A-magasinet

Ronald Grini: – Det sitter i kroppen resten av livet.

Hvordan er hverdagen for barna som gjemmer seg for bombene i Ukraina? Ronald Grini (89) husker godt hvordan han opplevde bombingen som barn.

  • Per Magnus Nordrum Riseng
    Journalist
  • Glen Musk
    Fotograf
Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen.

Det var sommer, og Ronald Grini var ute og gikk tur. Lyden av militære fly kjente han godt. Nå hørte han det plutselig igjen, et velkjent drønn, idet flyet suste over hodet hans. Kroppen reagerte før hodet rakk å tenke og krøket seg sammen på instinkt.

Han var syv år første gang han så bomber bli sluppet fra fly.

Siden hadde krigen tatt slutt, han hadde giftet seg og kjøpt hus, blitt psykolog, far, bestefar, pensjonist. Likevel var lyden av et jagerfly på øvelse alt som skulle til før den 89 år gamle kroppen reagerte på instinkt, sendt rett tilbake til barndommens bomber.

– Den som har opplevd krig og ikke minst bombeangrep, blir preget av det, sier Grini.

– Det sitter i kroppen resten av livet.

Uhørte krigsbarn

Da Ronald Grini var ni år, fikk han en dagbok av sin mormor. I det lille, gule notisheftet skrev han sitt første innlegg, en blanding av triviell hverdag og blodig alvor:

«I dag har jeg vært på skolen. Det regner. Bestemor er her. Mamma og tante Astrid har gått på forsyningsnemnda etter nye brøkort. Pappa er fremdeles i Drangedal. Rusre og Tyskere slåss. Tyskere og Engelskmenn slåss.»

Gutten som satt og noterte i dagboken sin for 80 år siden, etterlot seg et vindu inn til et barnesinn i krig – ikke fortalt i ettertid, men der og da.

Fra den dagen, 28. august 1941, ble dagboken fast følgesvenn gjennom okkupasjonen, fylt med barnslige observasjoner om krig og hverdag, bomber og skirenn, død og julegaver.

– De voksne var opptatt med mange ting: farer, trusler, skaffe seg mat. Så barn ble lett gående for seg selv og gruble. Og det tror jeg var årsaken til at mormor én dag kom og foreslo: «Ronald, kanskje du skal begynne å skrive dagbok?»

Rapporter fra dagboken har han samlet i den ferske «Krigsdagboka – Krigen sett med barneøyne», som nå ligger på bordet foran ham. Fra forsiden kikker en blid og hjelmklipt Ronald opp mot mannen han skulle bli 80 år senere. Grini sitter i en godstol i huset utenfor Trondheim sentrum. Blonder på gardinene, barnebarn på veggen. Gjennom stuevinduet kan han høre hvin og jubel fra barneskolen over veien.

Les hele saken med abonnement