er del av en mosaikk på 88.900 km² — større enn Danmark og Nederland tilsammen. Det inkluderer åtte brasilianske kommuner og fjorten peruanske distrikter. Hele området kalles «Den territorielle korridoren for pano-, arawak og andre urfolk som lever i isolasjon eller med begrenset kontakt». Murunahua-reservatet ble opprettet i 1997, etter påtrykk fra urfolksorganisasjoner. Her lever minst ni grupper i fullstendig isolasjon, og seks grupper som har begrenset kontakt med omverdenen.

I september tok Per Fronth, i dag en av våre internasjonalt kjente kunstnere, med seg fotografiet av Dalia til Atelier Ole Larsen i Helsingborg. Bildet stilles ut i en separatutstilling i Kunstverket Galleri i Oslo.

- Jeg tenker allerede nå at Dalias ansikt og samvittighet vil komme ut av trykkpressene i den franske hovedstaden, sa han da.

I 1998 belyste han regnskogfolkets kamp for sine rettigheter gjennom utstillingen Xingu Chronicles i New York. Den gang var Fronth i brasiliansk Amazonas. Nå er han på den peruanske siden.

Tradisjon. Ungdommene i Dulce Gloria bruker gjerne vestlige klær. Men disse kvinnene, som begge har på seg kushma-kjortel, vil lære de unge hvordan man lager tradisjonelle klær.
Fremtiden. Regnskogen krymper. Men disse barna har foreldre som lærer dem å kjempe for å bevare regnskogen. De er morgendagens regnskogvoktere.

Truet.Omtrent halvparten av verdens tropiske regnskog er blitt borte i løpet av de siste 50-60 årene. I Peru er også over 80 prosent av skogen åpnet for olje— og gassutvinning. Fem konsesjoner overlapper delvis urfolkskorridoren.

— Dulce Gloria befinner seg midt i den planlagte oljeblokk 169, sier presidenten i urfolksorganisasjonen Aconadyish, Arlindo Ruiz Santos.

Han er på vei til elven og går gjennom landsbyen. Han hever stemmen:

— Myndighetenes oljeselskap, Perupetro SA, lover oss i Dulce Gloria velstand og glede. Men det gjorde tømmerselskapene også. De ødela skogen. Familier ble forlatt, vi ble kjent med alkoholisme. Folk ble vant til å skulle ha penger for alt.

Han passerer et forlatt misjonshus. En papegøye titter ned fra et tre. I en hengekøye sover et barn. En kvinne skal koke en fisk, og en hund følger nøye med.

— Regnskogen er vårt hjem. Den gir oss mat, klær, skygge og frisk luft. Men vi er bekymret. Det har vi vært lenge, sier Ruiz Santos.

Men nylig fikk urfolket i det minste én god nyhet, for da opplyste peruanske myndigheter at den internasjonale anbudsrunden for oljeblokk 169 foreløpig er blitt stoppet. Årsaken er den lave oljeprisen og liten interesse fra selskaper som vil utvinne oljen.

Per Fronth snakker med ærefrykt:

— Tenk deg den intelligensen som skal til for at skaperverket skal fungere. Det handler om å gå inn i den bevisstheten. Når du beveger deg inn i noe sånt - en krattskog som er så stor at du kan gå i månedsvis - blir det vanskelig å fatte: Hvert blad er en nervetråd. Du kan ta hvilket som helst frø, plante det, og det blir til noe allerede forutbestemt. Det er en slags bevissthet. Det har i seg det som vi ikke snakker om. Og så står vi i fare for å ødelegge noe som er så stort.

Per Fronth
Regnskogfolk. Asháninka-indianerne Roger og Juan José jakter på fugl i den tropiske regnskogen.
Jegere. Når asháninka-krigerne ikke vokter grensen til reservatet, går de på jakt - og av og til arrangeres det skytekonkurranse i landsbyen.

Overvåking.Ved båtene venter Pedro Monteluisa Romaina og hans menn. Han er sjef på kontrollposten her, den ble satt opp i 2009 med pengestøtte fra Regnskogfondet og Nordic Choice Hotels.

— Etter at vi begynte å overvåke elven, er det mindre press utenfra, sier Romaina.

Men arbeidet er risikabelt. I september i fjor ble fire asháninka drept av hugstarbeidere et annet sted i regionen. Skutt på vei til et møte med urfolk på brasiliansk side. Peru er det fjerde farligste landet i verden for miljøaktivister.

Per Fronth er opptatt av både profittjakt og eventyr:

- Det er et privilegium å få lov til, i en kort periode, å leve sammen med indianerne. Det er et moderne eventyr. Det er en reise tilbake i tid, men samtidig en reise direkte inn i vår samtid - og «sanntid». Reisen til Dulce Gloria ga meg muligheten til å besøke selve yttergrensen for vår moderne sivilisasjon; en usynlig strek i en sving i en elv i Amazonas. På den ene siden oss og vår brogete kulturarv. På den andre siden: Det ukjente, uoppdagede, skogen og urfolkene som vi skal beskytte mot oss selv - og vår evige hunger etter profitt. Det er bevisst forpliktende; for hvis man tenker på vår verden i holistisk perspektiv, så er regnskogsfolket og vi som befinner oss utenfor, ett og det samme. Vi er én. Men profitthungrige krefter presser på for å utnytte ressursene som skogen kan gi, på bekostning av mennesker og miljø.

Tilbake. Hector Rios Manaminco er på besøk hjemme i landsbyen Dulce Gloria - og tar seg et kveldsbad. Han har flyttet til Selva Virjen - Jomfruskogen.

Befolkningsvekst.Hector Rios Manaminco er på besøk i Dulce Gloria. Han bor på fjerde året i Selva Virgen, en dagsreise lenger oppe og nærmere reservatet.

— Der er det lettere å finne mat, sier han.

Befolkningen langs elven vokser. Dermed øker matbehovet. Urfolk trekker nærmere reservatet for å dyrke grønnsaker og jakte. Det kan føre til konflikter.

Rios Manaminco retter på skyggeluen:

— De isolerte indianerne stjeler fra oss: Kassava, bananer, gryter, macheter, tau. En gruppe på åtte chitonahua dukker opp hver gang. Først oppførte de seg truende. Men nå har jeg lært litt av språket deres, og vi er blitt kjent. Da jeg flyttet til Selva Virgen, trodde jeg ikke at det fantes isolerte indianere. Tenkte at det bare var fantasi. Jeg holdt på å jobbe i hagen da de dukket opp. Fire krigere. Skremmende. Kona og ungene ble livredde. Jeg tenkte: «Hvor kommer de fra?»

Han flirer:

— Neste gang hadde de med seg kvinner og barn. Da pekte jeg på en av kvinnene og viste på en spøkefull måte at jeg kunne ta henne til kone. Da lo de.

Han retter litt på luen sin:

— Nei, chitonahua er nokså fredelige folk.

Søsteren hans, Rosa Pacaya Ruiz, tar hver sommer turen oppover elven for å besøke ham.

— Jeg har hørt om folk som er blitt drept av mashco-piro-krigere, sier hun.

Han nikker:

— En eneste gang har jeg sett dem: Femti eller seksti mann med skjegg. Høye, gulmalte kropper. Tungt bevæpnet. De omringet hele landsbyen. Hva skulle vi gjøre? De tok det de ville ha. Kommer de tilbake, blir det farlig.

Treffsikker. Jegeren Roger gjør seg klar til å fiske i innsjøen Gavilan, som ligger i regnskogen. Han skyter fisken med pil og bue.

Konflikter.Lars Løvold, som er leder i Regnskogfondet, sier det er en kjent sak at det kan oppstå konflikter når ulike grupper bruker de samme skogområdene. Noen ganger oppstår voldelige sammenstøt. Det prøver Regnskogfondet å forhindre ved å minimere press på territoriet. Derfor har de bidratt til å opprette reservater for isolerte indianere, dessuten kontrollposter for å beskytte dem. Gjennom å overvåke elvene som leder inn til dem, forhindrer Regnskogfondet at gullgravere, tømmerhuggere, misjonærer og turister oppsøker urfolkene.

Per Fronth er fascinert av menneskene her:

— Det underfundige, nysgjerrige, ærgjerrige, jævlige - og vakre mennesket. For meg er regnskogen og dets mange folk et speilbilde, ikke på vår dårlige samvittighet, men på de positive muligheter som vi velger å gi fra oss om vi ikke er synkronisert med naturen.

Jeg er selv et produkt av en nasjon hvis ufattelige rikdom er sugd ut av jordskorpen og solgt til høystbydende på det internasjonale energimarkedet. En dag vil det ta slutt. Og sluttregnskapet skal gjøres opp.

Gribber og misjonærer.

Store, grønne blader dupper i elvevann. Raske vingeslag fra en fugl med solgult bryst. Bredden er leirete. Opp fra den ruver naturens basilika: Regnskogen. Derfra synger et mektig kor.

Men på himmelen svever en gribb.

I 1995 blir en gruppe isolerte chitonahua (som også kalles murunahua) oppsøkt av tømmerhugstselskapet Mario Pezo. Selskapet har slått seg sammen med representanter for misjonsorganisasjonen SIL (Summer Institute of Linguistics). Nå drar de inn i de mest avsidesliggende stedene i Yurua. Målet er å rydde området.

En ung chitonahua, som er blitt skadet og tatt til fange noen uker tidligere, blir brukt for å tiltrekke seg resten av gruppen. Mer enn 30 chitonahua blir så brakt til tømmerhuggerleirene ved Mapuyaelven. I dagene som følger, dør de av influensa, en av sykdommene utenfra som de ikke er motstandsdyktige mot. Pezo gir indianerne mat i bytte mot at de jobber med hugst. Misjonærene, både fra SIL og dominikanermisjonen, døper indianerne. Senere blir de plassert i en landsby som de flytter fra etter noen år.

Truet. Justapuya og hans folk levde gode liv i isolasjon i regnskogen. Men da tømmerhuggerne tok dem til fange, ble mange drept og mange døde av sykdommer.
Rotløs. Moren til Justapuya heter Shero. Hun sier at livet er blitt trist etter at de ble jaget ut av isolasjonen. De føler at de ikke hører hjemme noe sted.

Til slutt ender de opp i Victoria To. Dette er en boplass som ligger tre-fire timer nedover elven fra Dulce Gloria. Syv familier bor her. En mann i 30-årene reiser seg:— Jeg er murunahua.

Han har bare ett øye. Misjonærene kalte ham Jorge. Selv bruker han navnet Justapuya.

— Tømmerhuggerne kom. I kampen ble jeg skadet. Flere av oss ble drept. Vi ble tatt til fange. Mange ble syke og døde, forteller han.

En motkraft.

Per Fronth vil bidra til å gjøre en forskjell. Bruke sitt visuelle språk som motkraft, til å fortelle historiene til menneskene i regnskogen .

- De ber oss om det.

Han reiste hit sammen med representanter fra Regnskogfondet og urfolksorganisasjonen ORAU. Han betalte reisen selv og donerer alle fotografiene fra turen til Regnskogfondet.

- Jeg er en historieforteller - og jeg er samtidskunstner. Jeg velger visuelle baktepper som kan belyse menneskets kontraster og dilemmaer. Ofte henter jeg inn mitt råmateriale gjennom å fotografere virkeligheten dokumentarisk, for deretter å bearbeide materialet fritt. Det er en syltynn grense: Det er fotografi som maleri, forankret både i virkelighet og fiksjon. I det ligger det en stor frihet - og det er en bærer av en sannhet, for meg.

Savn.

I Victoria To er det lite mat. Av og til får de som bor her, bli med båter ned til den lille plassen Breu, som har en landingsbane for småfly, en kafé og noen hus. Da streifer kvinnene rundt. Leter som sultne hunder etter noe å spise i søppelkassene.

Men det var en gang da livet var slik:

— Vi gikk på jakt. Det var masse vilt. Vi var sammen. Alt var godt. En sjelden gang så vi mennesker som ikke var som oss. Vi så på dem i skjul. Noen ganger stjal vi redskapen deres, sier Justapuya.

Han forteller at de iblant kunne høre lyden av fly. Det var skremmende. De kalte flyene for «unbaporo», og folk gjemte seg når de hørte dem.

— Vi kan ikke vende tilbake til isolasjonen. Barna våre går på skole nå. De ble med misjonærene og har sett alt som finnes i byene. Flere barn er født utenfor regnskogen. Jeg savner slektningene mine, de som fortsatt lever i reservatet. Jeg får aldri se dem igjen. Det gjør meg trist.

Vi som ble tatt til fange, ble spredt for alle vinder. Jeg håper at vi kan finne tilbake til hverandre. At vi kan få bo et sted hvor det er nok mat. Som i Selva Virgen, sier Justapuya.

Utstilling.

Per Fronth åpnet nylig en utstilling på Galleri Kunstverket i Oslo:

— Det er en utstilling av helt nye grafiske verk og papirbaserte arbeider. Opplaget fra Paris vil være en del av det, og dette er mitt bidrag til å skape oppmerksomhet for Regnskogfondet og TV-aksjonen 2015. Og for Dalia ved elvebredden Rio Yurua.

  • _**Under Amazonas' irrgrønne regnskog flyter et hav av olje. Tidligere i år dro Aftenpostens Ole Mathismoen og Astrid Hexeberg til Amazonas og dokumenterte
Les også

Rikdommens forbannelse

.**_


  • 22. oktober feirer A-magasinet tiårsjubileum ved å ta bladet til scenen. Kom og feire med oss på Folketeateret! Les mer om liveforestillingen her.

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!