Den lille gutten gir pappa en klem, kryper opp i sofaen og setter seg for å se tegnefilm. Han er akkurat kommet hjem fra barnehagen og smiler da han får øye på gullballongen. Den er formet som et tretall. Ingen trodde han skulle få oppleve det.

Det er en helt vanlig hverdag i et helt vanlig amerikansk hjem, bortsett fra dette: Chase har et grønt rør som stikker ut av halsen.

Sykepleieren finner frem et plastrør med en lang slange på. Han heller i en grå, grøtet væske, løfter genseren til treåringen og fester slangen til et kateter på magen. Middagen glir ned gjennom røret mens Chase ser på TV med den ene tommeltotten i munnen.

For tre år siden ble han født narkoman.

Om natten må Chase fortsatt kobles til repirator. Senere i vår skal han gjennom en stor operasjon for å bygge opp pusterøret.
Klaudia Lech

En urovekkende oppdagelse

For ti år siden begynte sykehuslegene i West Virginia å legge merke til noe underlig og urovekkende: Sengene på intensivavdelingene for spebarn var alltid i bruk. Alle de små krybbene var fylt opp av babyer med abstinenssymptomer. Ofte måtte de sende nye pasienter til andre sykehus på grunn av plassmangel.

Det skulle bli verre – mye verre. År etter år er det blitt trangere om plassen på spebarnsintensiven.

Antall barn som er født med såkalt neonatalt abstinenssyndrom (NAS) har eksplodert. I 2009 ble 18 av 1000 spebarn født avhengige. I 2017 var tallet steget til 50 av 1000. Og i de hardest rammede områdene av West Virginia er raten nå over 100 av 1000.

Det betyr at én av ti spebarn blir født avhengige av narkotika. I Norge er raten på under 1 av 1000.

10. september 2015 ble Chase en del av denne statistikken. Han ble født med flere typer narkotika strømmende gjennom kroppen. Lungene klarte ikke å puste. Det lille hjertet strevde med å slå. Han kom til verden to og en halv måned for tidlig og veide 800 gram.

Legene som behandlet ham, tvilte på om han ville klare seg gjennom det første døgnet.

Chase er nesten ti måneder på dette bildet. Han har ligget alene på sykehus siden han var født. Fortsatt kan han ikke løfte hodet på egenhånd.
Privat

En vanskelig start

Alisha Brown Carroll var der den aller første natten Chase levde. Den bitte lille gutten var ikke større enn hånden hennes. Han var alene, og han kjempet for livet.

– Han var fryktelig syk. Vi hadde ham koblet opp til de sterkeste maskinene våre, forteller hun.

Chase ble sendt til Roanoke, i nabostaten Virginia, like etter fødselen. Sykehuset der han ble født, hadde ikke kapasitet til å behandle ham. Lungene til Chase var stive, underutviklede og delvis ødelagte, forteller Carroll, som er respiratorisk terapeut.

Klaudia Lech

Flere ganger ble han hentet tilbake fra kanten av stupet. Han var koblet til respirator hele døgnet. De antok at han kunne ha store, alvorlige hjerneskader – at han sannsynligvis aldri ville gå eller snakke. Han måtte medisineres for å døyve smertene og ubehaget.

Etter noen uker var legene sikre på at han ikke kom til å overleve. Skadene på lungene var for store. Chase var i ferd med å dø. Da tok en av kirurgene en viktig avgjørelse.

– De bestemte seg for å forsøke å operere. Det var enormt risikabelt og skremmende, og uvanlig på et så lite barn, men det var eneste utvei, forteller Carroll.

Deler av den ødelagte lungen ble fjernet. Og Chase overrasket dem nok en gang ved å overleve.

Fanget i katastrofen

Nyfødte med narkoabstinenser var bare ett av flere tegn på at noe var galt i West Virginia. Kapasiteten hos nødetatene var sprengt. Politiet løp fra én overdose til den neste. Likhusene var overfylte.

Narkokatastrofen spredte seg hurtig og brutalt i USA, med en snikende effektivitet som minnet om et dødelig virus.

Epidemien er den verste helsekrisen landet har opplevd på 100 år. De siste ti årene har nesten en halv million amerikanere dødd av overdoser.

Før noen slo ordentlig alarm, hadde den festet et kvelertak på lokalsamfunn i rurale områder.

Aller verst var det i regionen som omfatter West Virginia, sydlige Ohio og vestlige Pennsylvania. Dette var områder som var dårlig rustet for å stå imot flodbølgen av narkotika som nå fløt inn i lokalsamfunnene. West Virginia har hatt problemer så lenge noen kan huske. Delstaten ligger nederst på mange statistikker: Alkohol, dop, arbeidsledighet og familievold. Dårlig helse. Lav utdanning.

Men dette var noe nytt, noe større og mørkere. Og barn var i stadig større grad ofrene.

En familie på sykehuset

Noen måneder etter at Chase ble født, ble moren fratatt omsorgen. De første ti månedene av livet var han mye alene.

Sykehuset var travelt, men staben fant likevel tid til ham. De stakk innom rommet så ofte de kunne, satte seg ved sengen og sørget for at han ikke var ensom. Én strikket til ham, en annen tok med klær som sønnen hadde vokst ut av.

– Vi ble som en familie for ham, forteller Alisha Brown Carroll.

Barn som er født med NAS, er ekstra følsomme for lys, lyd og berøring. De har ofte høy puls, og vanskelig for å sove, og abstinensene gjør at de skjelver ukontrollert. Synet av et spedbarn med NAS er blitt hverdagskost på sykehusene i disse områdene av USA. Likevel er det vanskelig å takle, selv for erfarne og herdede helsearbeidere, sier Carroll.

Chase er på sykehus for å ta mandlene. Chris får presset inn et par timer med arbeid før han legger seg på sofaen i hjørnet.
Klaudia Lech

Etter hvert som Chase ble større, kunne de løfte ham opp og holde ham svært forsiktig. NAS-barn er ømfintlige for inntrykk og kaster lett opp når de blir beveget på. Men Chase ble stadig bedre. Han fikk en radio og begynte å høre på musikk.

Seks måneder gammel smilte han for første gang. Sykehuspersonalet begynte å øyne håp.

– Jeg elsket den gutten som om han var min egen sønn. Han var helt spesiell, sier Alisha Brown Carroll.

Det første møtet

Første gang Chris og Mary Crytzer møtte Chase, fikk de sjokk. Han var ti måneder og koblet til et batteri av maskiner og slanger. Kroppen lå slapp i sykehussengen, og han ble støttet opp av en pute. Han kunne ikke løfte hodet eller puste på egen hånd.

Noen uker i forveien hadde det unge paret fått tilbud om å få Chase som fosterbarn. De hadde allerede to små gutter, og et tredje barn var på vei. Klarte de én til, en som var så svak og pleietrengende som dette?

De visste at Chase var en NAS-baby og var forberedt på at han trengte mye hjelp. De visste også at det var et desperat behov for fosterhjem for barn av narkomane i West Virginia og ville gjerne bidra med det de kunne. Men de hadde ikke vært forberedt på dette. Da de kom tilbake til hotellet etter å ha besøkt ham på sykehuset, var det med en gnagende tvil.

– Det var overveldende å se et barn sånn. Vi visste ikke om vi kunne klare utfordringen. Det er den eneste gangen vi har vært usikre på om vi burde ha Chase, sier Chris.

Staben på sykehuset gjorde det ikke lettere. Chris og Mary opplevde dem som skeptiske og avvisende. De ble fortalt at det ville være en ustoppelig døgnjobb, at de måtte være innforstått med at han kunne komme til å tilbringe hele livet i sengen, koblet til maskiner. At han kunne dø.

Neste morgen dro de tilbake for å si at de hadde bestemt seg. De ville ha Chase, uansett.

Den vesle gutten er vant til å være på sykehus. Han protesterer ikke når sykepleiere og leger undersøker ham,og gjør ingen motstand selv om det er vondt.
Klaudia Lech

Et vanskelig farvel

Den dagen Chase skulle dra fra sykehuset, satt Alisha Brown Carroll ved sengen hans hele tiden. Alle som hadde deltatt i omsorgen av ham, var nervøse.

– Mary og Chris virket som en kjærlig familie. Men vi hadde ikke lyst til å slippe ham fra oss, sier hun.

– I dag tenker jeg at han har vært heldig. Noen har holdt en hånd over ham.

En av sykepleierne som hadde vært tettest på, orket ikke å gå inn og ta farvel. Pleierne hadde tatt avtrykk av de små føttene hans i en babybok. I permene hadde staben skrevet rørende hilsener.

Chase forlot sykehuset med en liten sjiraff han hadde fått av barnelegene og boken med hilsener fra dem som hadde reddet livet hans.

– En dag, når han blir litt større, kan det være fint for ham å vite at det var mange som brydde seg om ham. Hver dag, helt fra han ble født, sier Carroll.

Chase og pappa Chris forlater sykehuset i Cincinnatti. Det har blitt mange turer hit de siste to årene.
Klaudia Lech

Et sjokkerende resultat

West Virginia er den delstaten i USA der flest barn er i fosterhjem, og andelen øker. 84 prosent av tilfellene skyldes narkotikamisbruk.

– Barn her har lidd mer enn noen andre som følge av narkoepidemien, sa lederen av delstatens øverste helsemyndighet, Bill J. Crouch, i vinter.

Epidemien begynte med misbruk av smertestillende piller på slutten av nittitallet. Aftenposten har tidligere skrevet om hvordan pilleindustrien med overlegg fokuserte på svake, rurale lokalsamfunn. West Virginia var et perfekt offer. Her var det allerede et distribusjonsapparat i form av slepphendte leger og tvilsomme apoteker. Og det fantes en bred «kundebase» av sårbare pasienter.

Små byer og tettsteder i West Virginia ble oversvømmet av millioner på millioner av piller. Etter hvert gikk mange av pasientene over på heroin og det syntetiske stoffet fentanyl. Så begynte de altså å få barn.

– Vi visste at vi hadde problemer, men vi visste ikke omfanget av det, sier Janine Breyel. Hun er prosjektsjef for West Virginia Substance Abuse and Pregnancy Initiative, som har fått i oppdrag fra delstatsmyndighetene å kartlegge og spre informasjon om bruk av rusmidler under svangerskap.

I 2011 ble en studie satt i gang for å finne ut hvor mange som var i faresonen. Blod fra navlestrengen til nyfødte barn ble innhentet fra forskjellige steder i delstaten.

Resultatet av dataanalysene var et sjokk. Ett av fem barn hadde spor av rusmidler i blodet.

– Det betyr at moren har hatt et betydelig inntak av narkotika eller alkohol den siste måneden før barnet ble født. Og i de fleste tilfellene var det spor av flere rusmidler, sier Breyel.

– Prøver fra navlestrengen regnes som den sikreste metoden for å slå fast rusmiddelbruk, fordi man kan se spor lenger tilbake i tid. Det indikerer tung bruk, men resulterer ikke nødvendigvis i at alle spebarna får natalt abstinenssyndrom.

Målingen fikk myndighetene til å innse at de var midt i en akutt krise. Og at situasjonen var i ferd med å spinne ut av kontroll.

Etter at Chase kom til Crytzer-familien har han hatt enorm fremgang.
Klaudia Lech

Endelig rusfri

Chris og Mary har aldri angret på at de ble fosterforeldre for Chase. Det betyr ikke at det har vært lett.

Deler av huset ble omgjort til en liten klinikk. De måtte lære å bruke et helt arsenal av maskiner. Om natten må Chase fortsatt kobles til en respirator. Pusterøret hans er ikke helt utviklet. Og fortsatt har de sykepleiere i huset hele dagen og de fleste nettene.

Chase får middag med sonde, mens lillesøster Sarah (2) følger med. – Han måler seg med Sarah i alt, selv om hun er et år yngre. Det driver utviklingen hans fremover, sier Chris.
Klaudia Lech

Hver mandag det første halve året var et lite mareritt. Chase var fortsatt avhengig av valium da han flyttet hjem til Chris og Mary. En gang i uken reduserte de mengden med opioider han fikk. Gram for gram, uke for uke, ble han sakte avvent. Den lille kroppen fikk abstinenssymptomer. Han ble urolig og grinete og hadde vondt. Det tok seks måneder å få ham helt nykter.

– Han fikk sin siste dose nyttårsaften 2016. Vi ville at han skulle starte det nye året uten rusmidler i kroppen, forteller Chris.

Fosterforeldrene ble tvunget til å ta vanskelige avgjørelser. Chase måtte igjennom smertefull behandlinger og flere inngrep. Chris anslår at han har kjørt minst førti ganger frem og tilbake til sykehuset i Cincinnati, der Chase nå får behandling.

En natt ble han helt grå og svett, og strevde med å puste. De kjørte ham til akutten i all hast.

– Den natten trodde jeg vi skulle miste ham, forteller Chris.

For å hindre at Chase blir avhengig igjen, får han minimalt med tunge smertestillende piller når han er nyoperert. Han må fortsatt igjennom små og større inngrep. I løpet av våren skal legene forsøke å bygge opp pusterøret, slik at åpningen i halsen kan lukkes. Det er en stor operasjon.

– Det kan bli et kjempestort skritt fremover for Chase. Men det krever også fire ukers opphold på sykehuset. Jeg må være der og jobbe fra sykehusrommet, mens Mary må ta de andre fire alene, sier Chris.

Chase spiser litt eplesaus til stor glede for Mary og Chris. Barn som er født med NAS er følsomme for sanseinntrykk, og det har vært vanskelig å få Chase til å venne seg av med sonden.
Klaudia Lech

Den første gråten

Barnesykehuset i Cincinnati er en diger koloss. Chase sitter i sykehussengen og ser Mikke Mus-videoer på farens mobil. Plutselig en dag var han ikke lenger interessert i Katten i hatten, som var den store besettelsen da Aftenposten traff ham første gangen i fjor høst. Nå er det bare Mikke som gjelder. Chase er blitt tre og et halvt år og skal få fjernet mandlene.

En barnelege går igjennom informasjonen på skjemaet. Hun legger merke til at noe er annerledes. Chase heter nå Chase Alexander Crytzer. Tre dager før jul fikk Chris og Mary adoptere ham.

– Da kan jeg vel stryke over «foster». Da skal det bare stå «far», sier hun.

– Gratulerer!

Chase lager knapt en lyd når legene undersøker ham, bare stirrer ut i luften og lar armene henge slapt ned. Noen ganger triller tårene nedover kinnene.

En av de vanskeligste tingene å lære var å skifte pusterøret Chase har i halsen. – Jeg nølte og nølte. En dag nappet bare sykepleieren det ut og ga meg det nye. «Vær så god, nå må du gjøre det» var meldingen. Da lærte jeg det fort, forteller Chris.
Klaudia Lech

Den første tiden kunne de ikke høre ham gråte. Tuben han hadde i halsen, gjorde at det bare kom pipelyder. Det var på en måte en lettelse, innrømmer Chris.

– Jeg tror det hadde vært verre å måtte høre hvor mye han måtte lide. Han har vært igjennom så mye smerte.

Så skjedde et av mange små mirakler: Legene byttet ut det kunstige pusterøret hans med en variant som gjør ham i stand til å snakke. Plutselig kom den lille guttestemmen ut. Chase ble først redd. Men han mestret det raskt. Snart kunne han bruke sin nye stemme til å formidle smerte. Og glede. Og vilje.

Inntil da hadde de vært usikre på hvor alvorlig skadet Chases hjerne var, og hvor mye potensial han hadde for fremgang.

Til alles forbauselse begynte han raskt å prøve seg på å snakke. Og synge. Ett år senere kommer ordene ivrig trillende hulter i bulter. Mange av dem er fortsatt litt uferdige, selv om han tydelig komponerer setninger. For søsknene er det ikke noe problem. De har allerede lært seg å forstå Chase, og oversetter det andre ikke får med seg.

Men noen ord er klokkeklare.

Mommy. Daddy.

Chris og Mary Crytzer prøvde å få barn i fem år uten hell. Da begynte de å se på alternativer, blant annet adopsjon og fosterbarn. Like etterpå ble Mary gravid. Etter at de hadde fått to sønner, begynte de likevel på nytt å tenke på å ta til seg et barn. – Vi visste vi hadde mer å gi, sier Chris. I dag har de fem barn: Matthew (6), James (4), Chase (3), Sarah (2) og David (6mnd).
Klaudia Lech

Å være en av mange

Sarah (2) reiser seg i badekaret, tar sats og kaster seg ned i vannet igjen. En liten flodbølge treffer Chase midt i fleisen. Begge stivner et øyeblikk, overrasket over den voldsomme effekten av krumspringet. Så bryter de ut i begeistret latter. Sarah gjør det en gang til. Og en gang til.

Søskenflokken er høyt og lavt i huset. Foreldrene har ingen mulighet til å vokte Chase hvert øyeblikk. En gang ramlet han ned trappen. Det har hendt at pusterøret faller ut.

Før de skal legge seg, tar broren James (4) Chase i hånden og trekker ham med på en løpetur rundt og rundt i første etasje. Ut i gangen, gjennom Chases soverom, inn i stuen og tilbake. Det er fast kveldsrutine for de to brødrene. James trekker Chase etter seg, og treåringen henger med så godt han kan.

Mary og Chris må bruke mye tid på Chase. Men de passer på at de andre søsknene også blir inkludert.
Klaudia Lech

For de fire søsknene er Chase bare en av flere brødre. De passer på ham og vet at de må være litt ekstra forsiktige. Men de behandler ham som et vanlig barn. Noen ganger krangler de. Og slåss. Chris tror de er nøkkelen til at Chase har hatt så stor fremgang.

– En dag slapp Sarah seg plutselig og begynte å gå, forteller Chris.

– Etter en liten stund reiste Chase seg og dyttet henne over ende. Så gikk han over gulvet som ingenting. Før det hadde han aldri tatt ett skritt på egen hånd.

Chris og Mary har vært opptatt av at Chase skal utfordres og slippes løs. Han skal få være et barn og gjøre alt det de andre gjør.

– Det er lett å være overbeskyttende. En av sykepleierne som var her, ville bære ham hele tiden. Vi måtte be henne slutte, forteller Chris.

Chase kommuniserer klart og tydelig, selv om det bare er ti måneder siden han fikk stemme. Det er fortsatt uklart om han har varige hjerneskader, men han er allerede milevis foran i utviklingen i forhold til forventningene.
Klaudia Lech

Mange spør hvordan de orker, med fire egne barn, fra Matthew på seks år til David på seks måneder. Begge er i full jobb, Chris som leder av en organisasjon for funksjonshemmede, Mary som mattelærer på college.

– Jeg er ikke typen til å være hjemmeværende. Jeg synes det er deilig å komme ut og snakke med andre voksne. Det er jo en utfordring, men jeg tror vi er ganske avslappet, sier Mary.

– Det går rundt på et vis. Når folk spør, sier jeg bare at dette er livet vårt. Og at vi elsker det akkurat som det er.

Broren James (4) tar Chase med seg på en liten løpetur rundt i huset hver kveld.
Klaudia Lech

Et merke for livet

Chris og Mary har møtt den biologiske moren til Chase én gang. Det var utenfor rettssalen, da hun fraskrev seg omsorgen for ham for godt. Chris forteller at han takket henne.

Men en dag vil Chase forstå hva som har skjedd. Hvordan han ble ett av hundretusener av barn som er blitt uskyldig offer for USAs verste helsekrise siden krigen.

Chris tenker mye på den samtalen.

– Jeg tror jeg vil fortelle ham at moren hans elsket ham nok til å gi ham fra seg, sier Chris.

Like under navlen har Chase et rødt fødselsmerke. Det ligner på en fot. Chris liker å tenke at det er søsterens avtrykk han har på magen.

Chase kom nemlig ikke til verden alene. Det var en tvilling. Hun døde like etter fødselen.

Det kan gå røft for seg når søsknene leker, men foreldrene er ikke bekymret. – Det går rett og slett ikke an å engste seg hele tiden. Da kunne vi ikke gjort dette, sier Mary Crytzer.
Klaudia Lech

Christina Pletten er Aftenpostens korrespondent i USA. Kom gjerne med innspill til saker eller ting du har lyst å lese mer om. Følg henne på Facebook her.