A-magasinet

Jenta som ble behandlet som et insekt

Blir du avvist, kan det være ødeleggende. Men noen blir ikke ødelagt. Hvorfor?

  • Ingeborg Senneset
    Journalist
  • Lars Fiske
    Illustratør

Som et frosset foster sitter hun der, krøket sammen nederst i korridoren.

Jenta er redd, men vet ikke for hva. Hun vil vekk, men vet ikke hvor.

Ryggraden gnisser mot veggen, knærne stikker opp i haken. Øyene mot linoleumsgulvet, armene rundt stivnede lår. Hvite knoker, grått gulv.

Lydene som kommer ut, passer ikke alderen hennes, de er skingrende, stygge, de passer ikke inn. Hun passer ikke inn. Sykehuset skal være stille, adekvat, hun forstyrrer. Hun er skremt, men skremmer.

«Du kan ikke sitte her.»

To sko i sidesynet, fargede sokker, stemmen over dem er skarp.

«Ikke sitt og skrik sånn!»

Den ene skoen begynner å dytte henne i siden. Ingen hånd på skulderen, bare plast mot hud. Ingen rolig stemme, såle mot sjel.

Sparkene gjør ikke vondt, men de stempler. Sykepleieren bruker foten, ikke hånden, ikke nærhet, bare avstand. Ikke noe noen ville brukt på en hund, kanskje på et insekt.

Er det det hun er?

Utilstrekkelige ressurser gir utilstrekkelig behandling

Dette er ikke en av pasienthistoriene i Bruce Perrys psykiatriklassiker «Gutten som ble oppdratt som hund». Det skjedde på et norsk sykehus for noen få, små år siden.

Les hele saken med abonnement

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!