Ungdommens tapte vår: – Jeg har sluttet å se frem til ting. Jeg orker ikke bli skuffet igjen.
De var en glemt gjeng. Så løftet helseministeren ungdommen frem. Hva føler de nå?
Trassige. Sure. Mutte. De smeller med dører, himler med øynene, setter aldri inn i oppvaskmaskinen, og viker ditt blikk. Slike bilder er klisjéfylte, kanskje karikerte, men innrøm: De ligger der som et bakteppe når du snakker om ungdom. De står sjelden først i sympatirekken. Det blir ikke bedre av avisoppslag om «koronafester» eller at de klynger seg sammen på fotballbaner og i nabolag mens vi andre, lydige og tro, holder avstand.
Så når noen syter over spolert russetid, en festival som blir avlyst, en helgetur som slettes fra kalenderen – hva så? Det går over, har vi sagt. Vi tar det igjen. Vi må alle bidra i dugnaden. Bestemor kan dø. Farfar kan få en slange ned i halsen. Det du går glipp av, blir så smått. Dessuten bor du i et land som flyter videre når andre bukker under.
Les hele saken med abonnement
