A-magasinet

Øyeblikket - da alt står på spill

Nå, akkurat nå, skal du fremføre noe du har forberedt deg på i lange tider. Slik gikk det for stuperen, fitness-debutanten, musikeren og fire andre i øyeblikket da alt skulle presenteres.

  • Øyvind Nordli

En skuespiller i sin aller første store hovedrolle. En musiker i sin aller første konsert foran et kresent publikum. En prest i begravelsen. En disputas. En bryllupstaler. En fitness-debutant. Det første stupet fra 5-meter’n.

Alle syv skulle gjøre sin egen banebrytende handling.

Nerver er velkomne

Finnes det noen teknikker for å mestre forventning? Er det noen knagger å henge livet sitt på når nervene kiler i magen og hendene er våte av svette?

Mentaltrener Erik Bertrand Larssen har hatt sitt eget TV-program, hjulpet langrennsstjerne Petter Northug jr. og gitt ut boken Bli best med mental trening .

— Jeg tror det er smart å ønske nervøsiteten velkommen. Den kan skjerpe deg ytterligere, gi energi, gjøre deg enda mer fokusert og konsentrert. Og du kan si: – Jeg er god når jeg er nervøs, det er meg.

Han mener det er viktig å trene på hva du skal opp i, spille på fantasien og visualisere situasjonen.

— Hvis du alltid skyver unna ubehaget og alltid håper at det går bra, ja, da går det som regel til helvete. Du må ha trent på å være i det . Og det skal ikke så mye til. Du kan være alene på badet, stå foran speilet og gjøre talen eller skuespillet, så kommer disse følelsene.


«Det aller første stupet fra 5’ern»

Oscar Beck (9)

Stuper. Trening, Tøyenbadet, Oslo. 12. mars.

Stupkanten nærmer seg. Han går noen steg frem. Han snur seg med ryggen mot kanten. Bare tærne har feste til betongen, hælene er i løse luften, og fem meter ned til vannflaten virker høyt. Så spenner han fra og svever i løse luften. Aldri har Oscar Beck (9) stupt fra denne høyden før.

Forberedelsen: — Jeg hadde trent på samme stup fra en-meteren og tre-meteren før jeg gikk opp til fem-meteren i dag. Jeg har også sett på de eldre stuperene, på Tord (13 år), på Marcus (11 år), og hvordan de gjør innoverstup. Da jeg så hvordan de gjorde det, var jeg fast bestemt på at jeg også ville stupe fra 5'ern. Å skulle gjøre seg klar var litt skummelt og nervøst. Å være i luften var også litt skummelt.

Utførelsen: - Stupet var ganske bra. Særlig viktig var det å treffe på «nedslaget». Det har jeg øvd på i nesten to år. Jeg synes det også gikk ganske bra.

Følelsene etterpå: - Jeg måtte smile da jeg kom opp fra vannet. Særlig da jeg fikk applaus fra dem som så på. Jeg synes det var fryktelig gøy å gjennomføre noe som var såpass skummelt. Jeg ble stolt og gira da jeg hadde gjort det. Jeg fortet meg opp for å gjøre enda et stup.

« Eier ikke sangstemme – sang i bryllupstalen »

Tarald Laudal Berge (20)

Bryllupstalen til Maria Gulseth Roaas, Månefisken, 24. mai

Tarald Laudal Berge har aldri likt å synge, derfor valgte han å synge i bryllupstalen. Hvorfor? For å vise at han vil gjøre alt for kjærligheten.

Forberedelser: — Vi hadde vært sammen i fem år. Vi har ett barn sammen og 28. mai 2014, ved fossen rett utenfor HønseLovisas hus i Oslo, fridde jeg til Maria (Gulseth Roaas). Jeg kommer fra området her, mens kona er fra Lillesand på Sørlandet. Vi fant ut at vi ville ha vielsen utendørs på Geitemyra skolehage. Etterpå guidet jeg gjestene ned langs Akerselva og fortalte om stedet mitt. I lokalene på Månefisken hadde vi 90 gjester til middag. Etter hvert kom nærmere 40 venner til. Min kone har vært sjefregissøren til bryllupet, det må sies.

— Jeg hadde mange ideer til bryllupstalen, men jeg ville gjøre noe som var utenfor min komfortsone. For å vise at jeg er villig til å strekke meg. Jeg er ikke spesielt flink til å synge, mens Maria er veldig glad i musikk og sang. Jeg avtalte med fire kompiser - de spiller enten i band eller synger - om at de skulle utgjøre et kor. Sammen med dem skulle jeg komme inn på passende tidspunkter i løpet av talen. Jeg skulle synge med dem og avslutte med en liten solosang. Jeg valgte fire sanger fra Mamma Mia -musikalen. Kona mi er over gjennomsnittlig interessert i Abba. Jeg skrev talen rundt de låtene.

Utførelsen: - I starten var jeg veldig nervøs, men etter noen ord og etter den første sangen, gikk alt fint. Etter talen skulle jeg ønske den varte lenger. Det var moro å fremføre, spesielt da jeg fortalte at ord ikke var nok til å beskrive kona mi, og en kamerat reiste seg opp i salen og begynte å synge Dancing Queen . Så reiste de tre andre seg opp og begynte å synge. Så kom de frem til meg. Det var sterkt.

Følesene etterpå: - Jeg fikk veldig god respons. Mange synes ideen var super. At den var godt gjennomført. At jeg turte. Jeg ble også veldig rørt underveis. Jeg måtte ta noen pauser for å komme gjennom. Latter, sang og tårer – alt i ett. Jeg kunne se at Maria også reagerte sterkt.

— Jeg er doktorgradsstipendiat på universitetet. En del av jobben min kommer til å være undervisning. I utgangspunktet synes jeg det er morsomt å snakke foran mange mennesker og undervise, men å holde en følelsesmessig tale til noen du bryr deg veldig mye om, er noe annet. Samtidig ble jeg trigget over at bryllupstalen gikk så bra. Jeg tviler på om jeg begynner å synge i kor, men jeg kommer til å holde flere taler hvis jeg får sjansen.

« Alt var kaos frem til sceneteppet gikk opp »

Ingvild Holthe Bygdnes (28)

Skuespiller. Hadde hovedrollen i Lenge leve livet , som gikk på Oslo Nye Centralteatret fra april til juni i år.

På premierdager går hun en tur for å tvinge tankene over på noe annet, men da Ingvild Holthe Bygdnes var klar for sin debut på Oslo Nye Centralteater, var hun på teateret hele dagen. D a sceneteppet gikk opp visste hun ikke hvordan stykket skulle bli.

Forberedelser: — Jeg hadde akkurat flyttet fra Bergen til Oslo og var arbeidsledig, men så ble jeg invitert på audition til Lenge leve livet opp (en musikal om Melodi Grand Prix). Det gikk veldig bra, jeg fremførte teksten «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli. Når ikke lenger han har noen på si» – som monolog. Jeg fikk en telefon og fikk vite at jeg hadde fått rollen. Stas. Da startet en ni ukers kaotisk periode frem til premièren. Regissøren hadde to manus, det ene var det vi skulle si, det andre var det tekstene skulle bety, en ganske komplisert måte å jobbe på. Du sa ting som du egentlig ikke helt forsto. Etter hvert ble vi kjent med selve forestillingen og landskapet vi beveget oss i. Vi hadde også to koreografer som jobbet med ganske abstrakt dans, ikke alt var lett å forstå, men jeg hadde det veldig morsomt.

Utførelsen: - Premièredagen var en kaotisk dag. Vi la til noen scener. En sang vi hadde kuttet for lenge siden kom inn igjen. Noe skjedde hele tiden. På premièredager pleier jeg å tusle rundt i byen for å oppholde hjernen min med noe annet. Nå var vi på teateret hele dagen, og det gjorde at nervøsiteten forsvant. Vi hadde aldri gått gjennom stykket slik det ble på selve premièren. Og det var egentlig bra. Jeg tenkte at «ja, ja, da får det gå som det går.» Holdningen gjorde alt til en morsom opplevelse. Også at 300 gale Melodi Grand Prix-fans satt i salen. Jeg gledet meg til å gå ut på scenen, og jeg synes det gikk over all forventning. Vi beholdt roen i alt kaoset. Publikum løftet oss opp.

Følelsene etterpå: - Rett etter premièren hilste vi på ekte Melodi Grand Prix-artister. Jeg var rett og slett litt stolt over å møte artister som Benedicte Adrian. Forestillingen har vært noe av det morsomste jeg har gjort i min karrière. Jeg gruer meg litt til alt er over nå i juni, men jeg har flere jobber fremover. Jeg kan ikke si for mye ennå, men jeg skal jobbe for NRK neste år. Jeg skal også være med Riksteatrets En midtsommernattsdrøm med Jo Strømgren.

« Rett før han skal på »

Sondre Justad (24)

Musiker, opprinnelig fra Lofoten, bor i Oslo. Bylarm i Oslo, P3-teltet. 5. mars.

Sondre Justad har stemt gitaren, men får ingen lyd. Kontakten, pokker ta, ny kontakt inn. Endelig lyd. Minutter igjen. Øl på scenegulvet fra forrige band tørkes bort. Han er klar til å levere foran et kresent publikum i sin aller første Oslo-konsert.

Forberedelsen: — Vi har spilt mange konserter i vinter. De fungerte som oppvarming til Bylarm, men jeg var spent. Bandet (5 medlemmer + Silje Halstensen fra Bendikt) skulle spille helt nye låter, i en helt ny by og for et nytt publikum. Ikke nok med at jeg var spent, men alt skulle gå veldig fort. Byttene mellom band og artister skulle skje raskt. Du må bare stole på deg selv og satse på at alt går bra. Jeg fikk heller ikke tid til å forberede meg mentalt. Foran hver konsert bruker jeg 20 minutter der jeg visualiserer konserten. Her var det rigg opp – rett ut på scenen – spill!

Utførelsen: - Vi spilte syv låter og hadde fått utdelt 30 minutter. Aller helst skal du være ferdig innen 27 eller 28 minutter. Stemningen hos arrangøren blir dårlig hvis tidsplanen sprekker. Jeg ble nervøs underveis fordi jeg begynte å tenke på at vi går over tiden. Men vi var innenfor, og jeg kan ikke huske at vi spilte noen feil.

— Å spille konserter er det største kicket jeg kan få i min verden. Jeg går inn i en modus med musikken, i det som skjer, og jeg kunne merke at folk rett foran scenen var med. På forhånd hadde jeg sett for meg bransjefolk i publikummet som så ned på smarttelefonene sin, men de var i musikken og virket oppriktig interesserte.

Følelsen etterpå: - Et kjapt nedrigg, et nytt band på scenen, så var det fest for oss. Mye energi hadde bygget seg opp og måtte ut. Vi feiret med å gå videre på andre konserter. Rett etterpå fikk jeg også et par hyggelige overraskelser. To kom bort og ville booke oss til nye konserter. Den ene spillejobben er ikke offentlig ennå, den andre er en barndomsdrøm som går i oppfyllelse. Vi skal ha en egen konsert på Rockefeller 28. november. Vi fikk også spille på TV 2s Senkveld . Konserten på Bylarm er viktig for oss fordi bransjen er opptatt av hvem som spiller der.

« I hele mitt liv har jeg gjemt meg bort. Det her er min utfordring »

Julie Ostad (20)

Fitness bikini. Oslo Grand Prix 2015, 11. april

Scenegulvet er såpeglatt. Hun sier til seg selv: «Ikke fall nå, ikke fall, ikke fall. . .» Julie Ostad falt ikke i sin debut.

Forberedelser: – Jeg hadde trent lenge, i tre og et halvt år, sett fitnessutøvere på Instagram, og jeg fant ut at OK, neste år skal jeg være med. Oppkjøringen begynte for alvor fem måneder før konkurransen.

— I oppkjøringen trente jeg fem ganger i uken, og kaloriinntaket mitt gikk ned. Jeg hadde to lavkarbodager i uken på 900 kalorier. Da jeg trente fem ganger i uka, var jeg oppe i 1400 kalorier i uka. Mitt kaloriinntak er høyt sammenlignet med mange andre bikinijenter. Jeg følger en diett som fjerner fett og får frem musklene. Men bodyfitness er uaktuelt. Jeg har ikke muskler nok. Og det er greit nok. Jeg synes bikinijentene har mer femininitet. Jeg er 168 cm høy og i Oslo Grand Prix veide jeg 54,5 kg.

Utførelsen: - Ute i salen var det så mørkt at jeg ikke kunne se publikum. Heldigvis. Jeg hadde hørt at det var mange der fordi bikini-klassen trekker flest folk, men jeg så bare dommerne på første rad. Jeg var mest nervøs med en gang jeg gikk ut på scenen. Gulvet var glatt og jeg tenkte: Herregud Julie, ikke fall, ikke fall, ikke fall ... Etter hvert tenkte jeg ikke over menneskene i salen. På scenen ble alt automatikk. Posering. Stillinger. Jeg tenkte bare på hva jeg skulle gjøre foran dommerne.

— Jeg har bestandig vært veldig sjenert. Og du skal bare visst hvordan jeg har jobbet for å gjøre det her. Jeg har aldri likt å vise meg frem. Jeg har aldri snakket høyt i store forsamlinger. Jeg har alltid forsøkt å gjemme meg bort. Det her er min største utfordring noen gang. Jeg ville utfordre meg selv. At jeg klarer hvis jeg vil. Jeg trener mye og spiser sunt hele året. Jeg ville ha et mål med noe jeg mener er sport på høyt nivå. Jeg blir irritert når jeg hører hva enkelte sier om bikinifitness. «Noen» stiller kanskje opp fordi det virker kult å stå i en liten bikini og vise rompa til folk, men for meg handler det ikke om noe sånt.

Følelsene etterpå: - Jeg kom på tredjeplass i finalen, og jeg var utrolig glad. For aller første gang var jeg med i en konkurranse med mange erfarene. Jeg kommer til å være med neste år også. Nå bor jeg i Stokmarknes i Nordland, her finnes ikke noe fitness-miljø. Jeg skal flytte til Oslo etter sommeren. Jeg må trene på en gym som er godkjent for å kunne stille i konkurranser. Og om et par uker går jeg også opp til fagbrev som frisør. Jeg må både finne meg en jobb og et sted å bo før jeg flytter så fort jeg kan ned til Oslo.

« Ordene fra en prest til en død »

Silje Kivle Andreassen (37)

Prest i Nordstrand. Bisettelse, kapellet Vestre gravlund i Oslo, 13. mars.

På innerlommen har hun alltid med seg papir. En eldre dame skal begraves. 15 år etter at Silje Kivle Andreassen (37) hadde sin første gravferd som prestevikar, vet hun fortsatt ikke hvordan reaksjonene blir.

Forberedelsen: — Vanligvis forteller de pårørende historien til den avdøde. Jeg noterer underveis. Etterpå skriver jeg en minnetale som jeg mailer. I denne bisettelsen skrev de pårørende hele talen som jeg fremførte.

— Hvis det har vært en brå død og et yngre menneske er rammet, hender det jeg gråter sammen med pårørende. Selv om jeg skal være profesjonell og vet at sorgen ikke er min, klarer jeg ikke å skru av mine egne følelser. I selve gravferden hender det at jeg må gråte underveis, men for å gjøre det minst mulig leser jeg minnetalen mange ganger på forhånd. I fremførelsen forsøker jeg å være profesjonell og gi talen innlevelse og tilstedeværelse.

— Jeg tar alltid med meg et papir før jeg går inn. Tårene kommer sjeldent, men jeg vet ikke når det skjer. Noen i rommet kan bli veldig lei seg. Eller noe blir sagt som berører meg.

Utførelsen: - Hvis gravferden er tragisk, må jeg håndtere sterke følelser hos dem og i meg selv. Samtidig blir det viktig ikke å si noe feil. Ordene har stor betydning, spesielt i tragiske situasjoner. Likevel synes jeg det kan være meningsfylt, og jeg liker å ha muligheten til å peke på håpet som den kristne tro og Bibelen forteller om – håp om evig liv. Men det kan også tære på troen. Å komme nært innpå noe som er helt håpløst, rokker ved grunnvollene.

Følelsen etterpå: - Hvis sorgen ikke har vært tung, skriver jeg på neste preken, har en konfirmasjonstime eller sender noen e-poster når jeg er tilbake på kontoret mitt. Hvis noe har krevd mye av meg, må jeg ha litt tid på å komme meg igjen, og da vil jeg helst ikke ha mer å gjøre den dagen. Vi prester får tilbud om såkalt arbeidsveiledning. Enten har du samtaler med en veileder eller er i en gruppe med andre prester. Jeg er i en slik gruppe. Hvis jeg har hatt en veldig tøff gravferd, kan jeg skrive ned tankene mine på en lapp og få veiledning om min egen rolle. Jeg kan ikke ta med meg dette hjem, eller til venner. Også fordi jeg har taushetsplikt. Derfor må jeg bli ferdig med det.

— Etter gravferden har jeg opplevd at folk uten spesielt engasjement i kirken eller er troende, har kommet bort til meg og sagt at «her fikk jeg noe å tenke på». Å være prest i en begravelse kjennes meningsfullt ut.

« Som å gifte seg med seg selv »

Vibeke Maria Viestad (36)

Stipendiat arkeologi. Disputas med doktoravhandlingen *«Klær skaper relasjoner», Gamle festsal Oslo, 24. april.

— Hva hvis jeg ikke husker noe som helst? tenkte Vibeke Maria Viestad før sin disputas. Etterpå fikk hun fornyet selvtillit av alt skrytet.

Forberedelsen: - Hvorfor det ble klær, og hvordan mennesker uttrykker seg med klær i forskjellige relasjoner, er en interesse som har utviklet seg over tid. Jeg har en lang utdannelse innen arkeologi med kunsthistorie i bunn. Så har jeg utviklet interessen for antropologi og andre tilgrensede fagdisipliner underveis. Etter et opphold i Sør-Afrika falt alt på plass. Da så jeg sammenhengen i prosjektet mitt. Fra slutten av januar og til 24. april, forberedte jeg selve disputasen.

Utførelsen: - Jeg hadde prøveforelesning først, så lunsj med komiteen og disputas – alt på samme dag. Jeg var mest nervøs på vei inn til prøveforelesningen. Du tenker grusomme tanker som: Hva hvis jeg ikke klarer å svare på noe som helst? Tenk hvis jeg ikke forstår spørsmålet? Men jeg var relativt fattet. Jeg bestemte meg på forhånd at jeg skulle ta meg tid til å tenke. Jeg brukte noen sekunder før jeg begynte å svare. Det var en slags strategi. Jeg hadde gruet meg lenge, men da alt kom til alt var det veldig gøy. Du blir så konsentrert at du glemmer mye av det rundt deg. Samtalen var interessant og spennende.

Følelsene etterpå: - Etterpå var det fest på restauranten Skur 33 i Oslo. Helt fabelaktig. «Alle» holdt tale for meg. En har omtalt det hele som å «gifte seg med seg selv». Det føltes litt sånn. Alle forteller deg hvor flink du er, kolleger, familie og venner, og det er selvsagt en opptur.

— Jeg har ikke fått noen konkrete jobbtilbud ennå, men nå er jeg doktor og da kan jeg selv drive prosjekter. Jeg står litt friere til å gjøre egne ting. Det er ikke flust av stillinger for akademikere, men på sikt håper jeg å få en jobb innen universitets- museums eller kultursektoren.

— Når alt er over med noe du har jobbet med lenge, sier mange at tomhetsfølelsen kommer. Men den har ikke jeg følt på. Tvert imot, jeg lever fortsatt litt på opplevelsen jeg hadde. Jeg fikk fornyet selvtillit. I ettertid har det vært deilig ved å være ferdig. Nå kan jeg fortsette livet mitt.

  • Dress as Social Relations. An interpretation of Bushman Dress as represented in the Bleek & Lloyd, Dorothea Bleek and Louis Fourie Collections in South Africa.