A-magasinet

Den vanskelige landingen

Turnélivet gleder han seg til. Det er livet etterpå Lars Winnerbäck (38) ikke takler så godt.

  • Tekst Oskar Ekman Foto Erik Lundback

Lars Winnerbäck kikker taust ut gjennom vinduet. Sommeren har trukket seg tilbake i et heftig duskregn, og kulden forsøker å krafse seg inn gjennom veggene til den ærverdige restauranten Ulla Winbladh på Djurgården i Stockholm.

— Jeg er ganske dårlig til å formulere meg i øyeblikket, sier Winnerbäck. - Skrivingen er en måte å formidle tankene og følelsene mine på - da jeg kan være etterpåklok. Hver tekst er et brev. Jeg vet nøyaktig hvem den er myntet på. Det virker kanskje umodent å kommunisere på det viset, men det er det jeg gjør. Han ler.

— Det behøver ikke å være så alvorlig. Det er fremfor alt en måte å skrive på. Jeg bruker sjelden navn, og henger ikke ut folk. Det er mer at jeg er interessert i å forstå ... livet. Eller - ja ...

Han ler igjen og konsentrerer seg om ølet og den stekte østersjøsilden.

Det er luksus å få turnere i Norge, for ofte spiller jeg på litt mindre og mer intime steder. Lars Winnerbäck om å spille i Norge

Lars Winnerbäck er en av Sveriges største artister. Han har utgitt ti studioalbum. Det siste heter Hosianna og kom i høst. Konsertene hans er alltid utsolgt, og skaren av fans er like bred som den er hengiven. «Du är vår kung genom livet», skriver signaturen Elin i gjesteboken på hans hjemmeside og tilføyer at hun har tatovert teksten til «Kom ihåg mig» langs ryggraden. «Blir fantastisk å høre deg igjen i Oslo den 25. juni. Konserten i Oslo Spektrum i 2013 var magisk!» skriver signaturen Linda. For også Norge har forlengst trykket Lars Winnerbäck til sitt bryst, og følelsene er gjengjeldt.

— Jeg er meget glad i denne byen, og det blir bare verre og verre for hver gang jeg kommer hit, sa han under konserten i Spektrum til publikums jubel.

— Hvis hver låt har en adresse, burde det få ettervirkninger i det virkelige livet?

— Nja ... kjærlighetsballadene har kanskje fått endel konsekvenser. Det har også hendt at strofer jeg anså som bare middels bra, har fått stor betydning i ettertid. Slik er det med hele «Söndermarken». Nå oppleves den som en av mine viktigste låter, som et ærlig portrett av meg selv, min oppvekst og hvem jeg er.

KONSERT. 4. juni spilte Winnerbäck og bandet hans på Cirkus i Stockholm. Aftonblade

Nostalgisk

Musikkjournalist Jan Gradvall har kalt Söndermarken for Sveriges motstykke til Bruce Spring­steens Born to run . Gradvall, som selv er oppvokst i Linköping — en gjennomsnittlig, mellomstor svensk by, der «ingen ville merket noe hvis noen over natten byttet ut husene i et rekkehusfelt», har til og med lånt et par linjer fra låten til tittelen på sin siste bok: Nyponbuskar nyponbuskar hela vägen nyponbuskar .

— Jeg er nostalgisk, selv om jeg ikke liker å være det, fortsetter Lars Winnerbäck.

Da han var ett år, flyttet familien fra Stockholm til Linköping. Det var faren som vakte hans interesse for musikk, som noen år senere gikk med på å ta ned den støvete, men forlokkende lydbåndspilleren som sto i bokhyllen.

— Han spilte noen låter som han og en kompis hadde skrevet. Det var før han fikk barn - i en annen tid. Plutselig gikk det opp for meg at ikke alle låter er laget allerede, at musikk kan bli til etter eget hode. Den ettermiddagen var gnisten som satte i gang alt.

Snart ble Kiss de store idolene, og siden hengte han seg på 80-tallets punkbølge. Men noe foreldreopprør ble det aldri.

— Da jeg kom hjem med hanekam, satt moren min i telefonen med søsteren sin: «Vet du hva som skjedde? Nå kom Lasse hjem, med hanekam!» sa hun og fortsatte samtalen som om ingenting hadde hendt. Det var vanskelig å gjøre opprør mot noen som hadde vært ung på 60-tallet.

Han gjorde tydeligere opprør på skolen.

— Eller, jeg hadde snarere et slags behov for hevn mot systemet og lærerne, og der hadde jeg foreldrene mine med meg. De har alltid forstått hvorfor jeg har handlet som jeg har gjort. Jeg elsket historier om barn som var kjempedårlige på skolen, men senere gjorde suksess - som skateboarderen Tony Hawk. Alle ba dem om å ta seg sammen, men de gjorde bare som de ville - og ble best. Man ikke ha det dritkjedelig. Det er fremdeles viktig å være den man er.

Vendepunktet

Winnerbäck hevder at hans fremgang har skjedd suksessivt, at han «aldri har slått skikkelig igjennom». Men medgir omsider at «Om du lämnade mig nu», duetten med Miss Li, hevet hans kjendisstatus til et nytt nivå. I fire og et halvt år lå låten på Svensktoppen.

— Jo, det skjedde vel noe der ... Men Miss Li var hele greia med låten. Hun synger fint og hadde en ny og annerledes svensk stemme da hun dukket opp.

«Om du lämnade mig nu» er på det folkemusikkinspirerte albumet Daugava fra 2007, som i store trekk handler om en adskillelse:

En dag står han mitt i askan / med ett litet barn i handen / vilsen som en flykting / i sitt barndomsland

Man trenger ikke å ha gjennomlevd en skilsmisse for å se dette for seg, kjenne den lille hånden i sin egen. Et bilde som er så usigelig sørgelig og vakkert at jeg får et svart hull i magen hver gang jeg hører låten «Farväl Jupiter».

Jeg ser på Lars Winnerbäck at det ikke er første gang han får spørsmål om hvorfor vi mennesker kan finne styrke i trist musikk. Men han har det på samme måte selv, bekrefter han.

— Det naturlige når man er nedstemt, ville vel være å finne oppmuntring i noe gledelig. Likevel er det mer oppløftende å få kjenne seg igjen. Man føler seg mindre ensom, tror jeg.

Familien

Winnerbäck har fortalt om stadig tilbakevendende depresjoner, som delvis skyldes at han ikke har greid å følge et fast mønster i hverdagen og i stedet «bare blir gående og sose 45 uker i året». Han er kjent for å lide av kronisk sceneskrekk og være skånselløst selvkritisk. Og for i prinsippet aldri å gi intervjuer.

Men i dag er han oppriktig glad og åpen. Vi bestiller mer øl og snakker en lang stund om våre jevnaldrende barn. Hans sønn Ebbe er født i 2004.

— Tenker du på hvordan han i fremtiden vil oppleve barndommen sin? At han ikke skal føle samme vemod som du gjør når det gjelder din barndom?

— Ja. Men det er nok ganske vilkårlig hvilke opplevelser som kommer til å gjøre et sterkt inntrykk. Det jeg opplevde som sterkt, var kanskje rene bagateller. Jeg forsøker å ikke tenke så mye på det. Man gjør så godt man kan.

— Barndommen er skjør, fortsetter han. - Man er hjelpeløs og alltid i noen andres vold. Det skjønner man jo nå, når man selv har barn. Samtidig forstår man hvor lite voksen man egentlig er blitt. Usikkerheten er alltid der.

Vi sier ingenting på en stund.

— Tiden på 70- og 80-tallet var vemodig i seg selv. Nå er det mer fargerikt. Vi var en generasjon som hadde det ganske kjedelig, noe som var litt bra også. Nå må mobilen frem hvert ledige sekund. Vi satt og kikket på klokken lenge før barneprogrammet skulle begynne.

— Hvilke verdier hjemmefra vil du føre videre?

— Jeg følte meg sett som barn, og det vil jeg føre videre.

— «Slik gjør vi i familien Winnerbäck» gjelder ikke?

— Haha, nei. Vi har ingen familiekodeks. Men jeg har måttet interessere meg for fotball nå.

— Hvordan går det?

— Meget bra. Jeg er vel ingen høylytt tilskuer, men det er fint. Man blir rørt over alle de engasjerte trenerne. Nylig dro jeg og Ebbe til Paris og så PSG (Paris Saint-Germain) spille, og selvfølgelig skåret Zlatan mål også. Det er bare på det musikalske plan at vi ennå ikke har møtt hverand­re ordentlig.

Fansen

Et par uker senere møtes vi til lunsj igjen. Lars Winnerbäck har stoisk gått med på å fullføre intervjuet på steder der jeg ønsker å gå mer konkret til verks. Han er kledd i en pyntelig collegetrøye og en tynn, grønn regnjakke.

— Jeg får slike rare meldinger, sier han og ser opp fra mobilen sin: «Selg din bolig nå, så får du 30.000 ekstra bonuspoeng hos SAS.» Ja, akkurat det kommer jeg nok til å gjøre.

— Jeg vil vite mer om kontakten med dine hengivne fans.

— Jeg har fått mye respons, alt fra brev med personlige historier til gehøret jeg får på scenen. Folk som synger med, er fantastisk. Det er fint med den kommunikasjonen - bare litt rart å stå i sentrum for den. Gavner det meg? Jeg vet ikke. Det er kanskje dårlig knark egentlig. Jeg vet bare at hvis musikken betyr noe for andre, har det betydning for meg.

— Alle dager som «bare passerer». Beskriv en slik dag.

— Én slik dag er helt uinteressant å beskrive. Mer interessant blir det når det er snakk om flere dager på rad, og man ser hvor fort man ender med å gjøre absolutt ingenting. Til slutt blir det vanskelig bare å komme seg utenfor døren. Alle små gjøremål virker uoverkommelige. Det å jobbe vanvittig intensivt foran og under en turné og siden hoppe inn i et vanlig hjemmeliv ... Man er høyt oppe, men telefonen ringer ikke. Først følger noen meget strevsomme uker. Så tror man at man er igjennom det. Men da begynner det verste - den lange tiden uten rutiner. Jeg har så vanskelig for å bestemme meg for at «dette skal jeg gjøre hver tirsdag eller hver dag klokken ni». Jeg gir blaffen i det fordi jeg ikke må.

Han rister på hodet.

— Det er et merkelig liksom-yrke dette, særlig når man blir eldre. Man er litt redd for ikke å modnes, å bli sittende fast i myten om seg selv. Jeg har sett folk som ikke har eldes med verdighet i denne bransjen.

— Kan du ikke tenke ut en «landingsstrategi» før turneen begynner?

— Jeg har forsøkt. Jeg har tenkt at jeg skal ta førerkort og melde meg på kurs i olje- og akvarellmaling. Men det ender alltid med at jeg setter meg for høye mål, og det blir ingenting av det i stedet - altså enda en skuffelse.

Kjæresten

Til tross for at Lars Winnerbäcks sommerturné står for døren, ser han ikke det minste skrekkslagen ut - tvert imot. Jeg spør om hans gode humør har noe å gjøre med Oslo.

AGNES KITTELSEN. Den norske skuespilleren har vært Lars Winnerbäcks kjæreste siden i fjor høst.

— Ja, absolutt. Jeg har en jente der. Det er gøy og spennende. Men jeg har litt vanskelig for å snakke om andre. De får vel snakke for seg selv.- Jeg kan jo ringe henne.

— Haha, nja ... Hun heter Agnes Kittelsen og er skuespiller. Vi har vært sammen siden september. Det blir mye planlegging og mange reiser til Oslo. Men det gjør jeg med glede.

— Hvordan er det å være forelsket igjen?

— Det er så uvirkelig før det skjer. Når man har opplevd at det ikke funker, kan man lett tro at det er slik det skal være. Det er overraskende at det funker så bra. Det er vel det jeg har å si om det.

— Men du er en romantiker?

— Ja, det er jeg. Ikke den samme som da jeg var 20. Man blir litt brent og kynisk med årene, men jeg håper at ikke det har tatt overhånd. Jeg vil være en romantiker.

— Hvilke illusjoner om kjærligheten har du gitt slipp på?

— Jeg vet at det er vanskelig, at det ikke går av seg selv. Det er vel litt som med innstillingen til musikken. Jeg lager ikke musikk ut fra samme motiver som tidligere. Jeg gjør det fordi jeg alltid har gjort det. Men nå vil jeg formidle noe annet. Før holdt det med å skrive en sang. Det var romantisk i seg selv. Jeg skrev i vei og laget små, finurlige låter. Jeg har fremdeles tro på at musikk betyr noe, at den utgjør en alternativ måte å leve på, men tror kanskje ikke at den forandrer verden så mye. Eller den kan jo inspirere ...

— Jeg liker at Hosianna også er et politisk album. Det er ormer som fyller trærne, knasing fra termitter og en «monsterteori» ...

— Låten «Monsterteorin» handler om et samfunnsklima, om folk som bare står og holder i kameraer og leter etter feil hos andre. Og om å få 30.000 poeng for å selge leiligheten din ... En ekstremt kommersiell verden, som hele tiden må ha kontroll på sine individer, hvilke vaner man har, hva man pleier å handle. Det får meg til å tenke på Stasi og KGB, men slike registre har jo Polarn O. Pyret-kjeden nå.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold . Intervjuet ble opprinnelig gjort for det svenske ukebladet Icakuriren.

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Mens vennene får barn, har Sondre Lerche et annet prosjekt

  2. A-MAGASINET

    Seks år gammel ble James Rhodes tatt til side av gymlæreren. Han ble aldri den samme igjen.

  3. KULTUR

    – Det er rart å være stjerne

  4. KULTUR

    Metallica holdt møte på scenen i København: «Shit. Vi låter ikke bra. Jeg hater å ikke låte bra»

  5. KULTUR

    – Derfor elsker vi Bruce Springsteen

  6. A-MAGASINET

    De siste årene har Thomas Dybdahl kastet smarttelefonen og kjempet mot Billie Eilish