Foto: Tom A. Kolstad
A-magasinet

Dinas eventyrlige netter

Hun har tråkket gjennom snø og skog. Til natt nummer 217 ute i naturen.

  • Sigri Sandberg
Sterk mamma. Av og til, hvis Dina krangler med noen, kan hun true med moren sin: - Hun er kjempe­­sterk, altså!

Bare et par timer tidligere dingler Dina Lau-Henriksen (8) med bena hjemme på Årvoll i Oslo. Det er onsdag ettermiddag. Hun er akkurat ferdig på skolen. Hun spiser brødskive med brunost, mens hun inngående forklarer hvordan marshmallow skal grilles på pinne over bålet. For å få karamellfarge –og bli helt perfekt.Etter det blir hun enig med mor Elisabeth Lau-Henriksen om at telt og tarp, ja, begge deler, er lurt i dag. For det er meldt både snø og sludd og regn. Utenfor er brøytekantene svarte, det meldes om trøbbel i trafikken. Men mor og datter skal sove i skogen i natt.

–Jeg er veldig vant til frisk luft, for mamma har alltid tatt meg med, sier Dina. Hun har vært på tur og sovet ute sammen med moren sin siden hun var baby. Over 200 netter tilsammen. Noen av dem i Alaska, noen på Hardangervidda, på Finse, i Børgefjell og noen på svaberg på Hvaler.

–Det er fint. For vi har så god tid sammen. Vi skal ikke på skolen og ikke på jobben. Bare være, sier Dina.

–På med lue, jakke, votter. Hvor er de regnvottene du hadde på skolen? Vet du hvor de er? spør moren.

Dina finner dem i skolesekken.

–Kanskje du kan ta med enda et par. Det kommer til å bli innmari fort vått i dag.

Dinas tursekk stappes med soveposer. Moren tar resten av bagasjen.

– Er du klar? Vært på do?

Istapper på utstilling.

Og så trasker vi av gårde. Vi forlater et blått prinsessediadem på kommoden, en ny mattebok i skolesekken og to marsvin. Trasker ut døren. Opp bakken. Inn i skogen. Inn i dypt, vått, hvitt. Og ovenfra kommer det samme materialet dalende – store, hvite, våte flak.

Dina tråkker først og finner veien, inn­over, oppover, litt til høyre, litt ned –og så er vi fremme. På den hemmelige leirplassen for hverdagsovernattinger. Det må være så kort hjem at hun rekker skolen neste dag, men likevel så langt unna at byen ikke synes.

–Mamma, alle istappene er her fortsatt! jubler Dina, og finner flere og sier at i morgen har hun sikkert nok til et helt museum.

–Så fint, da! svarer moren og åpner sekken. Løfter ut en gryte, paprika, sopp, kjøtt …

–Mamma, se hva jeg fant! Mamma, kom og se, da! –Du, jeg er så sulten, så jeg begynner på maten, men si fra når utstillingen er klar, så kommer jeg.

Istapp-utstilling. - Da er alle velkommen på utstilling. Er de ikke vidunderlige? sier Dina.

Grønland først.

Da Elisabeth Lau-Henriksen nærmet seg 30 år, bestemte hun seg for å gå over Grønland på ski. Hun kunne lite, nesten ingenting om å være ute. Men når denne damen bestemmer seg for noe, så blir det ofte sånn. Så hun gikk over Grønland, og like etter det traff hun en friluftsmann. Han hadde ikke bare syklet Nordkapp–Lindesnes, men gått Norge på langs. Og padlet hele norskekysten.

De giftet seg. Dina ble født. Den første overnattingen i telt hadde hun på Ringebufjellet da hun var tre måneder. Men så, da Dina var et halvt år, døde faren hennes. Brått og uventet.

Det er bare glør igjen av bålet. Snø og sludd har landet på trær og grener og gjør vinternatten lys grå. Hvit, nesten. Lyder og lys fra byen kan registreres såvidt.

Vi har snakket om bøker Dina har lest, for eksempel Harry Potter. Om hvordan det ville være å fly sammen med havørn under himmelen. Og smake på skyer. Vi har spist rein­kjøttgryte og potetstappe. Vi har snakket om tøffe prinsesser og prøvd å finne inngangen til en magisk verden. Dina har spikket grillpinner og demonstrert at marshmallows-grilling ikke bare er teoretisk kunnskap. Hun har sittet foran bålet og fortalt om Alaska – at de sang høyt underveis på turen, så bjørnene skulle skjønne at de var der. Nå har hun sovnet i det røde teltet. Det sludder eller snør fortsatt.

Lau-Henriksen setter på brenneren, byr på varm drikke –og spoler tilbake. Syv og et halvt år.

–Jeg måtte ta tak i den nye situasjonen og aktivt forme noe som skulle bli et godt liv for Dina og meg.

En måned etter at mannen døde, hadde hun ett av målene klart: Dina og hun skulle ha 15 overnattinger ute. Hvert år.

–Var dette en måte å håndtere sorgen på?

–Nja, ikke direkte, jeg satte meg mange mål. Å fortsette med friluftsliv var ett av dem. I begynnelsen klarte jeg ikke helt å se det for meg. Hvem skulle passe ungen mens jeg satte opp teltet? Hvilken brenner skulle jeg bruke? Men jeg ville at Dina skulle få oppleve alt det gode med å være ute. Jeg måtte bare løse det.

– Hvordan klarte du det?

–I begynnelsen ble det veldig enkle turer. Og mange turer sammen med andre. Å bestemme seg for noe er den beste måten å få ting gjort på.

Alene i Børgefjell.

Da Dina var halvannet år, kom den første store aleneturen. Da dro mor og datter til Børgefjell i Nordland. Der var det kaldt. Luevær. Lau-Henriksen hadde gode marginer og mye bagasje. Men sekken var for liten og ikke bygget for så mye vekt. Hun pakket om tre ganger. Likevel ble plastposer hengende og dingle på utsiden. Så festet hun Dina i et sjal på magen – og prøvde å reise seg. Hun klarte det ikke. Hun pakket om enda en gang. Og så: av sted, med en overtrøtt, hylende unge i sjalet. I bratt motbakke. Moren sang «Lille Petter edderkopp». Hun sang så godt hun kunne, hadde knapt pust til å få frem ordene, men ungen roet seg, sovnet. Og moren fant frem til leirplassen hun hadde planlagt. Her ble de værende noen dager.

Siden ble det flere turer, mange utenetter. Hundrevis. I forfjor tok hun et halvt års permisjon bare for å være på tur med Dina. I fjor ble det 51 utenetter. Og kryssing av Hardangervidda. I gjennomsnitt gikk de 25 kilometer på ski hver dag.

Elisabeth Lau-Henriksen registrerer alle utenettene i et Excel-skjema. Hun blogger også, og nå kommer boken Utejenter om noen av turene deres. Målene utvides stadig. Og til sommeren vil de til Svalbard, på langtur.

– Har du planlagt for optimistisk innimellom? Båret for tungt?

– Det er gøy å strekke strikken litt av og til med offensive prosjekter. Gevinsten er den enorme mestringsfølelsen som kommer når vi klarer det – og mulighetene til å oppleve villere og mer uberørt natur. Som Dina har sagt: «Da føler jeg meg som verdensmester!» Men det kan ikke bare bli jobbeturer. Hvis det kun skal dreie seg om hvor langt vi kan gå, og hvor slitne vi kan bli, da mister vi mye. Koseturene er minst like viktige: La målet være et bål. Eller et bad. Og Dina er alltid med og bestemmer.

Turkamerat. Ole Brumm og Dina (2 1/2 år) på oppdagelsesferd i Dalsland i Sverige.

– Hva gjør turene med dere?– Hverdagene er så travle. Det er fascinerende å se hvordan leken forandrer seg, praten forandrer seg, når vi er på tur. Og så er det godt å få til ting sammen. Komme seg til et sted. Lage bål. Bli varm. Vi får ekstremt mye uforstyrret tid, bare vi to. Da snakker vi om det som er å snakke om. Funderer over livet. Leker leken helt ut. Det er rett og slett magisk. Så lenge det er sånn, fortsetter vi bare.

Kvelden endrer sakte status til natt, og etter hvert til tidlig morgen, som inkluderer havregrøt med rosiner, kanel, sukker og smør – og plystring. Og tåke. Mor har pakket med rene skoleklær til datter, nå finner hun dem frem, og begynner å pakke sammen utstyr. Dina er fortsatt i soveposen.

– Når jeg sier du må kle på deg, må du gjøre det i full fart.

Og sannelig. Under en time senere er Dina på skolen og Elisabeth Lau-Henriksen på vei til et viktig møte, i Drammen.

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!