I år er det ti år siden jeg lukket den tunge døren til sykehuset bak meg, etter årevis med halvhjertede forsøk på poliklinikker og til sammen tre år som inneliggende pasient på psykiatriske avdelinger.
Aldri mer pasient, sa jeg.
Kognitiv terapi, eksponeringsterapi, gruppeterapi, musikkterapi, kunstterapi, samtaleterapi. Spisegrupper, søvnregimer, kostplaner. Skjema, skjema, skjema. Aldri helt alene, alltid litt ensom.
Aldri mer psykologer, sa jeg.
Og det lå virkelig ikke noe agg i det, hverken mot behandlerne mine eller dem som jobber med terapi. Med et lite unntak for dem som gjorde en generelt svært dårlig jobb og aldri burde arbeidet med mennesker, men de var nettopp det – unntakene.
Helsearbeiderne jeg har møtt opp gjennom tidene, har i det store vært faglig gode og menneskelig nydelige. Det var ikke det heller.
Jeg var bare ferdig. Klar for å flytte hjemmefra for andre gang, kan man si.
Og jeg så meg ikke tilbake.
Ikke da jeg kjente at jeg ikke fikk det helt til selv.
Ikke da jeg fikk tilbakefall.
Ikke da fastlegen sa at innleggelse var noe å tenke på.
Les hele saken med abonnement