A-magasinet

Mannen uten minne

For 60 år siden møtte Brenda Milner en mystisk pasient som skulle endre hukommelsen vår for alltid.

  • Per Magnus Riseng
    Journalist

Om ettermiddagen 2. desember 2008 ligger en gammel mann døende i en seng på et sykehjem i Connecticut i USA. Han er både anonym og berømt, boende på et sted hemmelig for alle, unntatt noen utvalgte få. Han har bodd her i 28 år, men det husker han ikke.

Pleierne liker ham. Han er blid og høflig, liker å kjæle med sykehjemmets dyr og kan sitte i timevis i rullestolen sin og følge med på togene som ruller forbi, med en kanin på fanget og hunden Sadie ved sin side. Navnet gir ingen mening for ham, i likhet med navnene til pleierne som av og til kommer for å skru på TV-apparatet.

Han vet ikke hvor gammel han er. Han pleide å like å løse kryssord, men de siste årene er de blitt for vanskelige. Hjernen er blitt skrøpeligere. Nå følger kroppen etter. Denne ettermiddagen svikter mannens lunger, oksygenbalansen i blodet forskyves, til hjertet ikke makter mer.

Klokken fem over fem dør Henry Molaison, 82 år gammel og verdens kanskje mest glemske mann.

MINNEREVOLUSJON. Brenda Milner gikk alltid sine egne veier. En av de førte 96-åringen til Henry Molaison og to banebrytende oppdagelser om hukommelsen vår.

Vever pratmaker- Kan du ta døren? Den er så tung, sier Brenda Milner.

Det er en vever kvinne som åpner døren på Grand Hotel i Oslo en solrik fredag i september. Milner rusler over stuegulvet i den 72 kvadratmeter store suiten, synker ned i en lilla ørelappstol. Den engelske 96-åringen har en travel uke bak seg. Hun landet i Norge forrige helg, har besøkt Trondheim, der hun blant annet holdt et foredrag om hukommelse. To dager før mottok hun utmerkelsen som brakte henne til Norge: Kavliprisen i nevrovitenskap, som eneste kvinne og den klart eldste blant årets ni prisvinnere.

Hun snakker overrumplende raskt, som en Ferrari-motor i en Fiat, med tankerekker som stadig kræsjer inn i hverandre. Hjemme i Canada står hun opp halv seks hver morgen. Hun leser og lytter seg opp på verden, før hun trasker opp bakken mot McGill-universitetet i Montreal, til kontoret sitt og skrivebordet og dokument-stablene som dekker det, nesten like høye som 96-åringen selv. Milner gjorde to av det forrige århundrets viktigste oppdagelser om hukommelse. Hun har mottatt mer enn 20 æresgrader for arbeidet sitt i nevropsykologi, et fagfelt hun mer eller mindre grunnla. Alt etter møtet med Henry Molaison.

26. august 1953

En ung mann ligger på en operasjonssal i et sykehus i Hartford i Connecticut. Henry Molaison har ingen problemer med å huske hvordan han havnet her.

Kanskje begynte det egentlig med ulykken, da han var syv år gammel og ble påkjørt av en syklist, mistet bevisstheten og fikk et stygt sår i hodet. Anfallene kom et par år etter, først milde, så mye verre. I tenårene hendte det han skummet rundt munnen og bet seg i tungen, mens krampene rev i musklene. De andre elevene så en som var annerledes, herjet av daglige, merkelige anfall. De mobbet ham. Han trakk seg unna.

20-årene sine tilbrakte han hjemme hos foreldrene, uten sosialt liv, mens han forsøkte seg på diverse enkle mekaniske jobber . Han gikk til en lege, Dr. Scoville, som ga ham medisiner. Dosene ble større, anfallene verre. Det var da Scoville foreslo en eksperimentell operasjon.

Så nå ligger Molaison der, bedøvet, men bevisst, mens Scoville tar frem en modifisert hånddrill - hans egen oppfinnelse, slik operasjonen også er det. Han borer et hull over hvert av øynene til pasienten, finner frem til hippocampus, skjærer og suger den ut.

Etter operasjonen skal det vise seg at den er svært effektiv mot epilepsianfallene. Men det husker aldri Henry Molaison.

25. april 1955

Milner går om bord i nattoget i Montreal, med retning mot den amerikanske byen Hartford, 500 kilometer lenger sør. Hun skal besøke en helt spesiell pasient.

Forskere på denne tiden er stort sett enige om at hukommelse er et diffust fenomen, noe som ikke lar seg lokalisere til et bestemt sted i hjernen . Milner tror de tar feil. Hun har møtt opererte pasienter som har fått skadet hippocampus, et område i tinninglappen. Uoppfordret har de fortalt hvordan de sliter med hukommelsen. Hun er blitt nysgjerrig. Kan hippocampus ha noe med minner å gjøre? Etter at Milner publiserte en studie om temaet, ble universitetet kontaktet av dr. Scoville, en kirurg fra Hartford, som leste sammendraget av studien. Han har operert vekk hippocampus hos en av sine epilepsi-pasienter. Det fikk dramatiske følger. Kunne dr. Milner tenke seg å komme ned og møte pasienten?

Morgenen etter togturen møter Milner opp på kontoret til dr. Scoville. Der treffer hun pasienten, en 29 år gammel mann, høflig og sjarmerende, ved første øyekast helt normal. Hun hilser på ham, forteller ham flere ganger hva hun heter. Hun gir ham en liten test.

HARD OPPVEKST. Få venner, lite jobbing, stadig sterkere epilepsi-anfall: Molaisons liv var heller ikke enkelt før den skjebnesvangre operasjonen.

- Jeg kommer til å gi deg et tall, og jeg vil at du skal huske det. Og jeg går ut en liten stund, og så kommer jeg tilbake, sier hun, og gir ham tallet: 584. - 584, sier Henry Molaison.

Milner går ut. Hun drikker en kopp kaffe. Hun går inn igjen, og spør:

- Husker du tallet?

- 584, sier Molaison.

Milner blir overrasket.

- Det er veldig bra! Hvordan klarte du det?

- Vel, 5 og 8 og 4 blir tilsammen 17. Del det på to, og du får 8 og 9. Husk 8, så del 9 på 2, og du har 5 og 4. Det er enkelt!

- Husker du navnet mitt? spør hun.

- Beklager, problemet er hukommelsen min, sier han.

Vi likte ham veldig godt. Han var en fin person. Bernda Milner

Reisen til Montreal

Brenda Milner ble født Brenda Langford i Manchester i England i 1918. Hun var alltid skoleflink, noe som førte med seg visse ambisjoner. Hun trosset lærerne og søkte seg til matematikk ved Cambridge University. Studiene gikk bra, ikke glimrende. Det holdt ikke for Milner, som hoppet av matten. I stedet fant hun psykologien, et da ukjent felt for de fleste utenfor universitetsmiljøet.

- Hva visste man om hukommelse da?

- Vel, ikke veldig mye, sier hun.

Milner fullførte sin bachelorgrad ved Cambridge i 1939. Under krigen jobbet hun med testing av piloter. Samtidig møtte hun elektroingeniøren Peter Milner. De giftet seg i 1944. Samme året fikk ektemannen tilbud om en jobb innen atomenergi i Montreal.

Det nygifte paret slo seg ned i Canada, med forventninger om at de skulle bli værende i ett år. Milner begynte å undervise ved psykologi-fakultetet ved det franske universitetet, noe hun fortsatte med i syv år. Men Milner ville mer. Hun kontaktet en anerkjent forsker ved McGill University og overbeviste ham om å ta henne inn som doktorgradsstudent.

I 1952 fikk Brenda Milner sin doktorgrad, for forskning på skader i hjernens tinninglapp og hvilke konsekvenser det kan få for et menneske.

Minneløs

Å si at Henry Molaison hadde problemer med hukommelsen, er litt som å si at en blind person har problemer med synet.

Han husket mye fra årene før operasjonen: Oppveksten med moren fra Irland og faren fra Louisiana, bilturer de tok, eller da han fikk skyte med blink utenfor huset deres. Etter det skjebnesvangre inngrepet i 1953 var det derimot lite som festet seg. Han bodde hjemme hos foreldrene, ute av stand til å klare seg på egen hånd. Han jobbet på en vernet bedrift, en arbeidshverdag som bød på visse utfordringer. En av oppgavene hans var å fylle små poser med et bestemt antall ballonger, men Molaison klarte ikke å huske tallet. Når noen ba ham dra på butikken for å skaffe verktøy, glemte han gjerne hva det var før han kom frem, så sjefen begynte å sende med ham et bilde av verktøyet.

Etter at faren døde i 1967, måtte han legge en lapp i lommeboken for å minne seg selv på at det hadde skjedd. Da moren havnet på sykehjem ti år senere, gjorde han det samme. Hver gang han måtte minnes på at en slektning var død, var det som om han fikk dødsbudskapet for første gang.

Hjemme kunne han hjelpe til med gjøremål, som å klippe plenen. (Man trenger jo ikke hukommelse for å se hvor gresset er blitt kortere.) Men moren lot ham sjelden være alene hjemme. Hun visste hvor høflig han var, at hvis det ringte på døren, kunne han tenke at det var en bekjent av henne, slik at hun da hun kom hjem, fant en dørselger sittende i sofaen.

SVARTE HULL. Henry Molaisons hjerne manglet en viktig del: Hippocampus. Det fikk enorme følger.

Gjennom årene skulle mange forskere besøke ham med tester og spørsmål. Under et slikt møte, en gang rundt 1969, stoppet han midt i testen, så opp, og sa:- Akkurat nå lurer jeg på: Har jeg gjort eller sagt noe galt? Du skjønner, i dette øyeblikk virker alt klart for meg, men hva skjedde rett før? Det bekymrer meg. Det føles som å våkne fra en drøm.

Den berømte «H.M.» Etter deres første møte var det ikke vanskelig for Brenda Milner å forstå at noe var alvorlig galt med Henry Molaisons hukommelse. I ettertid kalte Scoville operasjonen sin «en tragisk feil» og advarte andre kirurger mot å gjøre det samme.

Samtidig skjønte Scoville og Milner at den tragiske feilen hadde gitt dem en unik pasient, en vanlig mann som hadde mistet evnen til å lagre nye minner, og som dermed ble en enestående mulighet til å utforske denne evnen. Sammen publiserte de i 1957 en akademisk artikkel om den uvurderlige rollen hippocampus så ut til å spille i hjernens minneproduksjon. Artikkelen la grunnlaget for moderne hukommelsesvitenskap.

Milner fortsatte å ta nattoget for å møte Molaison. En dag la hun et ark foran ham, med en stor stjerne på. Målet i testen var å tegne langs ytterkanten av en stjerne på et ark, sett via et speil.

Vanlige mennesker vil normalt ha problemer i begynnelsen, men de fleste klarer det etter litt trening.

Milner lot Molaison trene på testen gjennom tre dager. Han ble flinkere og flinkere. Den tredje dagen klarte han det perfekt. Han reiste seg og så ned på testen, som han i sitt hode hadde tatt for første gang:

- Da jeg begynte på denne, trodde jeg det skulle bli vanskelig. Men det ser ut som jeg har gjort det veldig bra, sa han.

- Jeg var så begeistret, det var et av de mest spennende øyeblikkene, sier Milner.

Det ble hennes andre store oppdagelse: Molaison kunne lære seg nye ferdigheter. Han husket bare ikke hvordan han hadde lært dem. I 1962 publiserte Milner en artikkel der hun beskrev hvordan menneskehjernen måtte ha to ulike systemer for hukommelse, ett for minner og ett for motorisk læring. Det ble en ny åpenbaring for minneforskere.

Etter hvert overtok en av Milners studenter, Suzanne Corkin, arbeidet med Molaison, som frem til sin død bare var kjent under ini­tialene «H.M.» Samtidig som svært få kjente identiteten hans, ble han en av det forrige århundrets mest berømte pasienter.

En venn dør

Brenda Milner har aldri glemt mannen som ikke kunne huske henne. I suiten på Grand Hotel forteller hun hvordan han om og om igjen fortalte de samme historiene.

Likevel, helt minneløs var Molaison ikke. Han husket godt ting fra før operasjonen i 1953. Og noen få ting festet seg merkelig nok også etterpå. Han kjente til astronauter og visste at en mann ved navn Kennedy var død. Muligens fordi operasjonen ikke hadde fjernet absolutt hele hippocampus. Han hadde også intakt det som kalles arbeidsminne, der nåtid og fersk fortid holdes. Derfor kunne han huske ting i opptil ett minutt. Han kunne lese aviser, løse kryssord og ha samtaler. Han kunne bare ikke huske noe av det han hadde lest, løst eller sagt.

Ingen levde i nuet som Henry Molaison.

- Vi likte ham veldig godt. Han var en fin person, sier Milner.

- Hva er ditt første minne?

For en gangs skyld skyter ikke ordene ut av startblokken. Hun må tenke. Hennes første minne, sier hun, er en erindring av å krabbe over en utgave av avisen hjemme på foreldrenes seng i Manchester.

Nå om dagen hender det at hun glemmer ting. Hun kan få besøk på laboratoriet, og så, når hun skal introdusere den besøkende for en av studentene sine, ha glemt navnet både på den besøkende og studenten.

- Minnet mitt er ikke hva det var, det er sikkert, sier den 96 år gamle professoren.

Kilder: Esquire, The New Yorker, Brenda Milner

  1. Les også

    Jeg ville nok hatt en karriére i kommunistpartiet i dag.Om jeg hadde blitt.

  2. Les også

    Fra datanerd til friluftsglad

  3. Les også

    Frode Thuen: Brev til pappa

Flere artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Einsteins hjerne på glass

  2. A-MAGASINET
    Publisert:

    Hva husker du? Hva glemmer du?

  3. A-MAGASINET
    Publisert:

    Han mener han har funnet oppskriften på god hukommelse. Det er ikke å løse kryssord.

  4. A-MAGASINET
    Publisert:

    Benedicte (27) mistet luktesansen etter en ulykke. Det siste hun luktet, var en rose.

  5. A-MAGASINET
    Publisert:

    Barnevernet ble varslet flere ganger om Hannas anfall. Noen uker senere ble hun funnet død i sengen.

  6. A-MAGASINET
    Publisert:

    Tok Arnfinn Nesset på seg drap han ikke hadde utført?