Ingen trans på roser

Stolthet, men også sjokk, sorg og fremtidsdrømmer som forsvinner. Bak barna som vil skifte kjønn, står foreldre i skvis.

Septemberkvelden Ingvild Evang Sveen (15) begynte å forsvinne, startet med et trist ansikt. Allerede etter skoletid hadde mamma Rønnaug og pappa Trond Sveen merket at det var noe. Den vanligvis så blide, ofte lekne, jenta virket så ... nedfor? Men hallo! Mandag er mandag.

– Det er ingenting, sa Ingvild.

Så var det turntrening, så dusj, kvelds, tannpuss og pysj, så tok hun valget for godt. Hun hadde tenkt så lenge. Ingvild hadde vurdert å sende budskapet via SMS, men kom til at det var for slemt. Nå var tiden inne for å slippe alt løs, rett ut. Foreldrenes instinkt hadde stemt. Det var noe.

Rønnaug sto ved kjøkkenbenken. Trond satt i stuen og spiste müsli med yoghurt. Fra sofaen kunne han se datteren komme inn på kjøkkenet i den rutete pysjen. Ingvild så på moren, sa hun hadde noe å fortelle. Fire korte setninger på rams, som en pugget lekse, mens øynene svømte og kroppen skalv.

«Jeg føler meg transseksuell. Jeg føler meg som en gutt. Jeg vil bytte kjønn. Og jeg vil hete Markus.»

Trond orket ikke mer kornblanding. Rønnaug følte hun svevet ut av seg selv og ble stående og betrakte på avstand.

– Så modig av deg å si dette, fikk hun likevel sagt.

Uten å ane hva som var i vente.

Tre uker tidligere hadde hennes eneste datter stått smilende til konfirmasjon i nysydd Romeriksbunad i Gjerdrum kirke. Nå skulle bunaden aldri mer brukes.

– Det var en veldig fin dag. Og jeg syntes jo bunaden var fin. Men jeg husker at jeg gikk litt fremoverbøyd hele dagen. Jeg skulle liksom skjule meg litt, sier Isak om konfirmasjonen i 2020. Han het da Ingvild.

Tøffe valg

I flere år har antall nordmenn som føler seg så frustrert og fremmed i sitt fødselskjønn at de vil behandles for det, steget jevnt. Kurvene begynte å knekke bratt oppover for åtte-ni år siden.

I fjor ble 568 voksne pasienter henvist til Rikshospitalet for behandling, viser ferske tall fra Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK). Det er opp 19 prosent fra året før – ny årsrekord. Nær halvparten av disse var mellom 18 og 20 år.

I tillegg ble 211 barn og ungdommer under 18 år henvist til det såkalte Kid-teamet på Riksen. Det er omtrent på nivå med 2019, etter en liten dupp ned i koronaåret 2020.

De siste fem årene har nesten tusen mindreårige ankommet sykehuset i håp om å få diagnosen kjønnsinkongruens og starte endringen over til et liv i et annet kjønn. På overflaten kanskje klinisk, hvitt og legegrønt, men bak tusen henvisninger ligger tusen tøffe valg, titusener av kompliserte samtaler og en drøss av dilemmaer.

Bør Norge innføre et tredje kjønn? Spørsmålet skal nå utredes av Regjeringen. I kjølvannet av denne nyheten har debatten om helsehjelp til transpersoner blusset opp igjen. Men i kulissene står noen som sjelden skriker høyt. De som står i spagat mellom ønsket om å støtte og frykten for å feile: foreldrene til barna som opplever kjønnsdysfori.

For hva gjør du når hun brått kommer ut og ber deg om å bruke han? Hva tenker du når barnet du har stått ved i oppturer og nedturer, som du har holdt, klemt, plastret og trøstet, vil ha deg med på et brått livsvalg du kanskje ikke forstår? Skal du bremse eller bli med inn i det? Er det en fase? Eller er det på ekte?

For mamma Rønnaug Evang Sveen startet ferden med en søvnløs natt. Så en telefon til helsesøster. Deretter ble alt vanskeligere.

Familien har vært innom hele følelsesregistret det siste halvannet året. Familiebildet i stuen er nå utdatert. Yngstejenta Ingvild er blitt til høyreiste Isak.

Katastrofetanker

Hvordan blir det med kjæreste? Familie og barn? Hvilke fordommer vil barnet hennes møte? Liv leves én dag om gangen, men Rønnaug var full av fremtidsbekymringer.

Drømmen om en gang å se mannen Trond følge Ingvild opp kirkegulvet hadde nå gått i knas. Ingvild ville ikke være Ingvild mer. Hva ville skje med det fine mor-datter-forholdet de hadde, de gode samtalene, betroelsene? Skulle også dette forsvinne?

– Man ser for seg et liv en gang som mormor og morfar. At det ikke skulle bli noe av ... nei, det var vanskelig å akseptere, sier Rønnaug i dag, halvannet år etter.

Pappa Trond slet på sin side med å skifte pronomen. Ville «han» bli en annen? En ny sønn, en fremmed? Faren sier han gikk med en konstant klump i magen.

– Som om jeg gruet meg til noe. Uten å vite hva.

Ingvild var jenta som heller brukte tid på lego enn å være med andre jenter. Isak er gutten som digger Formel1 og drømmer om å leve av musikk.

Mens 15-åringen selv kjente en letthet etter endelig å ha kommet ut, følte Rønnaug tungsinn og tap høsten 2020. Hun ble sykmeldt, følte seg tom og gledesløs, selv ikke en treningsøkt ga ny energi.

– Jeg hadde et trykk i brystet, nesten som en angst. Vi følte veldig mye på en sorg over å ha mistet en datter, sier Rønnaug.

Så kom skammen og selvbebreidelsen. «Uff, hvordan kan jeg tenke sånn? Hva er det jeg klager over? Jeg har jo et friskt barn.» Så fikk familien et lettende møte.

En lokal behandler hadde et råd som både var vanskelig og enkelt: «Barnet deres lever nå. Dere bør også gjøre det.» De forsøkte å kvele katastrofetankene. Det gikk etter hvert ganske bra. For de så at ny-sønnen hadde det bra. Han virket tilfreds.

Men Ingvild ble aldri Markus. Hun ble Isak – et slags kompromiss. I-en var i det minste i behold.

Lyse lokker er erstattet med kvikk, kortklipp sveis. Isak føler seg befridd. Men i starten var det vanskelig å akseptere for foreldrene.

Tenåringsjenter trekker opp

Hva vet vi om barna som ønsker kjønnskorrigerende behandling? De biologisk fødte jentene er i klart flertall. Jenter som kommer ut midt i tenårene, står for hele den bratte økningen de siste årene, ifølge Anne Wæhre, overlege og leder for Teamet for kjønnsidentitetsutredninger av barn og unge (Kid-Teamet) ved Rikshospitalet. Sykehuset har lenge hatt monopol på diagnostisering av og behandling av personer med kjønnsinkongruens, men dette er i endring.

Wæhre har ikke noe klart svar på jentedominansen. Men til den generelle økningen peker hun på to strømninger:

  • En liberal vind og økt åpenhet. Det er ikke like stigmatiserende som før å «komme ut». Informasjon er også langt mer tilgjengelig enn før.
  • Sosiale medier og påvirkning herfra. Ungdom kjenner seg igjen i historier fra andre.

Før barna tas imot på Riksen, krever de at pasientene gjennomgår en barnepsykiatrisk utredning. Det til tross for at en ny nasjonal retningslinje slår fast at dette ikke lenger er obligatorisk ved behandling av kjønnsinkongruens – en retningslinje har vært omstridt helt siden den kom.

– Årsaken til dette er sårbarhet og vansker vi ser hos pasienter som henvises til oss, sier Wæhre.

– Har du gode ressurser med deg inn i behandling, vil det ofte gå bra. Men har du mange psykiske utfordringer, vil ikke disse nødvendigvis bli borte med behandling, mener Wæhre.

Organisasjoner for transpersoners rettigheter har vært sterkt kritiske til praksisen. Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI) har blant annet anklaget Rikshospitalet for å føre en «portvoktermodell».

FRI-leder Inge Alexander Gjestvang sier de lener seg på retningslinjene til den internasjonale organisasjon for transpersoners helse (WPATH), som ligger til grunn for behandling i Norge. I disse retningslinjene heter det blant annet at transpersoner er «mer sårbare for å utvikle psykiske helseplager som angst og depresjon.»

Verdens helseorganisasjon har også fastslått at å hinte til at «kjønnsinkongruens er en mental sykdom, kan føre til mer stigma,» påpeker han.

– De psykiske vanskene oppstår med egen og andres manglende kunnskap om kjønnsinkongruens samt generelt stigma og diskriminering i samfunnet, sier Gjestvang.

– Det kan også oppstå når man ikke vet om man kan få det helsetilbudet man ønsker og trenger. Å gå ubehandlet eller ikke akseptert for sin kjønnsinkongruens fører definitivt til at man er mer utsatt for psykiske utfordringer, mener han.

  • Nederst i saken kan du lese mer om interesseorganisasjonenes synspunkter på medisinsk behandling

Uansett: Før Rikshospitalet eventuelt kan stille diagnosen «kjønnsinkongruens», før det overhodet kan bli aktuelt med kjønnshormoner og i noen tilfeller kirurgi, krever Rikshospitalet at pasientene lever ut sitt «nye» kjønn sosialt over en lengre periode – gjerne ett år.

Noen starter før. Helt av seg selv.

Skjørt eller bukse?

En mandag i august i fjor varmet solen tvetydig på Tjøme, et kjølig drag varslet høst og brytningstid. Men barna og ungdommene som hang rundt i glade grupper, kunne på dette tidspunktet se frem mot grillparty, strandliv og kanopadling mens de voksne satt i Storsalen og lyttet til foredrag om pubertetshemmende legemidler. Noen så frem til brystprotesetilpasning i grupperommet samme dag.

Harry Benjamin ressurssenters familieleir på Eidene er både helt vanlig og veldig annerledes. A-magasinet besøkte leiren for et halvt år siden.

Her møttes personer med kjønnsdysfori og familiene deres til aktiviteter, fag og sosial omgang – og kanskje det aller viktigste: følelsen av ikke å være alene med store spørsmål og eksistensielle valg.

– Det er så deilig å møte venner i samme situasjon som en selv, sier Kristian Stokke (16), født Karen, med en raspende, mørk stemme under den blåfargede luggen.

– Jeg vært heldigere enn mange andre i min situasjon. Jeg har aldri opplevd noe mobbing eller bøllete oppførsel. Jeg har heller aldri vært usikker på meg selv og valget, sier Kristian Stokke (16), som ble døpt Karen.

Han har gått på testosteron i åtte måneder, men det er mange år siden han har badet uten T-skjorte. Det kjennes ukomfortabelt å vise kropp i transisjon. Han har gått med brystbinder – en slags kompresjonsvest – siden han var 11 år. Livet som hundre prosent gutt, mann kan knapt komme fort nok. Brystene skal på sikt skjæres vekk.

Mamma Marit og pappa Bjørn er også utålmodige på vegne av sønnen. De har følt seg «avklart» lenge.

For lille Karen, døpt med rosa sløyfe på dåpskjolen i 2005, ble jenta som ikke ville gå i kjole, som frydet seg over Spiderman-pysj i julegave, og som seksåring sto i sofaen hjemme i Selbu og skamklippet håret kort. Allerede året før hadde barnehagen ringt hjem til mamma Marit: Hvordan skulle de forholde seg til at Karen ville bli kalt Torstein?

På vei hjem fra barnehagen sa Marit: «Kroppen din er jo en jentekropp!?» Karen skal ha svart: «Men mamma, det kan da fikses?» Senere sa Marit til Bjørn: «Jeg tror vi må forberede oss på at dette ikke er en fase.»

Så satte hun seg ned for å google. Og gråt resten av den kvelden.

– Det første som kom opp, var saker om selvmord. Jeg tenkte: Kan denne ungen overleve?

Lille Karen var jenta som ikke likte «jenteting». Etter å ha sett MGP jr.-finalen der juniorartisten Torstein vant, erklærte hun i barnehagen: «Kall meg Torstein.» Til slutt ble det Kristian. Marit og Bjørn Stokke har støttet valget hele veien. Storesøstrene Ane Marte (t.v.) og Ingrid Elin har i dag en lillebror.

Krisebygene i hodet ble gradvis fortrengt av handling. Karen virket så klar, fast, utvetydig. Hun syntes det var «ekkelt» å skifte med jentene i gymgarderoben. Leger og psykologer mente det var greit å skifte navn.

I julebrevet fra familien i 2013 innledet Marit: «Dette blir garantert årets merkeligste julehilsen ...»

Besteforeldrene syntes det var litt tidlig, men valget var for lengst tatt. Karen var jo Kristian. Lokalmiljøet heiet. Håndballaget jublet. Skolen fikset nye navneskilt over en helg. Ingen hets, ingen kjipe kommentarer.

Ingen solskinnshistorie

Mange år senere er den én gang så sjenerte sopranen Karen en bredbeint bass som i fjor høst flyttet fra bygda Selbu for å gå musikklinjen i Trondheim.

Men familiens historie er ikke bare en gladsang, understreker Marit. Det er også et resultat av hard jobbing, utallige søvnløse netter og konstant bekymring som neppe vil slippe taket. Oppfordret vi for mye? Var vi tydelige nok på at han må kjenne ordentlig etter selv? Fant vi rett balanse? Og var det egentlig riktig å slippe ham ut på en reise av livslang medisinering med hormoner – uten lettkjøpt returbillett? Vil han få et godt liv? Dette er store tanker å bale med.

– Jeg har vært ganske deprimert i mine mørkeste stunder, sier Marit.

Balansen mellom å rushe for fort og holde igjen kan være vanskelig for foreldrene. – Jeg tror det er viktig at barna er trygge på at uansett hvilken retning de går, så er man med, sier Marit Stokke.

Likevel har foreldrene en trygghet i bunn. Født i feil kropp-signalene kom så tidlig og var så sterke, og de kom uoppfordret. Men Marit, som i dag leder foreldregruppen i Harry Benjamin ressurssenter, har fått innsikt i familiehistorier som er langt mer opprivende. Foreldre og barn i dyp konflikt, i verste fall brudd.

– Det later til å være en trend at det ikke skal stilles spørsmål – alt skal bekreftes. Men det synes jeg ikke går an, sier Marit Stokke, som selv er blitt kalt «transfob» – til tross for sin åpne, støttende holdning.

– Jeg mener ungdom må tåle kritiske spørsmål. Dette er ingen lek. Det er heftige, mulig livsendrende, ting vi snakker om, argumenterer Stokke og legger til:

– Det er vår jobb som foreldre å forberede dem på vanskelige spørsmål og en tøff prosess. Det vil ta tid, og det må det gjøre.

Et sted i Norge sitter en annen mor som brukte flere år på å nøste i datterens identitetssøken.

Så skjedde det noe.

Da alt snudde – to ganger

Det første hun tenkte da tenåringsdatteren ville klippe seg kort, var: «Så tøff du er!» Tilleggsopplysningene kom som et takras i hodet. Datteren mente hun var gutt.

Løsning: selvstudier på internett. Kveld etter kveld satt moren klistret til skjermen og slukte stoff om transpersoner og -miljøer, opplysningssider, sosiale medier – rund baut. Hun ringte familie og venner: «Er det noe jeg har oversett? Har jeg vært blind?»

– De ble like forbauset som meg, sier moren. Hun ønsker ikke å stå frem med navn av hensyn til datteren.

For datteren hadde aldri lekt med biler, aldri hengt med gutter og vist null interesse for fotball. Samtidig: Er fravær av slike klassiske kjønnsmarkører egentlig noe ID-bevis? Kunne ikke datteren likevel føle seg fanget i feil kropp?

– Alt man egentlig vil si til som forelder, er: «Så bra. Skifte navn? Selvfølgelig, jeg støtter deg! Men magefølelsen…eller morsfølelsen, den indre stemmen. Det stemte bare ikke.

Jeg ønsker meg egentlig Pippi-figuren tilbake. Den gangen det var det lov å være kul, sterk og tøff, men jente likevel.

Foreldrene trodde jenta hadde venner og trivdes på skolen. Vel var hun på mobilen på rommet sitt nonstop, men slik kapsler vel alle ungdommer seg inn? En dag etter skoletid var hun trist og innrømmet: Nei, hun hadde ikke så mange venner. Hun følte seg utenfor. Hun slet også med konsentrasjonen. Hun hadde det ikke bra.

Etter dypdykk i sosiale medie-nettverk og chat-tråder og egne observasjoner av datteren begynte moren å lure på om det dreide seg om noe annet enn kjønnsidentitet. Kunne det like gjerne handle om en søken etter å høre til og bli akseptert av andre?

Foreldrene mobiliserte hjelpeapparatet og satte annet liv på vent. Alt handlet om å være nær, skape trygghet hjemme og på skolen og støtte datteren sosialt.

– Vi lagde koselige dager. Spiste gode måltider, så TV sammen, fant på ting som fikk henne unna PC-en, hjalp henne å finne nye interesser og sosiale aktiviteter. Og hadde tett kontakt med skolen.

Tiden gikk. Datteren virket etter hvert gladere, syntes foreldrene. Hun stengte seg ikke så ofte inne på rommet. Håret ble lengre. Hun kjøpte smykker, ble mer sosial og fant venner i nye nettverk.

Hvem er datteren nå – flere år etter? Moren opplever at hun er «tilbake» til sitt biologiske kjønn, men er ikke sikker. Hun vil ikke grave, er redd for å støte henne fra seg. Har hun landet rett? Kan det likevel ha vært noe sant og ekte i gutte-dragningen?

– Det har jeg tenkt mye på, sier moren – uten at hun har kommet til noe klart svar.

Men det som har ligget i bunn hele tiden, sier hun, er frykt for at datteren som 25-åring skulle komme ut som en ulykkelig angrer, og anklage foreldrene for ikke å ha stanset henne.

– Hadde hun som voksen funnet ut at hun var gutt og ville skifte kjønn, hadde det selvsagt vært helt greit. Da hadde valg vært tatt på et helt annet grunnlag. Men min største skrekk har vært å påføre henne kanskje uopprettelig skade mens hun er i puberteten, sier hun og legger til:

– Det kan ta tid å lande i egen kropp. Går man for fort frem med behandlinger, uten å ta inn refleksjoner og konsekvenstenkning rundt uopprettelige endringer, kan det fort gjøre vondt verre.

Prosessen har fått moren selv til å reflektere rundt presset ungdom utsettes for. Sosiale medier gjør at vi har gått fra mer likestilling til snevrere kjønnsroller, mener hun.

– Stereotypien for jenter er at du skal være søt, pen, ha langt, glatt hår for å bli akseptert – det er et pyntedokkeideal. Og hvis du ikke passer inn, begynner du å lete andre steder: Hvem er jeg? Så kommer noen med et enkelt svar: «Du er gutt!», resonnerer hun.

– Jeg ønsker meg egentlig Pippi-figuren tilbake. Den gangen det var det lov å være kul, sterk og tøff, men jente likevel. Det må bli større aksept for å kunne være den vi er, i den kroppen vi har fått.

– Ingen kvikkfiks

De siste årene har det vokst frem nettverk av bekymrede foreldre og pårørende som peker på manglende forskning på langtidseffektene av å skifte kjønn. Disse står steilt mot interesseorganisasjoner som i mange år har kjempet for transpersoners rettigheter og aksept i samfunnet. Fagmiljøer er også delt.

Debattklimaet er til dels hardt, og et sted midten på ligger Harry Benjamin ressurssenter: et lavterskeltilbud til pasienter med kjønnsutfordringer, foreldre og pårørende. Daglig leder, Tone Maria Hansen, mener ungdom på identitetsjakt lett kan finne glorifiserende forbilder på nett.

– Det er bare et trykk på smarttelefonen, og du er inne på sosiale medie-grupper som raskt gir deg bekreftelser. Her blir man heiet på. Men vi kan ikke bare sende ungdommer inn på samlebåndet og håpe at det går bra, sier Hansen, som selv gjennomgikk kjønnsbekreftende behandling i voksen alder – etter mange år i dysforiens mørke.

Et hovedbudskap til foreldre: Vær tålmodige og åpne, la barna prøve seg frem, leve det ut, ikke rush. Men ungdom har alltid dårlig tid. Presset kan være hardt. Hansen vet det. Organisasjonen har erfart at unge tar kontakt med et ønske om «å bli lykkelig» – etter å ha sett andre i samme situasjon på Youtube snakke om hormoner og lykkerusen de opplevde. Hansen har møtt foreldre som har tryglet om hormoner og kirurgi, fordi de frykter at barna skal gå til grunne eller i verste fall ta livet sitt.

Likevel advarer hun: Det finnes ingen kvikkfiks.

Skriften på veggen

Et nytt navneskilt er det synlige bevis. Ingvild byttes ut med Isak.

Én dag på tampen av 2021 finner Trond Sveen frem drillen. Med Isak og Rønnaug som publikum skrur han ut fire skruer. Dørskiltet er utdatert. På få sekunder forsvinner 15 års liv – på en måte – fra veggen. Ingvild erstattets med Isak. Men det felles ingen tårer denne dagen. Foreldrene har for lengst forstått og akseptert. Et drøyt år tidligere hadde Trond tenkt: «Nå forandrer alt seg!» Men utover navneskiltet?

– Det har jo ikke gjort det. Isak er jo den samme personen. Men han tør kanskje stå litt mer for Formel 1-interessen!

– Den største forskjellen er kanskje at han virker enda mer tilfreds, legger Rønnaug til.

Isak nikker. Det er som de sier: Brikkene falt på plass da han «kom ut». Han føler seg happy og robust, sier han. Før jul møtte han Kid-teamet på Rikshospitalet for første gang. Nå starter ventetiden på en diagnose og mulig behandling. Fremtiden som gutt og mann er ikke meislet ut. Men han ser for seg et liv med mørkere stemme. Skjeggvekst? Vi får se.

Men aller viktigst:

– Jeg føler meg på en måte befridd.

Den ugreie følelsen over at noe ikke stemmer er ikke der lenger. – Noe av det beste, er å kunne gå i mer behagelige klær, sier Isak.

– Er du ikke redd for at du skal angre?

– Det har jeg tenkt mye på. Det kan jo skje. Men jeg har aldri vært sikrere på noe enn akkurat dette noen gang, sier Isak, som i dag er 16 år. Det er halvannet år siden han fortalte sin store hemmelighet til foreldrene.

For Rønnaug kommer fortsatt vemod i bølger. Konfirmasjonsbildene av Ingvild sliter hun med å se på. Det blir for sårt. Nylig fikk hun tilsendt et bilde av sitt nye tantebarn, en jente. Da kom det igjen.

– Jeg har jo egentlig også fått en datter. Men ... i dag har jeg ingen.

Slike ting snakker de mye om sammen. Det er lov å kjenne på tankene som en gang føltes forbudte. Og er det én ting Rønnaug vil formidle, er det nettopp dette. Du må ikke umiddelbart, betingelsesløst akseptere, men du må lære å leve med det. Og underveis er det lov å føle sorg. Familien har likevel fått et nytt forbilde. Både mor og far har lært av Isak. Livet skjer nå.

– Vi tenker ikke så langt frem lenger. Vi aner jo ikke hvor det ender, sier Trond og Rønnaug Sveen.

– Det viktigste er at Isak har det godt med seg selv og den han er.

Får barn og unge som opplever kjønnsinkongruens, hjelpen de trenger?

  • Inge Alexander Gjestvang

    leder for Fri

    I økende grad, takket være mer forskning, opplysning og studier som sier at også barn fortjener å anerkjennes som det kjønnet de er, og at behandling hjelper dem som trenger det. Men også takket være gode aktører som har stått på for å la folk komme ut tidligere slik at de mentale og kroppslige sårene blir minimale for dem det gjelder.

    Hvilken rolle bør foreldre innta?

    En støttende rolle som er til barnets beste. Å forsøke å legge lokk på hvem ens barn er, kan få langtidsvirkninger som påvirker spesielt den barnets mentale helse. Det betyr også at noen foreldre opplever at de må slåss mot systemet for å få den behandlingen deres barn trenger, samt bidra med å transport og oppfølging når barnet må reise helt til Oslo for å få behandling. Foreldre skal være en trygg havn hvor barn kan dele og være hele seg selv, ikke bare den versjonen av seg de tror foreldrene vil se.

    Hvordan fungerer dagens regime for behandling og oppfølging?

    Det er vanskelig å si sikkert da det ikke alltid er like lett å få informasjon ut av Rikshospitalet. Men vi opplever at noen barn blir godt fulgt opp og gitt behandling, mens andre får ingenting overhodet. Vi er mye i samtale med frustrerte foreldre som opplever at systemet ikke ivaretar deres barn godt nok. Desentraliseringen av behandlingstilbudet må få fortgang, og de allerede etablerte, regionale sentrene må få en enorm utvidelse av tjenestene de tilbyr. Det er svært viktig at behandlingen er individualisert fremfor «one-size», slik at ingen føler seg presset til behandling de ikke egentlig ønsker.

    (FRI er Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold)

  • Marit Rønstad

    talsperson for nettverket Genid Norge

    Får barn og unge som opplever kjønnsinkongruens, hjelpen de trenger?
    Jeg vil heller snu på spørsmålet: Vet de unge selv, foreldre, lærere, leger og terapeuter hva slags hjelp de med kjønnsdysfori trenger? Så lenge fagmiljøene strides, kan ingen med sikkerhet vite hvilken hjelp som er riktig. Medisinsk behandling er radikal, irreversibel og risikabel. Det som er riktig for ett barn, er ikke nødvendigvis riktig for et annet. Dette tilsier at man ikke skal forhaste seg med å kjønnskonvertere barn, hverken sosialt eller medisinsk.

    Hvilken rolle bør foreldre innta?
    Barnet må gis stort rom til å utforske kjønnsroller. Om jenta di vil ha guttetruser og kort hår, må hun få lov til det. Om gutten din vil ha sminke og kjole, la ham få lov. Det må være rom for å bryte med kjønnsroller og samtidig ivareta bevissthet om egen kjønnstilhørighet. Søk informasjon og råd fra mer enn én kilde. Følg med på digitale plattformer, som Instagram og Tiktok. Og utvid barnets bevissthet: Identitet handler om vennskap, interesser, kultur, tilhørighet – ikke bare kjønn.

    Hvordan fungerer dagens regime for behandling og oppfølgning?
    Hele systemet er under ombygging. Den faglige uenigheten mellom aktivister/sexolog-inspirert tilnærming og fagmiljøer som fremsnakker forsiktighet, skaper uro. I Norge jobber helsemyndighetene for lavterskelbehandling med pubertetsblokkere og hormoner, mens land som tidligere var regnet som lavterskel, har dratt i nødbremsen. Både i Sverige og Storbritannia har de gransket kunnskapsunderlaget for behandling og konkludert med at man ikke vet nok. Dette må tas på alvor. Medisinsk behandling må bygge på vitenskap, ikke ideologi.

    (Genid er et nettverk av foreldre, nære pårørende og profesjonsutøvere knyttet til personer med kjønnsdysfori.)

    Kilder i denne saken: Nasjonal behandlingstjeneste for inkongruens (NBTK), fri.no, Helsedirektoratet, Morgenbladet, hbrs.no, segm.org, svt.se