Foto: Jan T. Espedal
A-magasinet

Den perfekte drapsmann

Politiet var overbevist om at Stein Inge Johannessen var morderen. Hvordan kunne de ta så feil?

  • Øivind Gulliksen

9. JUNI 2000: Gjennom gittervinduet i cellen har Stein Inge Johannessen utsikt til luftegården og den høye fengselsmuren. Et sted der ute på den andre siden går en drapsmann løs. Johannessen vet det, fordi han sitter inne for et drap han ikke har begått.

Gang på gang har han fortalt etterforskere og fangevoktere at han er uskyldig, at det ikke var han som drepte naboen Marius Kolstad i en bygårdsleilighet i Oslo i mars 1999. Men her inne er «uskyldig» et ord uten vekt og troverdighet. Et kvinnelig vitne har fortalt politiet at hun så Johannessen komme ut av den dreptes leilighet med blod dryppende fra klærne. Det kommer han ikke unna.

I fire måneder har han sittet varetektsfengslet med brev— og besøksforbud. Isolert og desillusjonert har han gradvis mistet grepet på tilværelsen. Inne i cellen har dagene utviklet seg til en runddans av galskap, latter og tårer. Han våkner om nettene og tror at det var han som drepte. Prøver å huske hvor han gjemte de blodige klærne. Han har lyst til å tilstå drapet for å bli ferdig med det, og er frustrert og forbannet fordi han ikke vet hvordan Kolstad ble drept. Det har nemlig politiet aldri fortalt ham.

Det hele topper seg da siktelsen utvides til også å omfatte gruppevoldtekt. I to uker er Johannessen grunnløst beskyldt for to alvorlige forbrytelser, før politiet innser at gruppevoldtekten aldri har skjedd.

«Nå er løpet kjørt. De har bestemt seg for å ta meg uansett,» tenker Johannessen, og funderer på hvilke muligheter han har. Han kjenner på beltespennen og tenker på selvmord. Men inne i cellen er det ingen krok i taket til å henge beltet i.

Jakten på en morder.

Da Marius Kolstad ble funnet drept i sin egen leilighet 15 måneder tidligere, forsto politiet at de trolig sto overfor et internt oppgjør i Oslos underverden. Den tidligere norgesmesteren i kroppsbygging hadde vært innblandet i narkotikasalg, omsetning av falske pengesedler og annen vinningskriminalitet i tiden før han ble drept.

Store politiressurser settes inn i jakten på drapsmannen, og den unge politimannen Ole Jakob Øglænd blir tildelt rollen som hovedetterforsker for første gang i sin karrière. Etter kort tid står etterforskningen i stampe. De andre etterforskerne flyttes etter hvert over på andre saker, og til slutt er det bare Øglænd som holder i saken. Gjennom vinduet på kontoret i sjette etasje kan han hver morgen se politibiler frakte siktede og tiltalte på vei til fengslingsmøter og rettssaker i Oslo tinghus. Selv står han på bar bakke i sin første sak som hovedetterforsker.

Av og til svinger sjefen innom og spør om det er noe nytt i «Kolstad-drapet». Kolleger spør og venner spør. Øglænd vet at nesten alle drap i Norge blir oppklart. Han kjenner presset og ansvaret på skuldrene.

Åtte-ni måneder etter drapet blir han enig med ledelsen om å gjøre en siste kraftanstrengelse. Det leies inn to etterforskere fra en annen avdeling på Politihuset, og de får tre måneder på seg til å finne gjerningsmannen. Øglænd bestemmer seg for å snu alle steiner på nytt. Alle i Kolstads omgangskrets som kan tenkes å vite noe om saken, blir oppsøkt, og en dag får en av de innleide etterforskerne napp. Da han banker på døren til en perifer venninne av drapsofferet, forteller hun at hun har informasjon om saken, og blir tatt med til Politihuset for avhør.

På ville veier.

Kvinnen har en troverdig historie. Hun forteller at hun så Stein Inge Johannesen komme ut fra den dreptes leilighet, tilgriset av blod. Detaljene hun beskriver, stemmer godt med funnene inne i leiligheten.

Ole Jakob Øglænd deltar ikke selv under avhøret, som skjer uten videokamera eller lydopptak, men han holdes løpende orientert om hennes forklaring via politiets interne e-postsystem.

«Hva er det som skjer? Har hun sett dette, eller er det fantasi. Hva tror du?» skriver Øglænd til etterforskeren inne på avhørsrommet.

Noen minutter senere får han svar:

«Hun gråter. Snakket i 30 minutter om barndom og vonde ting. DETTE ER SANT. JENTA HAR SAMVITTIGHET.»

En tung bør løfter seg av skuldrene. Øglænd kjenner den deilige tilfredsstillelsen av å lykkes. Endelig har han fått et gjennombrudd, et navn, en mistenkt.

Noen dager senere går politiets beredskapstropp til aksjon. Stein Inge Johannesen er hjemme da inngangsdøren til leiligheten knuses med et smell. Væpnede politimenn stormer inn, legger ham i gulvet og fester hendene hans på ryggen med håndjern. Han er siktet for drap, en anklage som skal henge over ham de neste tre årene.

Summen av feil.

Hvordan kunne politiet være så sikre på at de hadde funnet riktig gjerningsmann, når han i virkeligheten ikke hadde noe med drapet på Marius Kolstad å gjøre? De siste fem årene har Oslo politidistrikt fristilt politioverbetjent Asbjørn Rachlew fra sin stilling, slik at han har kunnet grave seg ned i faglitteratur med ett mål for øye: å finne ut hva som får politiet til å trekke feil slutninger.

Rett før nyttår forsvarte han sin doktoravhandling «Justisfeil ved politiets etterforskning – noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak». I innledningen til doktoravhandlingen skriver han om etterforskningen mot Stein Inge Johannessen:

«Alt vi presterte, var å konstruere vår egen versjon av hva som hadde skjedd. Flere la sogar sin egen profesjonelle stolthet ned i arbeidet, som gikk ut på å tegne et overbevisende bilde av Stein Inge som drapsmann.»

Rachlew mener Kolstad-drapet var en vanskelig sak å etterforske av flere grunner. For det første var drapstidspunktet ikke kjent. Kolstad hadde ligget død i flere dager da han ble funnet, og politiet kom dermed på etterskudd i etterforskningen. For det andre tilhørte den drepte et kriminelt miljø som det var vanskelig å etterforske i.

– På grunn av ressursmangler i politiet ble Øglænd satt til å lede etterforskningen, selv om han den gang var en ung politietterforsker med for lite erfaring til å lede en så komplisert sak, sier Rachlew.

Han forteller at det internt i politiet er et stort forventningspress om å løse drapssaker med ukjent gjerningsmann. Presset kan bidra til at man trekker forhastede slutninger når det endelig dukker opp mulige spor. Det oppstår lett såkalte bekreftelsesfeller, fordi det er vanskelig å opprettholde et objektivt syn etter at man har arbeidet seg frem til en mistanke.

Løgn eller sannhet?

I doktoravhandlingen innfører Rachlew begrepet justisfeil som en samlebetegnelse for alle feil som kan få negative konsekvenser for utfallet av en etterforskning. Selv en liten justisfeil kan få store konsekvenser, fordi enkeltpersoner kan bli varetektsfengslet og i verste fall dømt for en forbrytelse de ikke har begått.

Forklaringen til kronvitnet var et helt sentralt «bevis» i straffesaken mot Johannessen. Men fordi det ikke ble gjort opptak av avhøret, var det i ettertid umulig å vite i hvilken grad hun ble påvirket av ledende spørsmål fra etterforskerne. I tillegg gjorde politietterforskeren som avhørte henne en kritisk justisfeil da han trakk forhastede konklusjoner.

– Mange i politiet mener de har utviklet en egenskap gjennom erfaring som gjør at de kan skille sannhet fra løgn gjennom å observere kroppsspråket til den de avhører. Det skjedde i denne saken.

Politimannen som avhørte vitnet var så overbevist om at hun snakket sant at han sendte en intern e-post med store bokstaver for å understreke troverdigheten hennes, sier Rachlew.

Løy i avhør.

Stein Inge Johannessen gjorde også en alvorlig feilvurdering da han ble tatt inn til det første avhøret som drapssiktet. Han var sikker på at det bare var et spørsmål om tid før politiet ville finne den egentlige drapsmannen og han selv ville slippe fri. Derfor bestemte han seg for å lyve om hvor godt han kjente til Kolstad og hans aktiviteter. Johannessen hadde selv levd et utagerende liv den siste tiden, og ønsket ikke å bli dratt inn i andre straffesaker gjennom avhørene.

Løgnene ble avslørt én etter én. For hver usannhet ble Johannessens troverdighet svekket, mens forklaringen til vitnet ble tilsvarende styrket.

– Vår tanke var at ingen lyver i et avhør der de er siktet i en drapssak dersom det ikke er for å skjule noe i drapssaken. Jeg ble stadig sikrere på at jeg satt med drapsmannen foran meg, forteller Øglænd.

Etter ni måneder ble Johannessen sluppet ut av varetekt, og de neste to årene ble en lang ventetid mens politiet forberedte tiltalen. Men fire dager før rettssaken skulle starte, skjedde det en dramatisk vending i saken. En 39 år gammel mann tok kontakt med politiet og fortalte at det var han som hadde drept Kolstad med en hammer. Han valgte å melde seg for å forhindre et justismord. Øglænd innså at han i tre år hadde klistret Stein Inge Johannessen til et drap han ikke hadde begått. Kvinnens forklaring var rent oppspinn, uten at de noen gang har fått en forklaring på hva som fikk henne til å avgi falsk forklaring.

Mye å lære.

– Hei, Stein Inge. Er det kaldt på jobben om dagen? spør Øglænd da de to møtes inne på Politihuset i begynnelsen av januar i år. De håndhilser, smiler og ler, og snakker litt om det neste foredraget de snart skal holde sammen. Johannessen forteller om kalde arbeidsdager, der både verktøy og spylebil fryser til is på grunn av sprengkulden.

For ti år siden satt de på hver sin side av bordet inne i avhørsrommet som drapsetterforsker og drapssiktet. Nå utgjør de et sammensveiset trekløver sammen med Asbjørn Rachlew. De siste seks årene har de reist rundt i Norge for å fortelle andre etterforskere om hva som går galt når politiet peker ut feil gjerningsmann.

Da Johannessen endelig ble en fri mann, forsøkte han å hate både Øglænd og kronvitnet som hadde spikret ham til drapet. Men han klarte det ikke. Kvinnen viste seg å være psykisk syk, og Øglænd hadde alltid behandlet ham på en fair måte under avhørene.

– Øglænd gjorde bare jobben sin. Han var alltid profesjonell og ordentlig, selv om jeg ikke kan si det samme om alle de andre aktørene. For meg har det vært en kraftig oppreisning at politiet tok feilen de hadde begått på alvor. Det er ikke alle justisfeil som ender i en doktoravhandling, sier Johannessen.

I det siste avhøret før han ble en fri mann, var det Rachlew som avhørte ham. Da sa Johannessen noe som skulle avgjøre temaet for doktoravhandlingen: «Dette håper jeg dere tar lærdom av.»

Nå har Rachlew lest og lært. Han mener norsk politi de siste ti årene har tatt flere viktige skritt som har hevet kvaliteten på etterforskningsmetodene. Videoopptak er blitt standard under sentrale avhør, og det er utdannet instruktører som lærer bort forskningsbaserte avhørsmetoder til kolleger. Han tror det neste skrittet nå blir å fagutdanne etterforskningsledere.

– I England må etterforskningsledere gjennomføre en teoretisk skolering, mens de i Norge rekrutteres på bakgrunn av fartstid og erfaring. Erfaring er bra, men uten et kunnskapsbasert fundament kan det over tid utvikle seg en feil praksis, sier Rachlew.

Viktige detaljer.

Gode etterforsk-ningsmetoder er ofte enkle og selvsagte. Men dersom de ikke er innarbeidet i systemet, kan små feil få store konsekvenser. God avhørsteknikk handler blant annet om å unngå å stille ledende spørsmål som påvirker vitnets oppfatning.

– I et vitnepsykologisk eksperiment fikk testpersonene se en videosnutt der en bil kræsjer inn i en annen. Deretter ble gruppen delt i to. Den ene gruppen ble spurt om hvor stor fart de mente bilen hadde da den dultet borti den andre. Den andre gruppen ble spurt om farten da bilen smadret inn i bilen foran. Ved å forandre ett ord tippet de to gruppene helt ulike hastigheter, forteller Rachlew. I avhandlingen ser han også på en overfallsvoldtekt i Oslo i 2002, der en uskyldig mistenkt ble plukket ut i en vitnekonfrontasjon. Politiet laget en fantomtegning av overfallsmannen ut fra kvinnens beskrivelser, og kom på sporet av en bosnisk familiefar som hadde et nesten identisk utseende med tegningen. Gjennom fotokonfrontasjon og personkonfrontasjon ble det kvinnelige voldtektsofferet stadig sikrere på at han var gjerningsmannen, og til slutt var hun ikke i tvil. Det måtte være ham! I Oslo tingrett ble han dømt til 3,5 års fengsel, men senere frifunnet i ankesaken.

To år senere ble en mann pågrepet i en annen straffesak, siktet for å ha drept sin kone. Da politiet sjekket mannens DNA-profil opp mot andre uløste straffesaker, fikk de treff i voldtektssaken. Det viste seg at han hadde et nesten identisk utseende med den uskyldige familiefaren.

– Retningslinjene for vitnekonfrontasjoner som norsk politi forholder seg til i dag, stammer fra et rundskriv fra 1933, og har flere mangler som kan føre til justisfeil. Jeg vet at riksadvokaten nå jobber med å lage nye retningslinjer som vil øke rettssikkerheten, sier Rachlew. Han synes det er betryggende at strafferettssystemet i dag er mer åpent for kritisk forskning enn da han begynte som politietterforsker på begynnelsen av 1990-tallet.

Stein Inge Johannessen kunne endt opp som et justismordoffer om ikke den egentlige drapsmannen til slutt hadde meldt seg. Selv om han føler at politiet har gjort opp for seg gjennom Rachlews doktorgrad, har han fortsatt mange vonde minner fra årene drapsmistanken hang over ham. Spesielt godt husker han den sleivete kommentaren en nysgjerrig politimann stilte en kollega da han ble ført ut etter ett av de mange avhørene:

«Er Johannessen i boks?»

2000: Under avhørene her i forhørsrommet ble etterforsker Øglænd (t.v.) stadig mer sikker på at Stein Inge Johannessen var drapsmannen. Til høyre, forsvarer Øystein Storrvik. Foto: Politiet

2010: Etter at politiet innså at de hadde tatt feil, har det vokst frem et spesielt vennskap mellom Johannessen og Ole Jacob Øglænd. Nå holder de foredrag sammen. Foto: Jan T. Espedal

POLITIET PÅ SKOLEBENKEN: Stein Inge Johannessen forteller sin historie under et foredrag for etterforskere. Politioverbetjent Asbjørn Rachlew (t.h.) og etterforsker Ole Jakob Øglænd følger med. Foto: Jan T. Espedal

VENNSKAP: Stein Inge Johannessens historie ble utgangspunktet for Asbjørn Rachlews doktoravhandling. Foto: Jan T. Espedal

Flere artikler

  1. NORGE
    Publisert:

    Kripos: Drapet på Birgitte Tengs må etterforskes på nytt

  2. A-MAGASINET
    Publisert:

    Tok Arnfinn Nesset på seg drap han ikke hadde utført?

  3. NORGE
    Publisert:

    Haugesunds Avis: Nye DNA-spor i Tengs-saken

  4. DEBATT
    Publisert:

    Det kan ikke lenger bare være opp til politiet å avgjøre når folket skal få innsyn

  5. NORGE
    Publisert:

    Siktede etter Majorstuen-drapet etterforskes for drap i Belgia

  6. A-MAGASINET
    Publisert:

    Våren 2001 blir en bank i Oslo ranet. Politiet står uten gjerningsmann. Så løser Eirik Jensen problemet.