A-magasinet

Her lærer hun for første gang om hva som skjedde i hjemlandet for 30 år siden

  • Kristoffer Rønneberg
    Utenriksjournalist

«Dette kommer til å ende i et blodbad», hadde faren sagt da Bao Pu begynte å henge på den enorme betongplassen en uke tidligere. Sønnen trodde ham ikke. Kommunistpartiets ledere ville vel aldri beordre et angrep på folket? Hva skulle de gjøre – drepe alle som demonstrerte?

Noe sånt kom ikke til å skje. Det var Bao Pu helt sikker på.

Da vårsolen viste seg på den klare, blå Beijing-himmelen om morgenen 22. april 1989, avslørte den en by som var i ferd med å bli revet i to.

Hu skulle begraves. Bao Pu og folkemassen på Tiananmen-plassen brukte anledningen til å synge kampsanger og diskutere drømmen om et friere, mer moderne og mindre korrupt Kina. Slagordene gjallet:

På innsiden av Folkets store sal, parlamentsbygningen på vestsiden av plassen, hersket en langt mer dyster stemning. Hva skulle de gjøre med alle disse demonstrantene?

Partitoppene, blant dem Bao Tong, hadde gått inn bakveien for å komme seg til den offisielle begravelsen. De siste to årene hadde faren til Bao Pu vært nærmeste rådgiver til den nye partisjefen, Zhao Ziyang. Det gjorde ham til en av Kinas mektigste menn. Både Bao Tong og sjefen hans var enige med studentene. I flere år hadde de jobbet for å innføre politiske reformer i Kina.

Bao Tong visste at sønnen hans var i folkehavet på den enorme plassen rett utenfor. «Han er en voksen mann, han burde vite hva han gjør», tenkte han. Men han var selvfølgelig urolig. Mektige folk i partiledelsen så på studentene som en trussel. Å fjerne dem med vold var et stadig mer reelt alternativ.

Bao Tong visste at jobben hans var i fare fordi han sto på demonstrantenes side.

Det han ikke visste, var at han skulle sitte i fangenskap flere tiår senere.

30 år etter massakren står Bao Pu i en av de siste uavhengige bokhandlene i Hongkong. Han er blitt 52 år. Bøkene han har gitt ut, ligger prominent plassert rett ved inngangen.

Høsten 1989, i kjølvannet av massakren, måtte han flykte fra Kina. Siden den gang har han truffet faren sin, som sitter i husarrest i Beijing, bare et par ganger.

– Sist gang var i fjor høst, etter noen lange runder på visumkontoret. Men vi snakkes ganske ofte på telefonen. Han får ikke ha en skikkelig nettforbindelse, så videosamtaler er utelukket, forteller Bao Pu.

Demonstrasjonene i 1989 skilte far og sønn. Den gangen visste ikke Bao Pu at faren hans jobbet iherdig bak kulissene for å forhindre at soldatene skulle bruke makt mot ham og alle de andre som hadde samlet seg på Tiananmen-plassen.

Det eneste han visste, var at våren var kommet til Beijing. På flere måter.

– Det var en 51 dager lang fest! På det meste var vi en million mennesker. Noen var studenter, andre kom for å vise sin støtte. Ingenting var organisert, og folk hadde masse ulike ideer om hvorfor vi var der. Men fellesnevneren var at vi ønsket å gjøre Kina friere, mindre korrupt og mer rettferdig. Det var en frihetsfest. Men alt tok slutt med massakren, sier Bao Pu.

Han blar i bøkene han har publisert de siste årene. De fleste av dem er forbudt å selge i Kina fordi de handler om kommunistpartiets indre liv.

– Det er fortsatt mulig å utgi dem her, men vi merker at presset fra Kina øker for hvert år, sier han.

Smilet hans sitter løst, men øynene hans er alltid på vakt. Som politisk flyktning vet han at han alltid vil være i faresonen, spesielt når han stadig vekk irriterer Beijing-myndighetene med bøkene sine.

Bao Pu vet at han var heldig som kom seg ut av Kina. Det gikk verre med faren hans. Allerede 28. mai 1989 – en uke før massakren – ble han arrestert og sendt til Qinsheng-fengselet for politiske fanger.

– Cellen min var 11 eller 12 kvadratmeter stor, med en enkel treseng, en stol uten armlen og et bord som minnet om en skolepult, sier Bao Tong i dag.

Vi når ham på telefon fra leiligheten hans i Beijing, der han fortsatt sitter i husarrest – 30 år senere. Helsen har begynt å svikte, men hodet er like skarpt som før.

– En av vaktene sa til meg: Fra nå av er navnet ditt 8901. Da skjønte jeg at jeg var den første som ble arrestert for politiske forbrytelser det året. De fortalte meg ikke hvorfor jeg var der, men jeg visste jo hvorfor. To soldater ble satt til å holde vakt utenfor cellen. Den ene satt bare og fulgte med på alt jeg gjorde, den andre skrev det ned: «Klokken 01.00, sitter. 01.01, går. 01.02, går.» Sånn holdt de på hele tiden, sier han.

Bao Pu husker øyeblikket faren ble arrestert.

– Jeg bodde såpass nær Tiananmen-plassen at jeg kunne komme hjem hver dag for å spise og sove. En dag dukket det opp noen menn i en bil som kom for å hente faren min. Han hadde advart oss på forhånd om at det kom til å skje. Da de tok ham med seg, visste vi at vi ikke kom til å se ham igjen på lenge, sier Bao Pu.

Vi har forlatt bokhandelen i Hongkong og er på vei ned mot T-banen for å finne et rolig sted der vi kan fortsette samtalen. Fotografen har en stri jobb med å få ham til å stå stille lenge nok til å sikre et godt bilde – 52-åringen er i konstant bevegelse.

Da Bao Tong ble fengslet, ble det tydelig at slaget om å gjøre Kina mer demokratisk var tapt. Partisjef Zhao Ziyang var blitt tvunget til å gå av en uke tidligere. Deng Xiaoping, Kinas reelle leder, hadde tatt side med partitoppene som anså demonstrantene som en trussel mot partiets maktposisjon. Oppviglerne måtte fjernes.

Mot slutten av mai endret stemningen seg i Beijing. Deng hadde innført unntakstilstand, og ryktene svirret om at soldater hadde begynt å samle seg i utkanten av byen. Men demonstrantene på plassen lot seg ikke skremme – de hadde kjent på smaken av frihet og ville ikke gi den fra seg uten kamp.

Og dermed ble det kamp.

Her i Norge tenker vi gjerne på massakren i Beijing som 1) noe som ble begått mot studenter og 2) noe som skjedde på Den himmelske freds plass.

Begge deler er i stor grad feil.

Massakren skjedde nemlig i hovedsak da Folkets frigjøringshær begynte å skyte mot vanlige folk som hadde stimlet sammen for å forhindre at soldatene skulle nå frem til den store betongplassen i sentrum av byen.

I Hongkong, 30 år senere, har Bao Pu funnet veien til et mørkt hjørne i en kafé i kjelleren under ett av byens utallige kjøpesentre. Han nipper til et glass vann – det er for sent på ettermiddagen til kaffe, mener han – mens han forteller om det som skjedde den natten.

– Jeg hadde spist middag hjemme og gikk ned på gaten, der folk hadde plassert busser i midten av veien for å stanse soldatene. Men da panservognene kom, dyttet de bussene av veien så lett som bare det. Det var da kaoset begynte. Jeg hørte lyden av skudd og tenkte: «Det må jo være gummikuler?» Men så slo det meg at jeg ikke hadde hørt om gummikuler fra maskingevær. Folk begynte å løpe i panikk.

Familiens leilighet lå i sjette etasje i en bygning i Muxidi-området, fem kilometer vest for Tiananmen-plassen, der flere partitopper og familiene deres hadde sine boliger. Bao Pu løp opp trappene fra gaten og ut på balkongen for å se hva som skjedde. Han kunne se rett ned på Chang’an-veien, hovedgaten som strekker seg fra vest til øst gjennom Beijing.

– Soldatene hadde med seg alt de kunne finne av våpen. Jeg så folk med luftvernkanoner. De skjøt mot alt som var. Det var som om de var på jakt. Hvis de hørte en lyd eller så en bevegelse i et vindu, stoppet de, siktet og skjøt, sier han.

To etasjer over ham skrudde den 36-årige arbeideren Yin Jing på lyset i leiligheten sin mens soldatene marsjerte på gaten nedenfor. Han ble skutt i hodet og døde.

– Vi hadde ikke heis i bygningen. Trappeoppgangen var dekket av blod etter at naboene hadde båret ham ned, sier Bao Pu.

Slaget pågikk i flere timer, med dødsfall blant både sivile og soldater. Soldatene ble pepret med steiner og molotovcocktailer. Ifølge ett anslag ble så mange som 65 militære lastebiler og 47 pansrede personellkjøretøyer ødelagt i løpet av de tre timene kampene varte.

Bao Pu ble ikke redd. Han ble rasende.

– Alle var sinte. Soldatene hadde med seg raketter! Hva i helvete skulle de med raketter? Ingen hadde trodd at de skulle skyte på ubevæpnede sivile. Og så kom de inn med det tyngste utstyret de hadde. I gatene skrek folk av raseri mot soldatene, sier han.

Men befolkningen var sjanseløs mot Folkets frigjøringshær. Fra alle fire himmelretninger beveget den seg jevnt og trutt mot Tiananmen-plassen.

Ingen vet hvor mange som døde i Beijing den natten, Bao Pu anslår et tall mellom 500 og 1000. Andre mener at det var langt flere.

Like etter midnatt ankom de første pansrede kjøretøyene Tiananmen-plassen. Innen den tid hadde ryktene om massakren kommet dem i forkjøpet, og de fleste hadde gjort retrett.

En av dem som ble på plassen til siste slutt, var fagforeningslederen Han Dongfang. Elektrikeren var blitt demonstrant nærmest ved en tilfeldighet i midten av april 1989, da kjæresten hans foreslo at de skulle ta en titt på hva alt oppstyret på Tiananmen handlet om.

– Hun angrer sikkert nå. Jeg ble med inn, og så gikk jeg ikke ut igjen, humrer han da vi treffer ham på kontoret i Kowloon i Hongkong.

Bokhyllen hans er full av bøker om arbeidsrett og den politiske utviklingen i Kina, med titler som Eighteen Layers of Hell, The Legacy of Tiananmen og Collective Bargaining.

Han Dongfang ble en av de mest kjente lederne på Tiananmen-plassen, der han tok til orde for større rettferdighet for Kinas arbeidere. Da soldatene rykket inn, nektet han å dra. Til slutt ble han nærmest trukket ut av sine kolleger, som samlet seg i en ring rundt ham for å beskytte ham mens hæren overtok kontrollen.

Etterpå sto han øverst på myndighetenes liste over etterlyste demonstranter. Han meldte seg selv for politiet og ble kastet i fengsel, der han ble plassert på en celle full av fanger med lungebetennelse. Da han selv ble syk, var han så nær ved å miste livet at myndighetene til slutt gikk med på å sende ham til USA for behandling. Nå driver han organisasjonen China Labour Bulletin fra sin eksiltilværelse i Hongkong.

– Så jeg gjør egentlig det samme som jeg gjorde den gang. På mange måter er jeg heldig, sier han med et stort smil.

Han fikk sin oppvåkning i 1989.

– Det var ikke en studentbevegelse. Det var en massebevegelse der kineserne krevde rettferdighet. Og den kampen ble ikke avsluttet der, den pågår fortsatt, sier han.

Flere andre ble vekket da soldatene valgte å skyte på sivilbefolkningen. En av dem er Claudia Mo, som i dag er folkevalgt i det lokale parlamentet i Hongkong.

– Jeg var der som journalist for nyhetsbyrået AFP. Da jeg så hva som skjedde, forsto jeg at jeg ikke lenger kunne være en upartisk observatør. Den dagen ble jeg aktivist, sier 62-åringen.

På kontorveggene har hun festet plakater og klistremerker som understreker poenget – oppfordringer til å kjempe for den avdøde nobelprisvinneren Liu Xiaobo, Tiananmen-demonstrantene og demokratibevegelsen i Hongkong.

– 4. juni 1989 ble et vannskille for Kina. Det var den dagen partiet mistet folkets tillit. Og de har aldri fått den tilbake, sier hun.

Kommunistpartiet i Beijing har i stedet valgt å legge lokk på hele saken. Søker du på noe som har med massakren å gjøre, får du ingen resultater. Over 3000 uttrykk som kan tolkes som koder – fra «64» og «35. mai» til «i dag» og «i morgen» – sensureres årlig når den sensitive datoen nærmer seg.

Men Bao Tong, den gamle partitoppen, har aldri glemt det som skjedde. På telefon fra Beijing er han nådeløs i sin dom:

– Hæren ble satt inn for å slå ned på forsvarsløse studenter og arbeidere. Selv Hitler gjorde ikke noe sånt. Det var en borgerkrig mot eget folk, en krigsforbrytelse mot menneskeheten, sier 86-åringen.

Ved 20- og 25-årsmarkeringen for Beijing-massakren ble Bao Tong sendt på tvungen ferie for å unngå at han snakket med utenlandske journalister i forkant av 4. juni. I år er helsen hans trolig for dårlig. Og han nekter å holde munn.

– Partiet har aldri tatt et oppgjør med det som skjedde. Problemet er at de fortsatt bruker den samme metoden for å imøtegå folkets krav. Det skjer i liten skala hele tiden, hver gang noen krever mer rettferdig fordeling eller større rettigheter. Små «Tiananmen-hendelser» skjer med bønder og arbeidere hver dag i Kina, også nå, sier han.

Men massakren er ikke helt glemt. I en falleferdig bygning bak et livlig utendørsmarked i Kowloon i Hongkong har en gruppe aktivister nettopp åpnet et museum for å holde minnet levende.

– Vi har brukt flere år på å finne et lokale. Mange er redde for å leie ut til oss. De frykter represalier fra Beijing-myndighetene, sier Richard Tsoi Yui Cheong, viseformann i organisasjonen Hongkong Alliance, som driver museet, idet han viser oss rundt blant bøkene og plakatene som utgjør utstillingen.

Foran en videoskjerm med opptak av den voldelige natten står et ungt par og måper. 28-åringene er på besøk fra storbyen Guangzhou i Kina. For første gang får de en usensurert versjon av det som skjedde.

– Det er helt forferdelig. Men ingen i Kina vet om det. Alle er hjernevasket med ideen om at det viktigste er å tjene penger. Men penger er ikke alt. Etter at utviklingen er kommet på et visst nivå, må man begynne å tenke på ting som demokrati og individuell frihet, sier «Shirley».

Hun ønsker av naturlige årsaker ikke å stå frem ved navn. Men hun er sikker på at hun har tenkt å forsøke å vekke opp flere av kollegene hjemme i Guangzhou.

– Det er ikke så mange som tenker som meg. Ikke foreløpig, sier hun.

Tilbake i kafeen under kjøpesenteret i Hongkong sentrum sitter Bao Pu og tenker på et spørsmål om drømmen fra 1989 fortsatt er levende.

Han vet at hæren vant den natten. Og at Kina har vokst enormt økonomisk siden den gang – bruttonasjonalproduktet pr. innbygger er 28 ganger større i dag enn for 30 år siden. Men drømmen om frihet?

– I det lange løpet er jeg optimistisk. Men ikke på kort sikt. Før eller senere er Kinas myndigheter nødt til å forholde seg til spørsmålet om frihet. Det er på høy tid fordi frihet er noe universelt. Enten du liker det eller ei, enten du er det bevisst eller ikke. Det er universelt.

Les hele saken med abonnement