Endelig dødelig

Tur i nærskogen. Solflekker og fuglekvitter. Og her kommer et menneske som skinner og stråler. Det er selveste Erik, og han lever.

Tenk det! Han har ben, armer, øyne og kan gå helt selv mellom løvtrærne og høre fuglesang og lukte mose.

Det er ikke til å tro. Ikke rart han er blid. For sånn er det, etter at jeg har vært nesten død en gang eller to, treffer jeg stadig på en bestemt sort mennesker – de dødelige. De som også har vært der, og som er blitt forandret av det. De som unnslapp med nød og neppe, takket være et fantastisk helsevesen, og som vet langt inn i margen at de ikke er udødelige.

Les hele saken med abonnement