A-magasinet

Et hus for det som gjør vondt

Barn som vokser opp med vold og overgrep, skal slippe å fortelle om det på politistasjonen. I år vil 1000 barn bli tatt hånd om på barnehus.

  • Kristin Kristin Stoltenberg

(Denne saken sto på trykk i A-magasinet i oktober 2010. Tallene som fremkommer er for 2010.)

DEN LILLE JENTA sitter på et stort, rødt gulvteppe på venterommet. Hun tar ut figurer og møbler fra dukkehuset og setter dem forsiktig tilbake. Ved siden av henne står en liten trekomfyr og lekemat. I hyllene ligger det bøker, spill og kosedyr. Hvis du ser dette bildet isolert, av jenta og alle lekene, vil du kanskje tenke: For en nydelig jente — så gøy hun har det!

Men det bildet er ikke helt sant. Det er en dimensjon til som gjør at jeg ikke bare kjenner klumpen i halsen, men også fortvilelsen over voksnes ondskap. Jenta er på Barnehuset. Hit kommer bare barn man antar har vært utsatt for seksuelle overgrep, for vold eller som har vært vitne til vold. Alle sakene er anmeldt til politiet. Noen av historiene de forteller, ryster selv garvede etterforskere.

Den mørkhårede jenta reiser seg og går sammen med Marit Bergh fra Barnehuset bortover korridoren. Hun går forbi den rosa plakaten som slår fast at alle er verdifulle, og bort til den erfarne barnelegen på undersøkelsesrommet. Hvis legen oppdager arr som ikke kan forklares, eller tegn på den mishandlingen politiet tror hun har vært utsatt for av sine pårørende, vil hele apparatet rundt Barnehuset tre i kraft. Da vil jenta mest sannsynlig ikke bli sendt hjem etterpå.

Filmer avhøret.

Marit Bergh lener seg mot veggen. Seniorrådgiveren har som vanlig i slike saker telefonkontakt med politiet. Barnevernet er også informert om hva som kan skje med jenta. Klokken nærmer seg 15. Det har vært en hektisk dag. Seks barn har vært innom huset, som ligger i annen etasje i Arkaden shoppingsenter ved Jernbanetorget i Oslo. Tre av dem har vært igjennom dommeravhør.

Innen året er omme, vil over 400 barn ha sittet i de myke stolene med saueskinn og blitt spurt ut av en politietterforsker som er spesialist i avhør av barn. Her i avhørsrommet finnes også to små kameraer, som overfører samtalen til et rom i etasjen over. Det er der dommeren sitter. Dit kommer også bistandsadvokat, saksbehandler fra barnevernet, etterforsker, politiadvokat, forsvarsadvokat og en ansatt ved Barnehuset for å høre på hva barnet og avhøreren sier. Samtalen tas opp, slik at den kan spilles av i en eventuell rettssak.

Ett av målene med Barnehusene er at terskelen for å anmelde overgrep skal bli lavere. Barn blir sett og ivaretatt på en annen måte enn før. Derfor kommer fagfolkene til barnet og ikke omvendt. Derfor brenner det alltid stearinlys på bordene i spisesalen. Derfor er fargene på møblene så sterke og glade. Derfor er det egne venterom for ungdom med flatskjerm og magasiner, leker til de minste og Playstation for de litt større. Og derfor har de ansatte årelang erfaring som psykologspesialister, seniorrådgivere og klinikere med barnefaglig kompetanse. Ofrene kommer fra alle samfunnslag, også fra såkalte rikmannshjem. En forholdsvis stor andel innvandrerfamilier er representert.

  • Så langt i år har 183 jenter og 123 gutter fra seks ulike politidistrikter vært på Barnehuset i Oslo.
  • Snittalderen er 10 ½ år.
  • 124 er avhørt ut fra mistanke om seksuelle overgrep. 129 om vold. 89 hadde vært vitne til vold. Noen er avhørt om flere kriminelle forhold samtidig.
  • Ett barn er selv overgriper.
    – Vi må ikke komme dit at vi ikke lar oss berøre. Samtidig skal vi ikke bli slått i bakken over det vi hører. Da er vi ingen god hjelp. Barna skal være trygge på at vi takler deres historier, sier Marit Bergh.

Profesjonell.

Politioverbetjent Inger-Lise Brøste Fossnes ved Follo politidist­rikt går inn i et av avhørsrommene og finner frem fargeblyanter og papir. Hun retter på saueskinnet i avhørsstolen og leser igjennom sakspapirene. I 15 år har hun avhørt barn, men på samme måte som Marit Bergh kjenner hun at det er godt å kunne bli berørt. Noen ganger kommer det en tåre når hun snakker med kolleger eller ansatte på Barnehuset etter et trist avhør.

– Her er det mennesker som forstår hva møtene med barna handler om og hvordan det noen ganger føles. Det gjør jobben min mindre ensom. Det viktigste er likevel tryggheten jeg nå føler for at barna blir sett. Dermed kan jeg konsentrere meg om min hovedoppgave: Å innhente opplysninger for å finne ut om noe er skjedd, og eventuelt hva, sier Brøste Fossnes.

Det er for henne den største forskjellen fra før og etter etableringen av Barnehus. Før ble dommeravhør gjort på Politihuset eller i tingretten. Det var uniformerte politifolk i gangene. Hun kokte kaffe, tok imot barna og følget deres. Lokalene var formelle, og når avhøret var ferdig, kjente Brøste Fossnes ofte på en uro over hva hun slapp barnet ut til. Nå vet hun at med en gang hun er ferdig med sine spørsmål, vil Marit Bergh eller en av de andre rådgiverne gå bort til barnet. Bergh vil si noe sånt som: «Jeg har hørt hva du har sagt, og jeg så at du ble lei deg. Nå kan vi snakke litt om hvordan du har det.» Så vil hun spørre om barnet sover, om det spiser og hvordan det er på skolen. Hun kan spørre om mammaen greier å være mamma. Så kan de prate om veien videre.

– Jeg trodde vi ivaretok barna på en god måte tidligere, men jeg må innrømme at dette er en stor endring til det bedre. Politiet har måttet svelge noen kameler, sier Brøste Fossnes.

Skepsis.

I enkelte politidistrikter og domstoler har det vært stor skepsis til å bruke Barnehus, særlig i Nord-Norge og Midt-Norge. Argumentene har vært lang reisevei, stort arbeidspress og økte utgifter. Argumentene er blitt avvist både av Barneombudet og Justisdepartementet, som mener hensynet til barnets beste er det eneste som gjelder. I Oslo foretas nå alle dommeravhør på Barnehuset, og det har Oslo tingrett bare positive erfaringer med. Også Follo, hvor Brøste Fossnes jobber, er på full fart etter.

Hun lukker døren bak seg inn til rom 3. I dag er det en tenåringsjente som avhøres. Siden det kun er et politiavhør, er ingen fra tingretten til stede i etasjen over. Ved et dommeravhør ville samtalen ha forløpt omtrent som den gjør i undervisningsfilmen Se min kjole. Oda i dommeravhør. I denne filmen, som primært er rettet mot politi og påtalemyndighet, spiller Inger-Lise Brøste Fossnes seg selv. I møtet med overgrepsutsatte Oda sier hun:

– Når jeg er politi, så er jobben min alltid å finne sannheten om ting. Jeg må bare si ting til deg som er på ordentlig. Og det er akkurat det samme for deg, Oda. Du må fortelle til meg det som er sant og som har skjedd på ordentlig.

Avhørsmetoden er utviklet av fors­kerne Kari Trøften Gamst og Åse Langballe. Sistnevnte sitter sammen med meg og ser på filmen om Oda. Hun sier at metoden kom som en reaksjon på måten barn ble avhørt på frem til tidlig på 1990-tallet. Fra da og i drøyt ti år fremover arbeidet fors­kerne med temaet. De gikk igjennom 200 dommeravhør av barn. Det de så, sjokkerte dem.

– Uerfarne politifolk ble satt på oppgaven. De hadde ingen opplæring i å avhøre små barn. Noen våget ikke å snakke om overgrepene, fordi sannheten ble for ubehagelig for dem. Barn ble avbrutt når de begynte å fortelle, og avhørerne klarte ikke å stille spørsmål og lytte, sier Åse Langballe ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Lærte av Bjugn.

Omtrent samtidig ble Bjugn-saken rullet opp. Det ble gjennomført 60 avhør av 40 barn i samme barnehage. Kritikken mot metodene som ble brukt, var massiv. Siden 1993 har Gamst og Langballe undervist på Politihøgskolen for å heve kompetansen. Metoden går blant annet ut på at avhøreren beveger seg gjennom syv ulike faser, slik Brøste Fossnes nå gjør med lille Oda i filmen. Det legges stor vekt på åpne spørsmål. Halvveis i samtalen går avhøreren opp til dommeren, som følger med på videoskjerm, slik at hun og advokatene kan få mulighet til å få stilt spørsmål.

– Vi vet at barn ikke lyver mer enn voksne, men at de er påvirkelige. Politiets oppgave er å få ut mest mulig informasjon, og da er det viktig at man får etablert trygge rammer rundt samtalen slik at barnet forteller fritt. I dag opplever jeg at politiet gjør dette på en meget bra måte, sier Åse Langballe. Hun er valgt ut til å sitte i en regjeringsoppnevnt arbeidsgruppe som skal se på endringer i den såkalte dommerforskriften. Arbeidet starter nå. Samtidig skal Barnehusene evalueres. Det er justisminister Knut Storberget som har tatt initiativet til husene, og så langt er tilbakemeldingene svært gode.

– Etableringen av Barnehus har bidratt til større åpenhet og bevissthet rundt disse barna. Det håper og tror jeg fører til at det nå er lettere å anmelde slike saker, sier statssekretær Astri Aas-Hansen.

Overlevere.

I løpet av dagen er bordet i et av venterommene fylt av røde plastilinfigurer. De står der som moderne varianter av Emil i Lønnebergets tremenn, laget av barn som har ventet på å komme inn til avhør. Leder Astrid Johanne Pettersen på Barnehuset må smile når hun ser på dem. Til tross for alle de vonde historiene hun hører, gir møtene med barna håp.

– Det er mye kraft i unger, og det er nesten utrolig å tenke på at de klarer seg så bra som de gjør. Mange av dem kommer til å leve livet sitt helt fint videre. En liten gutt sa til meg i forrige uke: «Jeg elsker livet!» Han hadde vært utsatt for overgrep og var lykkelig for at han ikke lenger bodde med sine egne foreldre, sier Pettersen.

Hun advarer mot å legge våre voksenfølelser inn i barns tolkninger. Da kan opplevelsen av overgrepet noen ganger bli forsterket og overdramatisert. Barn reagerer ulikt. Noen trenger ikke oppfølging i det hele tatt. Andre blir fulgt i terapi. Alle pårørende får tilbud om egen samtale.

– Et barn sa en gang: «Jeg angrer på at jeg fortalte mamma om overgrepet. Hun ble helt knust.» Vår jobb er derfor mange ganger å passe på de voksne så de klarer å være gode og stabile voksne for barna sine, sier Astrid Johanne Pettersen.

GUTT (11):

Historien: Siden han var tre-fire år gammel, har faren slått ham med hånd og belte. En dag forteller han moren til kameraten sin om det. Hun varsler barnevernet, som melder fra til politiet. Gutten sier han må gråte, for det gjør så vondt, og han blir lei seg. Faren er selv blitt slått i oppveksten og har lært at det er slik man disiplinerer barn. Men 11-åringen synes det er en dårlig ting. Han synes synd på faren, og mener han er snill som gir ham mat og penger.

Dette skjer på Barnehuset: Gutten avhøres. Han sier det er fint å kunne fortelle om det som er skjedd. Han kommer tilbake for å få hjelp til å takle uro og stress som følge av volden. Barnevernet jobber med sikkerheten hans.

JENTE (13):

Historien: Chattet med en gutt som sa han var 15 år på nettet. De avtalte å møtes, og det viste seg at han var minst ti år eldre. Da han spurte om hun ville ha sex, våget hun ikke å nekte i frykt for hva han kunne gjøre. Dagen etter sendte han henne slibrige meldinger på mobilen. Moren så meldingene, og politiet ble varslet.

Dette skjer på Barnehuset: Jenta avhøres. Hun undersøkes av lege, og 13-åringen opplever lettelse over at alt er i orden. I samtale med rådgiver blir de enige om å ta tak i jentas problemer, som viser seg å være flere. Skole, psykiatrisk poliklinikk og barnevern blir kontaktet etter jentas og morens ønske.

SØSKEN (10) og (12):

Historien: En gymlærer så brannsår på ryggen til tiåringen. Da gutten ikke kunne forklare hva som var skjedd, ble barnevernet kontaktet. Barna ble plassert i beredskapshjem. I avhør forteller guttene om grov vold fra mor, far og onkel. Den ene gutten sier: «Det var best å ligge i den øverste sengen, for da kom ikke pappa opp. Men da fikk jeg dårlig samvittighet, for jeg visste at han gikk til broren min.»

Dette skjer på Barnehuset: Barna avhøres. Medisinske funn stemmer med guttenes forklaringer. Barna har flere samtaler med rådgiver for å bearbeide opplevelsene. Besøk og veiledning i beredskapshjem. Rådgiver kontakter skole og veileder helsesøster og lærer. Ansatte vitner i fylkesnemnda.

GUTT (5):

Historien: Faren er anmeldt for langvarig vold mot moren. Gutten har vært vitne til volden. Han bor alene med moren, er svært engstelig og trekker seg unna andre barn. Ingen av dem snakker norsk. Femåringen er bekymret for far og redd for at han må i fengsel. Gutten sier: «Før jeg ble født, var alt bra, da kranglet de aldri.»

Dette skjer på Barnehuset: Han avhøres om volden. Flere samtaler med rådgivere. Situasjonen kartlegges og Nav, lokalt barnevern og psykiatrisk poliklinikk kontaktes. Innsatsen har ført til at gutten i dag er trygg og leker med jevnaldrende.

JENTE (13):

Historien: Misbrukt av venn av familien i flere år. Det begynte med at hun fikk små gaver og at overgriperen gjorde tilnærmelser. Etter hvert som gavene ble dyrere, ble de seksuelle tilnærmelsene grovere. Hun våget lenge ikke si fra fordi vennen egentlig var snill. Mye fravær fra skole. Selvskading.

Dette skjer på Barnehuset: Avhøres etter at hun ikke lenger klarte å holde på hemmeligheten og fortalte moren om misbruket. Hun gir uttrykk for store vanskeligheter på grunn av det hun er blitt utsatt for. Kjenner på skyld. Flere behandlingssamtaler frem til lokalt hjelpeapparat er godt i gang. Trener på å tenke positivt om seg selv, hevde egne behov og sette tydelige grenser.

Alle historiene er anonymisert

DAGEN STARTER: Hver morgen møtes de ansatte på Barnehuset til kaffe og en prat om hvordan de skal legge opp dagen, fra venstre psykologspesialist Shirley Stormyren, tekniker Ellen Karlgård Bolme og seniorrådgiver Marit Bergh. Jan T. Espedal

AVHØRSROMMET: Politioverbetjent Inger-Lise Brøste Fossnes går igjennom sakspapirene før hun skal avhøre en tenåringsjente. To kameraer fanger opp samtalen. JAN T. ESPEDAL

OVERFØRES HIT: I et rom i etasjen over følges avhørene nøye. Her sitter politiadvokat Kristel Høgslett (foran fra venstre), bistandsadvokat Ann Gunn Edvardsen, dommer Anne Buer, forsvarer Trond Dyvik og politietterforsker Bjørg Bue. Jan T. Espedal

Relevante artikler

  1. NORGE

    Tusen flere barn avhørt om vold og overgrep

  2. NORGE

    Vold mot barn: I Finnmark avhøres fem ganger så mange barn som i Bærum. Politiet vet ikke hvorfor.

  3. NORGE

    Troms og Finnmark avhører flest barn. 85 prosent av sakene henlegges. Nå vil de trappe ned.

  4. NORGE

    Kripos-ekspert: Som oftest et større problem at barn ikke forteller om overgrep, enn at de sier noe som ikke er sant

  5. NORGE

    Seksuell omgang og voldtekt av barn: Bare et fåtall av anmeldelsene ender i tiltale eller siktelse

  6. NORGE

    Slik vil barn og unge ha hjelp: - De voksne må gi barn trygghet til å fortelle om vold og overgrep